Etter nesten førti år sammen takket Slayer av med to utsolgte konserter på hjemmebane i Los Angeles i november 2019, og det ble en emosjonell kveld for de som var tilstede. Bandet har selv sagt at de definitivt ikke kommer til å gjenforenes, så den ballen har allerede blitt lagt død, hvis det var noen som lurte. Vi slo på tråden til solfylte California og trommis Paul Bostaph for å mimre litt om Slayer og for å høre om han kanskje allerede har funnet ut hva neste steg i karrieren blir.
Tekst: Glenn Knutsen
Foto: Martin Häussler
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Etter trettiåtte år, tolv studioalbum og tonnevis av konserter er det nå slutt for Slayer. Et av de absolutt største og beste metalbandene noensinne. De to siste konsertene dere gjorde var altså på hjemmebane i Los Angeles og ifølge videoene som finnes fra de to siste kveldene, så var det følelsesladd for mange. Hvordan var de to siste kveldene for dere i bandet?
– Jeg kan ikke si at jeg ble veldig emosjonell på noen av de to kveldene. Det som var de to siste kveldene av en karriere var også de to siste kveldene av en turné som hadde vart en stund. Vanligvis er de siste kveldene av en turné ganske hektiske og disse kveldene var ikke noe unntak. Alle er i tillegg ganske slitne og klare for å dra hjem til familiene sine. Siden det i tillegg var slutten for Slayer, så det var mye folk der, og vi ble dratt i alle mulige retninger for å ta bilder, signere ting og ikke minst hilse på folk. Så det korte svaret på spørsmålet ditt er nei – rett og slett fordi vi aldri fikk tid til å sette oss ned å reflektere over det faktum at dette var slutten. Vi hadde i løpet av de to årene den siste runden med konserter varte gått gjennom alle følelsene rundt at dette var slutten, så vi hadde slått oss til ro med det før vi kom til de to aller siste konsertene hjemme i LA.
– Mange år med intens turnering, albumer, krangling og alt som følger med det å være i et verdenskjent band koster, og det har Slayer fått erfart. Dere mistet også Jeff Hanneman i 2013, noe som var en brutal opplevelse for bandet, men nå er altså det hele over. Tom Araya har trukket seg tilbake og Gary Holt, som tok over for Jeff, har gått tilbake til Exodus. Så hva har du bedrevet siden den aller siste konserten i november i fjor?
– Turneen var over mot slutten av november, og da handlet det som etter hver turné om å slå seg til ro hjemme og finne tilbake til det normale igjen. Rett etterpå var det jo jul og da var det fullt fokus på familie og venner i en periode. Jeg har et lite studio hjemme i huset mitt som jeg bruker til å øve og spille inn ting i, og jeg kom i gang der ganske kjapt etter nyttår. Kerry King (intervju her!) og meg selv kommer til å fortsette å spille sammen. Han har allerede skrevet en hel del sanger til en ny plate, og han har sendt meg en haug med ideer og demoer. Vi skal møtes så snart det lar seg gjøre for å begynne å øve inn de nye låtene sammen. Vi håper å få spilt inn og gitt ut en skive i løpet av året. Framtiden min er med Kerry King og hvis noen lurer på hvordan det vil høres ut, så vil det høres ut som det alltid gjør når Kerry King lager musikk.
– Dere hørte det her folkens – halve Slayer fortsetter videre sammen. Det vil nok fansen sette stor pris på å høre. Via din egen hjemmeside så tilbyr du nå trommetimer via videosamtale for de som ønsker å lære av den beste. Kan du fortelle litt hvordan det fungerer, og om folk her i Norge kan booke timer med deg?
– Ja, det kan de. Det er ganske enkelt og det du gjør er å stikke innom hjemmesiden min og følge instruksjonene som ligger der. Jeg kan lage videoer, eller gjøre det live via for eksempel Skype. Hvis du føler at dette er noe for deg, så må du besøke hjemmesiden min og booke deg time med meg.
– Jeg var også innom Facebooksiden din og der sto det noe om en ny app som heter MeetHook. Kan du forklare litt hva det dreier seg om?
– MeetHook er ganske kult faktisk. Det er en app til telefonen din der du kan gå inn å booke litt tid med meg. Du går inn på appen og finner ut når jeg er ledig, så booker du deg inn sånn at det passer for begge to. Når vi har et møte der så kan vi prate om hva du vil. Det kan være tromming, låtskriving, tips for hvordan du skal få bandet ditt til å få det til. Det handler rett og slett om at du og jeg kan ta oss en prat og MeetHook gjør det mulig for de som ønsker.
– Det er ikke ofte man ser at rockestjerner byr på seg selv på den måten du gjør via de ulike plattformene som fins i dag. Hvorfor har du bestemt deg for å gjøre det?
– Jeg er så heldig at jeg kan leve av å være profesjonell musiker, men på veien hit har jeg også vært fan, på samme måte som folk som er for eksempel Slayer-fans. Jeg var for eksempel stor fan av Alex van Halen da jeg var rundt atten år, og hadde jeg hatt mulighet til å prate med han da så hadde jeg vært ekstatisk. Tiden vi lever i nå, med smarttelefoner, gjør det mulig med sånne møter, og jeg ønsker derfor å gi noe tilbake til fansen. Personlig får jeg et kick ut av det fordi jeg vet hvor mye det betyr for de som får muligheten til et sånt møte. Jeg husker første gang jeg møtte Bill Ward fra Black Sabbath. Vi spilte med Slayer på Ozzfest i 1999 og jeg fikk beskjed om at Bill Ward ønsket å snakke med meg. Jeg hadde truffet på ham flere ganger under festivalen, men jeg hadde ikke turt å hilse på ham fordi jeg ville ikke plage ham. Så plutselig får jeg altså beskjed om at han ønsker å prate med meg. Vi endte opp med å prate i en og en halv time. De første tjue minuttene var jeg skikkelig starstruck og jeg fortalte hvor mye jeg elsket ham og musikken hans og ikke minst hva han hadde betydd for meg. Jeg ønsker å gi andre den følelsen jeg hadde den gangen.
– I tillegg til Slayer så har du også spilt i Exodus og Testament, for å nevne de største. Det er en imponerende CV, for å si det forsiktig. Hva var det som fikk deg til å ville bli trommis da du først startet?
– Da jeg var veldig ung og hørte på rock n roll la jeg alltid merke til to ting. Den ene var vokalisten og den andre var trommisen. Jeg husker jeg så en konsert på TV med Rod Stewart og jeg husker trommisen var helt fenomenal. Han snurret på trommestikkene, kastet dem i lufta og gjorde alle mulige slags kule ting. Han var rett og slett helt rå, og den trommisen het Carmine Appice. (Og vi har intervju med Carmine her!) Å se han gjøre de tingene han gjorde, samtidig som han hadde det ansvaret han hadde for å holde låtene sammen gjorde at jeg bestemte meg for å bli trommis. Jeg var da femten år og jeg kjøpte mitt første trommesett for penger jeg hadde tjent på en avisrute jeg hadde og pengene jeg fikk til bursdagen min. Det kostet hele femtifem dollar og var ganske drit, men det var starten jeg trengte.
– Vi må heller ikke glemme bandet Forbidden som du også har spilt med. Et navn som nok mange vil dra kjensel på, og som Robb Flynn fra Machine Head også var medlem av på 80-tallet. Var innspillingen av det nå smått legendariske thrash-albumet «Forbidden Evil» i 1988 din første studioerfaring?
– Den første erfaringen min var en demoinnspilling, men det teller ikke helt. Så innspillingen av «Forbidden Evil» var min første skikkelige studioerfaring ja.
– «Forbidden Evil» har jo blitt litt av en kult-klassiker med årene. Hva er dine tenker rundt det albumet i dag?
– Jeg visste ikke at den plata var så populær i dag, haha. Det er så mange år siden. Herregud, hva er mine tanker rundt den skiva? Vel, jeg kan si at jeg skulle ønske at jeg var bedre forberedt når vi spilte den inn. Vi hadde ikke særlig stort budsjett når vi lagde den, så alt er spilt inn på ganske kort tid. Jeg tror vokalisten vår, Russ Anderson, gjorde all vokalen på en dag. Det hadde vært kult å sett hva vi hadde fått til med den plata hvis vi hadde hatt bedre tid, men samtidig er nettopp den råheten en av de tingene jeg liker beste med plata. Jeg spilte en konsert i Irland for noen år siden med Exodus og mens vi alle satt backstage og slappet av la jeg merke til musikken som ble spilt over høyttalerne i lokalet vi skulle spille i. Jeg likte musikken og jeg husker at jeg syntes trommene hørtes ganske bra ut. Til slutt reiste jeg meg opp og gikk ut på en slags balkong, som vi i bandet kunne bruke uten at publikum kunne se oss, for å høre bedre. Det viste seg da at det var «Forbidden Evil» som ble spilt og det hørtes faktisk ganske så bra ut hvis jeg skal være ærlig.
– Etter mange år med stor suksess begynner Slayer på begynnelsen av 90-tallet og slå litt sprekker. Dave Lombardo blir far for første gang og samtidig havner han litt på kant med de andre i bandet. Det hele ender opp med at Dave Lombardo forlater skuta i 1992. Så når ting ser som mørkest ut for Slayer så dukker du opp bak trommesettet. Hvordan ble du kontaktet angående jobben som trommis i Slayer?
– Jeg sluttet i Forbidden etter utgivelsen av «Twisted Into Form» i 1992. Vi hadde begynt på en ny plate, men det var en del konflikter i bandet så jeg bestemte meg for å slutte. Dagen etter at jeg hadde sluttet fikk jeg en telefon fra trommeteknikeren min som sa at jeg hadde fått en telefon fra manageren til Slayer. Vi snakker mindre enn tjuefire timer etter at jeg hadde sluttet i Forbidden, så ringte de meg altså angående prøvespilling for Slayer. De hadde hatt en haug med folk innom for å prøvespille, men det fungerte ikke med noen av dem. Kerry Kings gitar-teknikker var god venn med John Tempesta, som var en god venn av meg. Hver gang de hadde hatt en fyr innom som ikke fungerte, sa John Tempesta at de måtte sjekke ut meg. Til slutt hørte de på han og bad meg altså ned på audition som endte med at jeg fikk jobben.
– Slayer har jo helt siden utgivelsen av «Live Undead» i 1984 vært viden kjent som et forrykende liveband, og jeg ser for meg at det å komme inn i den settingen som nytt medlem må ha vært en utfordring. Husker du din aller første konsert med Slayer?
– Haha, ja det husker jeg godt. Det var i Bay Area, San Francisco. Vi spilte på en klubb som het One Step Beyond. Det var på hjemmebane for min del, og jeg hadde spilt der før med Forbidden, men nå var jeg tilbake som medlem i et av de aller største bandene i verden. Det var fullt hus og det var mange venner av meg som kom, og ikke minst familien min, så jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har vært så nervøs for å spille en konsert. Presset var så stort fordi det var på hjemmebane foran familie og venner. Det hadde vært enklere for meg å debutere i Los Angeles for eksempel. Jeg hadde jo aldri spilt en Slayer-konsert før med den intensiteten det medfører, så jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte spare litt på kreftene for ikke å gå tom. Jeg merket halvveis at jeg ikke var sliten engang så jeg undervurderte jo helt klart min egen styrke og utholdenhet. Siden den konserten har jeg aldri mer tilnærmet meg en konsert med fokus på å spare krefter. Jeg lærte at jeg har kapasitet til å gå all-in fra første låt og holde intensiteten oppe gjennom hele konserten.
– Hva vil du si er den mest utfordrende delen med å være trommis i et thrashmetal band?
– Det må nesten være å hele tiden holde energinivået oppe uavhengig av hvordan du føler deg. Når vi turnerte med Slayer så kom vi som regel til lokalet der vi skulle spille lenge før konserten skulle begynne. Der skulle vi ha meet & greets, signering av merch osv. før vi så måtte vente helt til vi skulle gå på etter oppvarmingsbandene. All den tiden og ventingen gjør deg trøtt og tapper deg for energi. Dermed blir det en utfordring å holde fokuset og energinivået oppe når du gjør dette hver eneste kveld i ukesvis. Ventingen hver kveld backstage før du skal spille er så kjedelig og utmattende at det er for meg det mest utfordrende.
– I tillegg til Slayer som du er mest kjent for, så har du jo som nevnt også spilt i thrash-gigantene Exodus og Testament. Hva vil du si er de største forskjellene med å spille i de forskjellige bandene?
– Selv om alle er thrash metal band så er musikken til de forskjellige bandene ulik. Trommingen på de første platene til Testament er ikke så krevende – det er thrash, men det er enklere å spille enn for eksempel Slayer. Jeg er den eneste trommisen Exodus har hatt unntatt Tom Hunting, og han er ikke en enkel trommis å følge. Han har en helt egen trommestil og er veldig undervurdert. Han gjør ting litt annerledes enn andre trommiser og det er kult, men det gjør det vanskeligere å etterfølge og etterlikne han. I Slayer har du Dave Lombardo som er en av de aller beste trommisene, og jeg måtte øve som gal for å gjenskape, ikke bare den trommisen han var på «Seasons in the Abyss», men også den trommisen han var på de første albumene. Han utviklet seg og ble bedre hele tiden, så jeg måtte virkelig øve for å tilnærme meg hans trommestil på best mulig måte. Mye av basistrommingen i de forskjellige bandene er den samme, men tilnærmingen er helt forskjellig.
– Hva foretrekker du personlig mellom å være i studio eller å spille live for et publikum?
– Det er et bra spørsmål. Ehhm, jeg liker vel egentlig begge deler. Å være i studio er noe helt annerledes enn å spille live fordi det er et sterilt miljø, og med det mener jeg at energien din må komme fra en annen plass enn publikum. Du får ikke energien fra å spille for et publikum, så du må hente energien og inspirasjonen fra deg selv. For meg handler det om å være tilstede i øyeblikket når jeg er i studio og ikke minst prøve å fange det øyeblikket. Live trenger du ikke det fordi da går du bare ut på scenen og kjører på, så kommer den følelsen naturlig ut av energien fra samspillet mellom bandet og publikum. Hvis du tvinger meg til å velge en, så må jeg nok si live, fordi det er litt løsere og friere. Live skal ikke være perfekt. Hvem vil egentlig se en fyr stå helt i ro og spille alt nøyaktig sånn som det er på plata? For å ta et eksempel så husker jeg at konserten før de to siste vi gjorde i LA nå i november var en höjdare for oss. Jeg mener den var i Las Vegas. Jeg vet ikke hva som skjedde, men hele bandet var i fyr og flamme og det var magisk. Som du kanskje vet så headbanger ikke Tom Araya mer på grunn av nakkeoperasjonen i 2010, men denne kvelden gjorde han det faktisk og da skjønte jeg at dette var en virkelig bra kveld for oss.
– Hver trommis har jo sin egen signatursound, og den bruker de gjerne årevis på å perfeksjonere og det samme er jo tilfelle med deg. Hvordan tilnærmer du deg trommelyden du er ute etter til hvert album du skal spille inn? Med det mener jeg at du har jo din egen stil, men tilpasser du deg i det hele tatt til de forskjellige albumene?
– Vet du, det avhenger faktisk litt på hva jeg hører på av musikk på det tidspunktet. Når vi gjorde «Undisputed Attitude» ønsket jeg virkelig å høres ut som Dave Grohl i Nirvana. Nirvana var punkete, men de var ikke punk hvis du forstår hva jeg prøver å si. Trommene til Dave Grohl var heavy og samtidig veldig musikalsk, så jeg var veldig inspirert av sounden hans på den tiden. Jeg er egentlig fan av en litt feitere skarptrommelyd, men på «Divine Intervention», det første albumet jeg gjorde med Slayer ville Kerry King og Jeff Hanneman at jeg skulle bruke en Piccolo skarptromme. Derfor har «Divine Intervention» ikke den skarptommelyden jeg egentlig liker best, men siden de ba om Piccolo så gikk jeg med på det. Jeg er alltid ute etter å gjøre det som bandet føler passer best til albumet vi jobber med. Når vi jobbet med «God Hates Us All» fant jeg trommelyden jeg var ute etter på et TV-spill jeg og en kompis spilte en kveld, så jeg kan oppdage nye ting over alt. På «Repentless» gikk jeg og Terry Date, som produserte plata, gjennom en haug med fantastiske og ikke minst dyre skarptrommer for å finne sounden vi var ute etter. Hverken jeg eller han følte liksom at vi fant helt det vi var ute etter. Jeg sendte trommeteknikeren min ned til en musikksjappe for å kjøpe noen småting til meg, så sa jeg til han at han kunne ta med seg noen skarptrommer hvis han fant. Butikken har en sånn avtale der du kan kjøpe med deg utstyr og så levere de tilbake innen tretti dager hvis du ombestemmer deg. Han ringte meg mens han var i butikken for å fortelle meg at han hadde funnet to skarptrommer, men at de også hadde en kjempebillig skarptromme som sikkert ikke var noe særlig bra og lurte på om han skulle kjøpe den. Vi hadde da gått gjennom en haug med skarptrommer, så jeg sa ja, hvorfor ikke? Det skulle da vise seg at den billige skarptrommen til nittini dollar var den som passet best til sounden vi var ute etter på «Repentless».
– Helt til slutt så lurer jeg på om det er noe du har angret på så langt i din innholdsrike karriere?
– Jeg angrer på at jeg sluttet i Slayer etter «God Hates Us All». Det skadet forholdet mitt til gutta i bandet og det tok mange år å fikse det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020