Frontiers
Allerede i fjor høst, da Pretty Maids’ vokalist og frontmann Ronnie Atkins ringte oss for å oppdatere både om bandet og om hans lungekreft, kunne han informere oss om den kommende liveutgivelsen «Maid In Japan», som nå omsider er tilgjengelig på både vinyl, CD/DVD og Bluray. Og det passer jo bra nå som bandet ikke kan turnere i 2020, både på grunn av Atkins’ rekonvalens og på grunn av Coronaen. Bandets mest «klassiske» (men ikke beste!) skive er utvilsomt «Future World» fra 1987, og Pretty Maids gjorde en rekke konserter hvor de fremførte denne skiva i sin helhet i anledning 30-årsjubileet. Denne utgivelsen dokumenterer to konserter i Kawasaki i Japan i november 2018 på en klubb på størrelse med Rockefeller, foran 1300 særs entusiastiske fans, om man skal vurdere ut ifra stemningen man ser og hører her.
Og det er definitivt en pangstart de serverer med tittellåta, «Future World». Bandet er i storslag denne kvelden, og lyden på skiva er gnistrende – hvert eneste instrument høres krystallklart med trøkk, og det samme gjør publikum som helhjertet deltar når Atkins inviterer på en improvisert allsang allerede i første låt. Ken Hammer er stadig en av Skandinavias mest undervurderte gitarister som leverer melodiøse soloer, en liten låt i låten, på de fleste sangene vi får servert, ikke minst på nettopp «Future World», og man formerlig gleder seg til den kommende halvannen timen. Og med påfølgende «We Came To Rock» viser de at det var nettopp det de hadde satt seg fore denne kvelden, «Love Games» er popmetal-låta som burde gjort Pretty Maids svære den gang da, og gjenhøret med fantastiske «Yellow Rain» får oss bare til å undres over hvorfor ikke denne låta har vært fast inventar på setlista deres de siste tre tiårene.
En av ulempene med å annonsere at man skal spille et album i sin helhet, er jo at man da forplikter seg til å fremføre låter som i verste fall ingen i lokaleet er interessert i å verken høre eller spille. Heldigvis er «Future World» en såpass sterk skive at det ikke er noe sted man gremmes og trykker Skip, men det var heller neppe mange som sto og gledet seg til låter som «Loud N Proud» eller «Needles In The Dark». Men side 2 av «Future World» har likevel andre godbiter – «Rodeo» burde også ha vært en radiohit, og den mørke balladen «Eye Of The Storm» var jaggu mye bedre enn jeg husket den. Vi registrerer underveis at bandets nyeste medlem Chris Laney er et uvurderlig tilskudd – han spiller keyboards der det trengs og bytter lekende lett over til gitar på låter som ikke trenger keyboards, og han korer godt.
Etter å ha unnagjort hele hovedretten «Future World» får vi fem låter til dessert, og naturlig nok velger de da noe nyere låter – for det Pretty Maids har servert oss de siste ti årene kan lett kalles det sterkeste de noensinne har gjort. De starter med åpningsporet fra «Motherland» fra 2013, hvor Bill Clintons stemme introduserer «Mother Of All Lies» med utsagnet «I did not have sex with that woman». (Kanskje ikke den aller drøyeste påstanden en amerikansk president har kommet med de siste tretti år…?) Låta viser umiddelbart hvilken vekst danskene har hatt musikalsk siden 1987 – for dette er absolutt ikke retrorock, det låter friskt og kontemporært. Det samme kan vi si om den rasende tittellåta fra «Kingmaker» fra 2016 som følger hakk i hæl. Fra samme skive får vi «Bull’s Eye», som har nok et sterkt refreng, men den er kanskje ikke i det aller ypperste toppsjiktet i Pretty Maids-arsenalet.
Men det er definitivt den nest siste låta, «Little Drops Of Heaven», en ekstremt fengende popmetal-perle fra aller øverste hylle, som i en rettferdig verden hadde gjort Pretty Maids til superstjerner – men den ble dessverre utgitt i 2010 da de danske herrer allerede kunne kalles middelaldrende, og på det tidspunktet kunne de ha gitt ut sin egen «Dark Side Of The Moon» uten at andre enn fansen hadde brydd seg. Dette at de lekende lett hopper fra blytunge metal-låter til fengende poplåter har alltid vært et særtrekk hos dette bandet, på godt og vondt. De takker for seg med den (for meg) litt anonyme tittellåta fra 1992-skiva «Sin-Decade».
Er du fan av Pretty Maids, er dette en no-brainer. Du skal ha denne. Det låter kule og krutt takket være deres faste lydtekniker og produsent Jacob Hansen, DVDen er smakfullt filmet og klarer ypperlig å formidle stemningen i denne kvelden, slik en bra liveutgivelse må gjøre om den skal være liv laga. Og hvem vet om eller når vi får se de danske hardrocksveteranene på en scene igjen? Dette er såpass bra håndtverk at man bare får lyst til å trykke på Play igjen med en gang den er ferdig, og da har de gjort det meste riktig.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 22.mai 2020