Få artister har vært like innflytelsesrike de siste tretti år som Perry Farrell. Ikke bare gjennom hans band Jane’s Addiction, men også via den banebrytende festivalturnéen Lollapalooza siden 1991. Da mannen var innom Oslo for å gjøre en solokonsert i sommer, fikk vi ham i tale både om den nye skiva ”Kind Heaven”, men også om den gangen han begav seg inn i krigsherrenes territorium i Sør-Sudan med en haug med kontanter og kjøpte fri over to tusen slaver.
Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Anne Marie Forker
Foto: Meeno
Perry Farrell er i strålende humør når vi møter ham på Grand Hotell i Oslo et par timer før konserten hans, som han fortsatt ikke er informert om er flyttet fra Rockefeller og ned på John Dee. Men 60-åringen ser uforskammet frisk og opplagt ut, med tanke på hans ikke akkurat sunne livsførsel tidligere i karrieren. Vi setter oss i en sofakrok med hvert vårt glass rødvin.
– Bare gi meg et minutt, jeg skrev nettopp noe politisk på Twitter, og jeg har så lyst til å se hvor sinna trollene har blitt, haha! Jeg klarer ikke å holde kjeft lenger, jeg har blitt 60 år gammel, så hvis jeg ikke sier ifra nå, kommer jeg bare til å føle meg frustrert.
– Så hva har du tweetet om nå?
– Hjertet mitt blør når jeg ser bilder av folk som prøver å komme til Amerika, men som drukner i forsøket, eller blir internert og behandlet som dyr. Nå var det om forskere i Washington som i årevis har ropt advarsler om klimaendringene, og som nylig har fått beskjed om at jobbene deres flyttes til Kansas City på særdeles kort varsel. 90% kommer ikke til å klare det, og da er de i praksis som avskjediget å regne, staten gjør alt for å få de til å holde kjeft om de globale endringene i klimaet. Men jeg vil ikke la dette skje uten kamp, dette er for viktig.
– Når det denne uken har snødd i Mexico City samtidig som det er 30 grader her i Norge, trenger man mer bevis for at klimaendringene er reelle?
– Nei, ikke sant? Det sier alt. (Allerede i 2007 var Perry Farrell på audiens i 10 Downing Street og snakket med statsminister Tony Blair om klimaendringene. Journ.anm.) Mange folk er uvitende, de har ingen utdannelse og søker heller ikke kunnskap, de stikker hodet i sanden. Så har du gruppen av folk som innhenter informasjon, men de deler ikke den informasjonen. Og til sist har du gruppen som innhenter info og som deler det med omverdenen. De fleste er i en av disse tre gruppene.
– Det virker på meg som om mange amerikansk artister som tidligere ikke var politisk engasjerte, nå har blitt inspirerte og provoserte av Trollet deres i Det Hvite Hus. Det er atskillig flere som engasjerer seg nå enn for bare 3-4 år siden.
– Det stemmer. Og det er veldig bra, ellers kommer de til å angre på det. Historien har vist at hvis man bare står og ser på og lar ting skje uten å engasjere seg, så kommer man alltid til å angre bittert på det. Man må si ifra. Det er en viktig del av det å være et menneske. Nå som vi har internett er det lett å si ifra om hva du tenker, det er ingen grunn til å holde kjeft om du synes noe er urettferdig.
– Det er atten år siden ditt forrige soloalbum. Har den politiske situasjonen i verden inspirert deg til å omsider komme på banen igjen med et budskap?
– Ja, absolutt. Det er i ferd med å bli mer og mer intenst. På begge sider! Ja, det kommer mye fra høyresiden, men nå kommer det også mer og mer intensitet fra venstresiden. Det koker ned til makt og penger. Mange av de i maktposisjonene er eldre og har ikke så mange år foran seg, så de vil grafse til seg så mye penger som de kan før de dør eller trekker seg tilbake til golfbanen. Ikke noe galt med golf, men jeg spiller ikke golf – jeg bryr meg om naturen, som jeg vil bevare så godt som mulig. Jeg elsker å spise god mat, fra økologiske farmer som bryr seg om hva de serverer folk. Og jeg elsker barna mine, som skal overta denne jordkloden fra oss.
– Kommer vi nå inn på teksten på ”Pirate Punk Politician”, singelen fra den nye skiva di, ”Kind Heaven”?
– Ja, det vrimler av dem, over hele verden, men spesielt i mitt hjemland. Men hver dag hører jeg også noen fantastiske idealister, som deler idéene sine om en bedre verden. Vi må bare være organiserte, samarbeide på tvers av landegrensene, og stoppe disse menneskene som vil hindre oss i å skape en bedre fremtid, i å dra himmelriket ned på jorden.
– Apropos himmelrike – hvor kom tittelen ”Kind Heaven” fra?
– Konseptet fikk jeg fra en bok jeg leste, av James McColler kalt ”1776” om den amerikanske revolusjonen. Om George Washington og patriotenes kamp mot britene. Akkurat som dere nordmenn har kjempet mot britene!
– Vi har hovedsakelig kjempet mot svenskene!
– Mot svenskene også! Men dere har en festival her, ikke langt fra Oslo, hvor dere feirer piratene og kampen mot britene. Og jeg tror vi kan være pirater også i dag. Det er hva vi må gjøre – bekjempe pirater med pirater.
– Akkurat… jeg forstår det som at ”Kind Heaven” opprinnelig startet som en interaktiv musical i Las Vegas, og nå har det omsider blitt en skive?
– Musikken ble skrevet for å fremføres over hele verden, men også for å binde seg til de ulike ”Kind Heavens” rundt omkring, med start i Las Vegas, hvor vi har skapt et slags kunstsenter og casino, hvor overskuddet går til veldedighet, og du kan vinne premier som en tur til Lollapalooza i Chicago, eller en donasjon av f.eks. instrumenter eller bøker til en skole som du velger selv.
– Ganske radikalt motsatt av hva jeg assosierer med Las Vegas, må jeg si!
– Ja, det var meningen! Hver gang jeg har vært i Las Vegas, har jeg dratt derifra og følt at de har avkledd sjelen min uten å kunne bry seg mindre. Det var overalt – i maten, i casinoene… og jeg tenkte at hvis det er ett sted på jord som trenger litt åndelig påfyll, litt sjel, så er det Las Vegas. Byen tiltrekker seg gamblere, og du kan spille på mitt sted også, men når du vinner hos meg, vinner du ikke penger – du vinner et parti gitarer til en skole i Peru! Jeg vil at folk skal føle spenning og glede over å vinne noe til en veldedig organisasjon! Og det er essensen av veldedighet – det føles godt å kunne hjelpe dine brødre og søstre i verden som ikke har like mye som deg selv. Og hvis du kan hjelpe på en morsom og spennende måte, så gjør det!
– Hvem har du skrevet og spilt inn denne skiva med?
– Mange! Jeg spilte den inn med produsent Tony Visconti, og samarbeidet med digitale programmeringsfolk og komponister som Joachim Garraud fra Paris, og Cascade fra vestkysten, og engelske Harry Gregson-Williams, og Rusty Canyon. Alle disse regner jeg som titaner innen musikkindustrien. Men selve innspillingen var høyst analog, med ekte trommeslagere og gitarister og et kor! Så det har blitt et vakkert og moderne album som ble mikset i stereo, og så, for første gang noen sinne, remixet i Athmos Surround Sound, 7.2, spesielt beregnet for hodetelefoner.
– Det er pussig, jeg forbinder Tony Visconti først og fremst med det han gjorde på 70-tallet med David Bowie og T Rex og Iggy Pop og Thin Lizzy. Mannen er jo 75 år, men dette låter absolutt ikke retro!
– Nei, han har jo hatt dagens teknologi og nåtidsmusikere å jobbe med. Han holder seg oppdatert og får det til å låte briljant, mannen er helt genial! Han har også klart å inkorporere lyden av orkesteret som Harry dirigerte, så det kan være opptil femti musikere som bidrar til en enkelt låt.
– Det er et sprang fra Jane’s Addiction-dagene da du hadde en trio med bass, trommer og en gitar i ryggen!
– Haha, ja, dette er noe helt annet!
– Du har også med gjesteartister som Taylor Hawkins fra Foo Fighters og Tommy Lee fra Mötley Crüe – hvordan ble de involvert?
– Taylor er en av mine beste venner, vi treffes stadig, og vi har i årevis snakket om at vi burde spille inn noen låter sammen. Så en dag ringte han meg og ba meg komme over til studioet hans for å jobbe litt på en låt jeg hadde sendt ham. Og mens vi holdt på med det, nevnte jeg at jeg var på utkikk etter en låt med litt 60-tallsstemning. Helt nakent, uten noe elektroniske innslag a la tidlig The Who eller The Beatles fra Hamburg-perioden sin hvor de spilte seks sett per dag, hvor de gikk ut og pissa i smuget bak klubben før de gikk inn og spilte ett sett til foran jenter som har hørt om de og begynt å legge merke til de. Så det er hva jeg prøver å gjøre nå, ta det ned i mindre omgivelser, hvor vi kan stikke ut og pisse i smuget bak klubben, haha!
– Jeg nevnte faktisk i anmeldelsen min av skiva at åpningslåta (”(red, white and blue) Cheerfulness”) høres ut som lystig McCartney-Beatles a la ”Got To Get You Into My Life”.
– Ja, jeg kan fortelle deg nøyaktig hvor jeg rappa stemninga i låten fra. Det er låt fra et Mick Ronson-soloalbum som jeg ikke husker hva heter…
– ”Slaughter on 10th Avenue”?
– Mulig, låta het noe med night, som var på en samletape jeg fikk av en DJ-kompis av meg. Hmmm…kan du google det?
– Kan det ha vært ”Only After Dark”?
– Ja! Det var det, takk! Dette var rett etter at 60-tallet var blitt 70-tall, vi var på vei inn i glam-epoken, og dette minte meg om The Who. Ungdom, spenning, festing på amfetamin, opprør mot autoritetene…
– Hvor mye innflytelse hadde The Beatles på den unge Perry?
– Jeg var en Beatle fra jeg kunne prate! Mine søsken var 10-12 år eldre enn meg, så da The British Invasion traff Amerika, gikk jeg fortsatt i bleier. Men de spilte 45” singelplater for meg og lærte meg alle de nye dansene som hørte med. Så ja, jeg kunne alle låtene deres – kan de fortsatt! – og de gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.
– Hvem spiller i bandet ditt for tida? De samme musikerne som spiller på skiva?
– Nei, overhodet ikke. Skal vi se… Bandlederen er Chris Chaney, som også er bassisten i Jane’s Addiction, og jeg har også med Matt Rohde, som er Jane’s Addictions keyboardist. Matt er også musikalsk leder for American Idol og The Voice i USA. Joey som korer har turnert med Brian Setzer i mange år. Korist Kevin har turnert med Whitney Houston og Madonna, som han også var scenograf for. Min vakre kone Etty er vår kvinnelige vokalist og min duettpartner.
– Dere to har unektelig en kjemi på skiva, må sies!
– Takk takk! Ikke rart, vi sover, reiser, turnerer, opptrer, blir dritings, oppdrar barn sammen.
– Er barna deres med dere på denne turnéen?
– Av og til. De har blitt unge tenåringer nå, og er ikke så glad i å reise hele tiden, det sliter på å turnere og aldri sove i samme seng to netter på rad. Det er ikke lett å ta med seg hundene våre på turné med så mange flyvninger underveis, så de vil heller være hjemme. Jeg gir de heller en smak av livet vårt i mikrodoser. De var med oss i New York for et par uker siden, og de møter oss snart i Paris. Vennene deres er blitt viktigere.
– Viktigere enn å turnere med mamma og pappa! Ser den. Selv om pappa er kul rockestjerne!
– Jeg prøver å være kul pappa først og fremst!
– Hva skjer videre, blir det noe aktivitet med Jane’s Addiction når du er ferdig med denne turnéen?
– Nå har denne turnéen nettopp begynt, men jeg kommer il å jobbe simultant med både Kind Heaven og Lollapalooza. Jeg har tenkt å invitere unge artister og kunstnere til å komme og bo og jobbe med Kind Heaven-prosjektet, med tanke på at de en dag i fremtiden skal opptre på en Lollapalooza-scene – og andre store scener verden over. Dette er så viktig for meg at jeg må holde fokus på det en stund fremover, på lik linje med at jeg har holdt i Lollapalooza i et kvart århundre nå. Det er en ny utvikling for kunsten, vil jeg si.
– Neste år er det 30 år siden Jane’s Addiction slapp sin milepæl ”Ritual de lo Habitual”. Noen planer om å markere det på noe vis?
– Jeg kommer nok til å holde meg under Kind Heaven-paraplyen en stund, men den neste skiva vil bli lagd kjapt, og på en helt annerledes måte, og der tenker jeg å dra inn de andre gutta fra Jane’s til å spille inn og produsere. Så jeg ser frem til å få Dave (Navarro, gitar) og Steve (Perkins, trommer) som en del av orkesteret.
– Så da blir det i hvert fall ikke nye atten år til din neste skive!
– Definitivt ikke!
– Stemmer det at Jane’s Addiction har blitt saksøkt av den virkelige Jane, på grunn av navnet?
– Ja, det er riktig, men den saken blir nok henlagt. Det er tross alt noen millioner damer som heter Jane. Låta ”Jane Says” var basert på henne, men bandnavnet kan jo være hvilken som helst Jane.
– Og dette var en dame som du delte bopæl med en periode?
– Ja, rundt 1984, da var vi en liten gjeng som bodde sammen i et hus i Hollywood, deriblant Jane. Hun var egentlig en intellektuell rikmannsdatter, men viklet seg inn i dopmiljøet, deriblant en langer ved navn Sergio. (”He treats me like a ragdoll”!)
– Du har jo hatt din egen periode med ’addiction’. Når var det på sitt verste?
– Det må ha vært rundt midten av 90-tallet, da jeg hadde Porno For Pyros. Da var jeg helt ute, jeg satt bare hjemme i mørket og syslet med dop, jeg følte meg verdiløs og ville ikke ha kontakt med noen, og turnémanageren vår måtte lokke meg ut med løfter om dop for å gå på scenen.
– I 2001 gjorde du noe som er helt unikt for en rockemusiker, da du dro inn i krigsherrenes territorium i lovløse Sør-Sudan med en haug med kontanter og kjøpte friheten til over 2000 slaver. Hvordan i all verden kom det i stand?
– Verden kommer aldri til å komme seg på rett kjøl så lenge vi har ordningen med å låne penger til ågerrenter. De fattige landene som låner av de rike blir i praksis slaver og kommer seg aldri a jour. I Bibelens tredje Mosebok fortelles om såkalt Jubilee Year, hvor man skal fri fanger og slaver og slette gjeld, noe som skal skje hvert 50. år. I 2001 dro jeg til Tyskland og snakket med forbundskansleren (Gerhard Schröder) sammen med Bono og Thom Yorke, og ba ham om å stryke u-landenes gjeld til Tyskland. Og det gjorde han, og han tok det med seg videre til toppmøte for det som da kanskje var G6-landene. Jeg gjorde en turné med Jane’s Addiction for å samle penger til dette formålet, og da turnéen var ferdig, sneik jeg meg inn i Sudan. Jeg hadde med meg kontanter som jeg vekslet til sudanesisk valuta, og fikk hjelp av en eldre dame til å få flydd meg inn i landet, i et dobbeltdekker småfly hvor jeg satt på kartonger i bakrommet.
– Det var ikke bare å ta Lufthansa til Khartoum og toget videre, skjønner jeg?
– Nei, er du gal. Det var høyst illegalt, jeg hadde ikke noe innreisetillatelse eller visum, og ville heller aldri fått det om de visste hva jeg skulle. Og et uregistrert småfly ville blitt skutt ned på grensen om de hadde oppdaget oss. Jeg husker vi ble møtt av en jeep og kjørt videre, og krysset deretter en elv full av flodhester og krokodiller i en slags kano som var hogget ut av en trestamme. Vi møtte slaveeiere midt ute i ødemarken, med automatvåpen og med ansiktet tildekt og solbriller, så jeg ikke kunne gjenkjenne de. De la frem et teppe hvor jeg skulle legge min haug med kontanter for å gi et bud på slavene.
– Hva hindret de i å bruke automatvåpnene på deg og ta kontantene uansett?
– Ingenting. Deres æresfølelse, antar jeg? Men jeg var så inspirert, jeg hadde lest så mye om moderne slavehandel, et fenomen man liksom tror opphørte på 1800-tallet, at det dreiv meg til vanvidd.
– Og du fikk dra derifra med et par tusen slaver, som en annen Moses?
– Ja, men det skal sies at jeg dro ikke inn til Sudan mutters alene, jeg ble backet av en organisasjon som heter Christian Solidarity International. Slaveeierne overleverte over to tusen mennesker til oss, og de aller fleste av disse fikk vi levert tilbake til sine familier i landsbyene de ble kidnappet fra, og dokumenterte deres historier for å forsikre oss om at dette ble tatt på alvor i verdenssamfunnet. Noen av de, rundt hundre eller så, hadde ikke lenger noe å dra tilbake til, og fikk komme til USA på et slags stipend. Siste kvelden i Sudan, hvor vi også overleverte masse medisiner og andre nødvendigheter, skjedde det som for min del ble høydepunktet på denne reisen, utenom friheten da. Vi hadde en stor fest for de hjemkomne sønnene og døtrene, og vi hadde et musikkanlegg og en mikrofon. Det ble en musikalsk feiring med alt fra techno til afrikansk folkemusikk, og jeg ga de mikken og lot de rappe over låter jeg hadde mikset spesielt for dette. Og de visste hva dette dreide seg om, de hadde antagelig skrevet tekster om dette mens de var i fangenskap og hadde mye på hjertet.
– Det må ha vært helt fantastisk.
– Mitt livs ambisjon er å arrangere en ny slik fest i Sudan, og få med meg mine musikervenner og sette opp en stor scene med lys og lyd midt ute i ørkenen. Alt for å få mer oppmerksomhet rundt dette, og for å befri flere mennesker. Vil du kanskje bli med!?
– Ja herregud, jeg er helt stum over å høre denne historien. Du er en utrolig fyr, Perry.
– Jo takk takk, det er kult å høre, men for min del; det å gjøre en veldedig greie og hjelpe mennesker er så godt for din egen sjel. Det fatter du ikke før du har gjort det. Jeg ser på de dagene i Sudan som høydepunktet i mitt liv.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019