Det er 35 år siden Pretty Maids ble dannet i Horsens i Danmark, men det er ingen overdrivelse å si at de er bedre enn noensinne i 2016. Etter å ha fått en ny vår med «Pandemonium» i 2010 har det gått slag i slag, og de er nå tilbake med sitt nyeste opus, «Kingmaker». Vi tok en prat med låtskriver og gitarist Ken Hammer fra et av Danmarks største og mest klassiske rockeband.
Tekst & livefoto: Geir Amundsen
Foto: Joakim Lenell
– Jeg har hørt på «Kingmaker» de siste par ukene – og det slår meg som lettere absurd at et band skal lage sin beste trio av skiver tretti år inn i sin karriere. Dere skal ifølge regelboka nå være på stadiet hvor dere gir ut trøtte energiløse skiver på autopilot for å sikre pensjonen.
– Hahaha! Det tok oss litt tid å komme igang, men nå har omsider ballen begynt å rulle! Etter trettifem år begynner vi endelig å få dreisen på å spille gitar og skrive låter! Men det merkelige er at vi føler ikke at vi har gjort noe annerledes – vi har bare fortsatt å skrive de beste låtene vi kan, og spille så bra vi kan. Nei forresten, nå lyver jeg. Da vi begynte å jobbe med «Pandemonium» i 2010, så prøvde vi en litt annen innfallsvinkel. Vi stemte ned gitarene litt, og vi hadde hørt mye på nyere band som Sixx A:M: og Shinedown for å prøve å få litt ny inspirasjon – og det virket på en merkelig måte.
– Ja, de siste tre skivene har hørtes både klassiske og moderne ut. Klassiske låter, men med et moderne lydbilde.
– Og det var nettopp det vi prøvde på. Vi ville ikke miste vår egen stil – folk sier vi har en egen stil, men jeg vet ikke helt hva det er!
– Tja, det er ikke vanskelig å skjønne hvem man hører når en Pretty Maids-låt kommer.
– Ah, men da har vi kanskje en egen stil!? Så bra!
– Men dere er også et lettere schizofrent band – dere har både de kjappe, harde metal-låtene i stil med Judas Priest, men samtidig har dere alltid søte, melodiøse AOR-låter med fengende refrenger – på samme skive!
– Ja, men det har vi alltid gjort! Helt siden første minialbum har vi blandet soft AOR med hard heavy metal til vår egen miks, så det er kanskje det som er vår stil! I begynnelsen var det kanskje et problem for noen at de ikke helt klarte å sette oss i en bås. «Hva er dette, er de Bon Jovi eller Judas Priest!?» Men nå har vi gjort dette på 14-15 skiver, og folk har akseptert at sånn er Pretty Maids. Vi liker ballader, og vi liker melodiøse låter – også!
– Uansett hvor harde og raske metallåtene deres er, så vektlegger dere vel likevel sterke melodier og refrenger.
– Ja! Nettopp! Takk! Melodien har alltid vært det viktigste for oss. Noen band vektlegger å få mest mulig aggresjon eller fart, men for oss må alltid melodien fremheves selv om låta ellers er hard og rask. Vi skriver låter som vi liker å høre på selv, og jeg vil ikke høre på umelodisk musikk. Det må ikke nødvendigvis være låter med allsangrefreng, men i det minste melodier jeg kan huske.
– Dere er sikkert et av få band som kan kjøre to totalt forskjellige setlister og få knallrespons på både Wacken og Firefest.
– Nettopp! Vi kan spille låtene som damene liker en kveld, og for de tøffeste gutta neste dag!
– Så hvordan er prosessen for låtskriving i Pretty Maids? Det er stort sett bare du og Ronnie (Atkins, vokal) som lager låtene?
– Ja, vi har skrevet alt på «Kingmaker». Oftest har jeg et gitarriff som vi bygger alt på, men Ronnie kan også komme opp med en melodilinje eller et refreng som vi deretter setter et musikkarrangement til. Men igjen, alltid melodiene først, alt skal være melodisk. Til og med gitarsoloene mine. Jeg er ikke verdens raskeste, men jeg prøver skape soloer du kan huske. Jeg er oppvokst med karer som Scott Gorham og Gary Moore, og de spilte alltid melodiske soloer, det var ikke bare å vrenge ut flest mulig noter på kortest mulig tid. En gitarsolo skal være en egen melodi innen melodien.
– Pussig at du sier det, i dag har jeg gått og nynnet på gitarsoloen fra «Humanize Me».
– Har du!? Fantastisk! Takk takk, der gjorde du dagen min fullkommen! Det gjør at alt arbeidet verdt det, og slik skal det være. Og det mener jeg virkelig.
– Men du har alltid vært flink der – en av mine favorittsoloer uansett band er «Back To Back» fra debutskiva deres.
– Yes sir! Nå er jeg i perlehumør her!
– Men tilbake til låtskrivinga. Er du og Ronnie i samme rom og jobber sammen, eller sender dere riff og ideer til hverandre på mail?
– 80% av tida er vi i samme rom og samarbeider, men siden han bor i Danmark og jeg bor i Sverige, så blir det en del ideutveksling på internet også. Det er jo greit å ha et lite lager av riff og ideer før vi samles og gjør låter ut av det.
– Så låtene er stort sett helt ferdige innen dere møter de andre to i bandet og presenterer materialet for dem?
– Ja. Det hender at de blir gjort litt om når vi går i studio for å spille de inn, for det er ingen vits i å ansette en produsent hvis du ikke vil høre på hans innspill. Vi lytter alltid til den som har en bedre ide, for låta er det viktigste.
– Apropos produsent, på de fire siste skivene («Pandemonium» 2010, «Motherland» 2012, «Louder Than Ever» 2014 og «Kingmaker» 2016) har dere brukt Jacob Hansen, som også har skrudd alle skivene for Volbeat. Hvor viktig har han blitt for dere?
– Veldig viktig. Etter at han kom om bord, har vi fått vårt eget sound – det har vi ikke hatt tidligere. Vi hadde en egen stil, men ikke et eget sound. Nå har vi begge deler. Jacob har gitt Pretty Maids nøyaktig det vi har hatt et skrikende behov for i mange år.
– Det er mye keyboard på skiva, men så vidt jeg skjønner sluttet deres mangeårige keyboardist Morten Sandager før dere gikk i studio. Hva skjedde?
– Jeg vet ærlig talt ikke helt eksakt, og jeg vil ikke spekulere, men det var av personlige årsaker. Han hadde ting i privatlivet som han måtte prioritere. Men han er fortsatt en god venn, ingen bitre følelser, vi liker Morten!
– Så pr idag er Pretty Maids en kvartett?
– Ja, det er oss fire som spiller på skiva. Vi hadde en sessionmusiker til å hjelpe oss med keyboards på skiva, men vi skal finne et nytt permanent bandmedlem.
– Dere var jo to gitarister i bandet opp til tidlig 90-tall. Foretrekker du å være den eneste gitaristen i bandet?
– Nei, tvert imot, jeg er han i bandet som stadig foreslår at vi skal få inn en ekstra gitarist, i hvert fall til turneene! Men de andre mener at det holder fint med en gitar og keyboards. Nå har vi jo muligheten til å finne en keyboardist som også kan spille litt gitar, slik at vi ikke må ha keyboards på alle låtene som egentlig ikke trenger det, som for eksempel «Back To Back». Den trenger ikke keyboards!
– Men den trenger en ekstra gitarist for å få den herlige tostemte soloen!
– Nettopp! Det hadde vært perfekt!
– Få deres egen Paul Raymond!
– Ja! Eller Neil Carter!
– Knegg! Vi er på linje her! Så hvilke av låtene på «Kingmaker» er du mest fornøyd med? Hvilke kommer dere garantert til å spille på turneen?
– Hmmm. Vrient. For å være helt ærlig…
– …så elsker du alle elleve.
– Hehe! Ja! Hørt det svaret før?
– Hver gang.
– Jeg vil påstå at ni av de elleve låtene er blant det aller beste vi noensinne har gjort. Så det blir vanskelig å plukke ut noen få til konsertene. Singlene «Face The World» og «Kingmaker» kommer vi helt sikkert til å spille. Personlig elsker jeg «Humanize Me». Det spesielle denne gang var at da vi skulle spille inn videoer for to av låtene, så klarte vi ikke å bestemme oss for hvilken sang vi skulle velge ved siden av «Face The World» før to dager før! Det kunne like gjerne ha blitt «Humanize Me», men vi endte altså nesten litt tilfeldig på tittelsporet. Og det sier litt om hvor sterkt låtmateriale vi sitter på denne gang!
– Dere velger ikke alltid den mest radiovennlige låta som første singel.
– Nei, ikke alltid. «Face The World» er en låt som – i mitt hode – lett kunne blitt spilt på radio i USA på 80-tallet. Vi gjør ikke noe nytt, men det er en bra låt med et sterkt og fengende refreng. Men tilbake til spørsmålet om konsertlåter! «Bulls Eye» er jeg veldig stolt av, den kunne også vært en singel, og kommer til å funke som en kule på scenen.
– «Heavens Little Devil»?
– Ja! Og balladen «Last Beauty On Earth» har jeg blitt veldig glad i. Kanskje vi likegodt gjør hele skiva!
– Hvordan er turneplanene fremover?
– Hektisk! Vi skal spille på et rockecruise fra Los Angeles til Mexico i oktober, og så skal vi turnere Danmark og Sverige i november og desember. I februar og mars skal vi turnere sammen med Gotthard, som support, før vi begynner med egne konserter på kontinentet frem til festivalsommeren.
– Er Danmark og de tysktalende landene deres største marked?
– Ja, det er nok det. Og Sverige, og Japan, så klart. Men det er vanskelig å vite hvor man har fans for tiden, nå som ingen kjøper skiver lenger! Tidligere kunne man trygt legge opp en turne i land ut ifra platesalget – hadde man f.eks. solgt tohundretusen skiver i Mexico, kunne man trygt ta turen dit! Det er mer diffust nå. Men jeg håper virkelig at vi kan komme oss til Norge også denne gang – vi var der på «Pandemonium»-turneen, men så har det bare kokt bort siden.
– Jeg husker den konserten – dere skulle ha spilt på en rockefestival i Lillehammer som ble avlyst i siste liten, og så ble dere i hui og hast ombooket til den lille puben Buddy Scene i Drammen hvor dere spilte foran kanskje 100 stk. Dette var februar 2011.
– Stemmer! Det var jo kanongøy! Det utartet seg og vi begynte å spille coverlåter…
– Lizzy og Lynyrd Skynyrd. Og så begynte dere å ta ønskelåter fra publikum og dro igang gamle obskure låter som «Eye Of The Storm» og «Waitin’ For The Time» til fortvilelse for bassist Rene Shades, som var helt ny i bandet da – han hadde vel knapt hørt disse låtene en gang!
– Hahaha, ja det var sikkert derfor vi tok akkurat de låtene, bare for å vippe han av pinnen! Vi elsker å sette hverandre i pinlige situasjoner! Hvis vi kan få en av oss til å tabbe seg ut, så får vi andre en god latter!
– Dere har nevnt at dere vurderer spille hele «Future World» neste år i anledning 30-årsjubileet – er det fortsatt aktuelt?
– Ja, vi har vurdert det, og ikke helt slått det fra oss. Vi har forøvrig gjort det en gang allerede, på et rockecruise fra Florida i fjor – da spilte vi alle ni låter fra «Future World» pluss et par andre etterpå.
– Ja, dere kan lett spille en time til, ellers blir det en kort konsert – førti minutter eller så?
– Haha, det var jo det vi pleide å spille i de tidlige årene – en snau times konsert.
– Nå for tiden spiller dere hovedsaklig låter fra de tre første og de tre siste skivene – dere dropper mesteparten av 90- og 2000-tallet.
– Ja, det blir sånn. På en vanlig konsert har man ikke tid til så mye mer enn 20-22 låter, men det er låter som vi må spille, og det er låter som vi vil spille, og plutselig er det ikke tid til mer! Og da er det naturlig at vi ikke prioriterer låter fra en periode da ikke så mange kjøpte Pretty Maids-skiver, og som dermed ikke like mange i publikum har hørt en gang. Men vi spiller fortsatt stadig låter som «Hell On High Heels», «Wake Up To The Real World» og «Walk Away».
– Og «Clay» burde blitt spilt hver eneste gang, spør du meg!
– Du liker den, ja? Joda, vi spiller den av og til, ikke så ofte, men vi får kanskje plukke den frem igjen!
– Jeg snakket med Ronnie i vinter om hans Nordic Union-prosjekt – har du hørt det?
– Ja, jeg har hørt det.
– Og han har turnert med Avantasia i månedsvis i år. Hva med deg selv, har du noe annet på gang, eller holder du deg eksklusivt til Pretty Maids?
– Nei, jeg har prøvd å holde fokus på det som er viktigst for meg, og det er Pretty Maids. Men aldri si aldri, kanskje jeg har planer, hehe.
– Men ikke nå?
– Nei, det kommende året har jeg uansett ikke tid! Men jeg har kanskje noe på gang som vil få fansen til å si ‘Hva faen!?’ – men det kan jeg ikke komme inn på her og nå! Jeg skal heller holde deg oppdatert!
– Pretty Maids er forresten veldig flinke til å holde fansen oppdatert på Facebook!
– Ja, vi må nesten det! Det er jo et direkte talerør til fansen, og når vi legger ut noe her, når det øyeblikkelig frem til 55000 mennesker som liker Pretty Maids – det er jo idioti å ikke benytte seg av et slikt medium! Et band uten Facebookside er sjanseløse!
– Kommer «Kingmaker» til å slippes på vinyl også?
– Ja, så klart!
– Artig at du sier så klart – for ti år siden var det nesten ingen som slapp vinyl lenger – og nå selger det mer enn CDer.
– Ja, det har blitt en ny trendy greie, men jeg forstår godt hvorfor! Du får et stort fint cover som nesten er et kunstverk, med bilder og tekster i mye bedre format enn et CD-cover. Men det som virkelig irriterer meg, er hvorfor man ikke får bildene, coveret, kreditene og tekstene når du kjøper skiva på iTunes! Det burde være der også! Der får man ikke vite hvem som har skrevet låtene, produsert, mikset og så videre. Du får kun noen lydfiler du kan lagre på harddiscen din!
– ‘Excuse me mr Hammer, can you please sign my MP3-file?’
– Haha, ja, akkurat! Nei, gi meg et vinylcover!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2016