Tirsdag 2.juli 2019
Ikke mange musikere har hatt så stor innflytelse på rocken de siste tretti år som det Perry Farrell har hatt. Stemmen bak Jane’s Addiction og hjernen bak Lollapalooza-festivalen nyter enorm respekt i bransjen og blant fansen. Så da er det rett og slett nitrist at konserten som egentlig ble satt opp på Rockefeller (som holder 1300) flyttes ned på John Dee (med plass til 350), og likevel er det ikke mer enn halvfullt. Greit nok at det ikke er mer enn en måneds tid siden konserten ble annonsert, og det er en tirsdag i første uka av fellesferien i et sommerstille Oslo, men likevel. Vi ankommer John Dee rundt klokka åtte, da det egentlig skulle være showtime, og da var det neppe flere enn 30-40 i lokalet. Innen konserten faktisk startet en time senere, var det vokst til nærmere 200, men dette lovet ikke bra for kvelden.
Heldigvis er en konsert en interaktiv opplevelse, og både publikum og musikere gjorde sitt ypperste for at dette skulle bli en fin kveld likevel – og da ble det sånn. Aldri har jeg sett flere folk på scenen på John Dee – ved siden av Perry Farrell og hans lettkledte kone og medvokalist Etty Lau, var det to gitarister, to perkusjonister, en bassist (selveste Chris Chaney fra Jane’s Addiction!), en keyboardist og tre særdeles koreograferte korister. Fokus var naturlig nok på den nye skiva «Kind Heaven», og samtlige ni låter derifra ble fremført – og det er helt greit når de ikke utgjør mer enn en drøy halvtime. De fleste låtene låt atskillig bedre fra scenen enn de gjør på skiva – spesielt «Machine Girl» og «Cheerfulness» har blitt favoritter den siste uken. Nå kommer vi vel ikke unna det faktum at publikum denne kvelden hovedsakelig var Jane’s Addiction-fans, så noen smakebiter fra 80- og 90-tallet var ikke til å komme unna. «Jane Says» slo an tonen den siste halvtimen, en steintøff «Stop!» med solid og rungende allsang fra et kompakt og entusiastisk publikum ble kveldens absolutte høydepunkt, og «Mountain Song» var ikke feil som første ekstranummer. Dessuten fikk vi både «Pets» og «Tahitian Moon» fra Porno For Pyros-epoken – og en heidundrende versjon av Iggy Pops «I Got A Right».
Man skulle tro at en artist av Perry Farrells størrelse ville tatt kveldens stusslige publikumsoppmøte som en personlig fornærmelse og kuttet konserten ned til det mest nødvendige før han surmulende pellet seg tilbake til hotellet, men neida – mannen så ut til å kose seg glugg i hjel, han hadde et konstant glis og brukte mye tid på å håndhilse og skåle med publikum i front, som igjen ga energi tilbake. Og akkurat den positive innstillingen fra både band og publikum gjorde at det ble en riktig så trivelig aften – tross alt. 4,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
