Da doom/goth-pionérene inviterte til kaffeslabberas på hipster-hotell i Stockholm for å få siste nytt om rykende ferske «Medusa», deres femtende studioalbum, var vi ikke sene om å slenge oss på flyet til den svenske hovedstaden. Nick Holmes og Gregor Mackintosh tok oss gladelig imot og kunne samtidig oppklare både hist og pist om «dramatikken» rundt bandet og våre helt egne satanister på midten av 90-tallet. Snurr film!
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Danny Payne
Livefotos: Arash Taheri
– Først og fremst; nye skiva «Medusa», hva kan dere fortelle om den?
Gregor: – Vi spilte den inn i april i Oregon Studios som ligger nord for London, og vi er faktisk det aller første bandet til å bruke det da det er splitter nytt. Vi leide inn Jaime Gomez Arellano som produsent, han produserte også «The Plague Within», og det hele tok rundt to uker på bli ferdig. Det gikk veldig fort denne gangen, og det gjelder for skrivingen også. Der brukte vi vel rundt sju-åtte måneder bare.
– Er det fortsatt dere to som skriver det meste av musikken?
Gregor: – Ja, jeg lager riffene etter å ha fått et par tekstlinjer fra Nick og etter å ha sjonglert litt frem og tilbake sitter vi plutselig igjen med en sang.
– Dere har gjennomgått en ganske solid stilforandring igjennom karrieren fra ren goth til mer heavy metal og til og med lekt litt med pop og elektronica, men har nå gått litt tilbake til der dere kommer ifra med mer ren goth/doom. Kommer disse forandringene naturlig?
Nick: – Ja, som oftest. Det vi driver med nå er jo mye av det vi holdt på med når vi startet og var det vi ville gjøre på den tiden. Men vi har jo holdt på i over 30 år så det er ingenting som har skjedd over natten. Det er noe som skjer når man utvikler seg som musiker og utvider sin egen personlige smak etter hvert som man vokser opp også. Men vi liker fortsatt det vi likte når vi var unge og den nye skiva reflekterer vel det på en måte vil jeg tro.
– Dere to sammen med Aaron Aedy (gitar) og Steve Edmondson (bass) har vært med siden tidenes morgen, men hva skjer med trommisene?
Nick: – Det er vel ikke så mange over 30 år vil jeg si, er det ikke bare fire da?
Gregor: – Vår første trommis Matt (Archer journ. anm.), som fortsatt er en veldig god venn av oss, taklet ikke helt den perioden hvor vi begynte å bli store og konsertene vokste seg enda større og det kom til et punkt hvor han ikke lenger klarte å prestere. Da måtte vi få en annen mann inn som ble gal, vi fikk en tredje inn som fikk unger, og fjerdemann spilte i en million andre band og klarte ikke å sjonglere alt på en gang. Nå har vi fått med en ungfole som vi lar styre trommene for oss.
– En av de var vel Adrian Erlandsson?
Gregor: – Det var han med en million andre band ja…
Nick: – …men han var jo saktens med i seks år da, så det var ikke bare for en kort periode. Alle trommisene vi har hatt har vært med over en lengre tid. Jeff Singer som var med før Adrian igjen var vel med i fire år han og så det er ikke som de bare kommer og går egentlig hvis du ser på det på den måten.
– Adrian er vel også med i Vallenfyre (sideprosjektet til Gregor journ.anm.)?
Gregor – Helt riktig, men han måtte slutte der og av samme årsak. Han spiller jo i meget etablerte band som The Haunted og gjør dette som heldagsjobb, så når et band må bruke tid på å skrive materiale må han holde det gående andre steder for sin egen inntekts skyld. Og det er jo forståelig.
– Hva kan du fortelle meg om Vallenfyre nå som vi er inne på det? Ny skive der og forstår jeg?
Gregor: – Ja, den kom ut 02. juni så jeg har vært en meget travel mann i det siste. Men det var ikke det som var meningen, jeg startet å skrive materiale der for jeg trodde Paradise Lost skulle ha en liten pause, men da vi signerte med Nuclear Blast for en liten stund siden sa de bare rett og slett «Så, gi oss en skive». Da tenkte jeg «faen, men ok», så ble det til å skrive til begge banda samtidig og gjøre to ting på en gang. Jeg kom meg igjennom på et vis men det er ingenting jeg kommer til å gjøre igjen, det er sikkert og visst.
– Har dere noen turnéplaner eller er det fullt fokus på Paradise Lost nå?
Gregor: – Bare noe mindre greier som en to ukers Europa-turné i september med noen dager i England, Nederland, Tyskland og Skandinavia. Helt sikkert Sverige og Finland men forhåpentligvis Norge og. Noen festivaldager i tillegg også er vi i mål.
– Du har jo ditt Bloodbath Nick, noen planer der i gården?
Nick: – Jeg vil tro det blir en skive en gang. Vi har også med folk fra Catatonia og Opeth, så vi er egentlig Stockholm-basert. Jeg har faktisk ikke møtt de, men de bor nå i hvert fall der. Jeg vet de holder på å skrive materiale nå og det er snakk om å gå inn i studio rundt september, uten at jeg helt vet hvordan det skal gå seg til. Konsertmessig er det bare snakk om noen festivaler her og der. Ingen turnéplaner.
– Så da er du ganske travel du og da?
Nick: – Ja, det kan du trygt si. Det er faktisk overraskende hvor tidkrevende det er med to band, jeg kan ikke for mitt liv fatte at folk får til å være i tre band samtidig…
Gregor: – ..eller folk som Shane Embury som har fem.
Nick: – Helt utrolig da bare to band føles som langt mer enn dobbelt arbeide enn bare ett. Arbeidsmengden er formidabel, men allikevel føles det bra å være travel. Bedre enn å sitte fast hjemme.
– Hjemme i Norge på 90-tallet hadde vi en håndfull black metal-purister som ikke likte det dere holdt på med fordi de mente dere var et kristenband…
Gregor: – Hva? Virkelig? Kalte de oss et kristenband?
– Ja, dere fikk ikke med dere det altså?
Gregor: – Nei, det med kristenband fikk jeg ikke med meg – men jeg vet det dukket opp black metal-ungdom på en konsert en gang og kastet ting på forsterkerne våre og tegna på bussen vår. Men det var bare en gjeng med ungdom som gjorde fantestreker. Helt ærlig; Å være kristen er jo akkurat like dumt som å være satanist. Jeg er ekstremt ateist og finner det hele ganske så teit.
– Så dere hadde ikke disse insidentene andre steder?
Nick: – Nei, og egentlig ikke her heller. Det var den ene isolerte hendelsen som ble blåst helt ut av alle proposjoner.
Gregor: – Det var akkurat idet den andre bølgen av black metal startet opp, fra tidlig 90-tall til midten av 90-tallet det skjedde.
Nick: – Og jeg var så uheldig å nevne i et intervju i en bisetning at de hadde kødda med bussen vår, men alt de egentlig gjorde var bare å tegne pentagrammer i støvet på vinduene og det var det.
– De slemmingene.
Gregor: – Onde terrorister, haha.
Nick: – Det hele eskalerte til at vi visstnok hadde fått smadra vinduene og kutta opp dekkene på bussen og det var ikke måte på, også gjorde de egentlig ingen verdens ting. Det var omtrent samtidig som kirkebrannene holdt på, og da fikk pressen enda en historie som passet inn i bildet de ville skape men som knapt hadde rot i virkeligheten i det hele tatt.
– Godt å få oppklart det en gang for alle. Klassikerskiva deres «Shades Of God» er en av mine favoritter igjennom alle tider, men personlig synes jeg den skjemmes av en ganske dårlig lyd. Kan det være mulig å håpe på en remaster?
Nick: – Jeg kunne så absolutt tenkt meg å hørt det selv, og det er absolutt ikke uaktuelt.
Gregor: – Vi var faktisk akkurat i London her om dagen for pressejobb i anledning 20-års jubileet til «One Second». Begge disse ble utgitt på Music For Nations, som vi ikke har vært på på lenge. De har akkurat startet opp igjen, og har faktisk snakket om muligheten for å gi ut en boks med alle skivene våre de har utgitt og remastre de samtidig. Så det kan faktisk skje i løpet av nær fremtid.
– Det håpes. Husker spesielt forskjellen mellom den og etterfølgeren «Icon», hvor lyden var massivt forbedret i mine øyne.
Nick: – Det er faktisk den samme produsenten vet du, Simon Efemey, som gjorde begge de to…
Gregor: – …og Draconian Times.
Nick: – Stemmer. Men hvorfor det er så stor forskjell sier du? Vel, vi forandret oss ganske kraftig etter «Shades Of God» og stilen på «Icon» var helt annerledes. Vi hadde også en massiv turné mellom disse to så kanskje vi faktisk lærte oss å spille skikkelig og, haha.
Gregor: – «Shades Of God» var jo en ekstrem mørk plate hvor «As I Die» skilte seg ganske bra ut fra resten av skiva, og vi kjørte vel på mer i den stilen på «Icon».
Nick: – Samtidig blir man jo også stadig bedre som produsent etterhvert som man perfeksjonerer sitt virke så Simon også var enda bedre til det han holdt på med under «Icon».
Gregor: – Det var faktisk første gang vi i det hele tatt hadde en produsent, på de to første skivene våre før «Shades Of God» var det bare oss gutta i et lite lokalt studio i nærheten over et par dager.
– Vokalstilen gikk over fra growling til ren på nettopp «Icon», men på «Medusa» er det tilbake til growling. Er det en naturlig utvikling i takt med musikken?
Nick: – Så absolutt, hvis musikken er mørk og rifforientert faller det seg naturlig å bruke den vokalstilen, hvorpå skiver som «Icon» og de etter som kanskje er litt lettere føles det naturlig med ren, eller tøff vokal som vi kaller det. Vi kaller growlingen for røff og den rene for tøff, haha. Det er faktisk den røffe jeg føler jeg er best til, selv etter årevis med å synge med den tøffe stilen. Det låter fort langt mer kraftfullt av musikken med røff vokal.
– Hvordan håndterer stemmebåndene dine variasjonen mellom røff og tøff?
Nick: – Det fungerer faktisk ganske så greit, det er den midt imellom som er problemet. Blir det mye roping tærer det veldig på stemmebåndene, men hverken vanlig synging eller growling er noe problem. Det gjelder rett og slett å prøve å være litt kameleon rundt det, og så langt har det fungert fint.
– Dere gjorde en konsert med et symfoniorkester for et par år siden, hvordan kom det seg til og er det noe som kunne friste til gjentakelse?
Nick: – Stemmer, i Plovdiv i Bulgaria. Vi ble kontaktet av en ved navn Basil, en DJ på den lokale radiostasjonen. Han lurte på om vi ville spille på et fantastisk sted kalt The Roman Amphi-Theatre, et sted Anathema akkurat hadde spilt på i samme setting og gitt virkelig gode tilbakemeldinger fra. Det tilbudet slo vi straks til på, men fikk kun tre dager med planlegging så det ble en tanke stress rett i forkant.
Gregor: – Og kun én dags øving med symfoniorkesteret.
Nick: – Og plutselig kom det bare et kor ut av ingenting som vi ikke aner hvor kom fra. Har ikke peiling på hvordan de kunne låtene våre, men jeg vil tro at de hadde øvd i forkant.
Gregor: – Men det endte opp virkelig bra synes jeg. Vanligvis er jeg ganske skeptisk til sånne type arrangementer, men dette ble en konsertopplevelse ut av det vanlige som endte opp med å låte skikkelig bra også synes jeg.
Nick: – Vårt sett var visst det mest suksessfulle etter en del liknende arrangementer på samme sted, hvor vi hadde det klart største publikummet. Det var en interessant opplevelse, men jeg vet ikke om vi kommer til å gjøre det igjen. Når du drar inn symfoniorkester er det en hel masse ting som skjer på en gang, og det er så mye ting som kan gå galt. Jeg husker når Metallica gjorde noe av det samme og jeg var litt skeptisk til å gjøre det samme, men jeg er glad vi gjennomførte det og det var moro.
– Musikken deres er jo som skapt for symfoniorkester.
Gregor: – Det kan du si, og sangene vi valgte ut til konserten hadde allerede store deler orkesterarrangementer i seg, eller i det minste lente seg på orkestrale deler. Prøver du å blande mer thrashete musikk med symfoni vil ikke det fungere særlig bra, men med musikk som allerede lener seg på orkester blir det fort mer passende.
– Hvordan ser turnéplanene ut fremover?
Gregor: – Den starter mot slutten av september i England og kommer å holde på i rundt åtte uker igjennom Europa etter det. Vi har fått med oss Pallbearer fra Statene og Sinistro fra Portugal som support. Men vi begynner med festivaler allerede neste uke og skal spille for eksempel i…Jeffli? Jeffle?
– Gävle kanskje?
Gregor: – Ja, det var det – haha!
– Så syns jeg å se at dere besøker oss en tur i oktober?
Gregor: – Ja, stemmer det.
Nick: – Er det John Dee igjen? Jeg liker John Dee, men jeg liker meg enda bedre på etasjen over må jeg si.
Gregor: – Vi får satse på at billettsalget skyter i været og løfter oss opp. (Les anmeldelsen her!)
Første gang publisert i Norway Rock Magazine #3/2017