Nuclear Blast
Forrige slipp fra de britiske gothlegender slo meg omtrent rett tilbake til 1992 og gjorde meg til fan på ny etter tiår på sidelinjen. Derfor var det meget velkomment at de annonserte “Obsidian” og forventningene var denne gang enorme.
Forventninger den ikke helt når opp til, og ved første gjennomlytt var den nok litt kjedelig i kanten og traff meg ikke helt – selv om åpneren “Darker Thoughts” allikevel er en sterk albumåpner og viser til en tristesse ikke mange andre band er i nærheten av. “Fall From Grace” gir et meget kjedelig førsteinntrykk, men kommer seg etter noen runder – selv om den aldri blir en av favorittene på “Obsidian”. Da står det bedre til med “Ghosts”, bandets forsøk på å gjenskape den 25 år gamle “The Last Time” og klarer det langt på vei.
Vi blir sendt rett til gamle gode Gothland med “The Devil Embraced” – Paradise Lost på sitt aller beste. Den pløyer ikke opp ny mark akkurat, men siden de på mange måter pløyde den marken først av alle bør de være unnskyldt. Her fungerer både clean- og growlevokalen til Nick Holmes utmerket side om side. Mye av det samme gjelder for etterfølgeren “Forsaken” også som kunne fint ha gått rett inn i “Icon” – i mine øyne bandets siste virkelig bra album før “Medusa”. Litt mer upbeat og en enormt fengende låt.
Under “Serenity” begynner det å forme seg en skive som nesten lever opp til forgjengeren allikevel, og hittil er det fortsatt kun andresporet som setter et litt kjedelig førsteinntrykk (men som nevnt kommer seg etter hvert). En sexy shuffle her kler bandet godt, og innleder siste del av “Obsidian” på en bra måte. En siste del som blir dratt helt ned på “Ending Days”, hvis strykere som innleder avslutningsrefrenget er blant de absolutte høydepunktene på albumet – sine få sekunders levetid til tross. Det trengs ikke lenger når det treffer den positive ryggmargsrefleksen perfekt.
Hvilket leder oss til avslutningsduoen “Hope Dies Young” og “Ravenghast”, der førstnevntes sequencer under verset er noe jeg sliter med hver eneste gang – men det er nok utelukkende fra minnene den sender fra den tid da mine gamle goth-helter begynte å lefle med elektronisk pop og sendte meg rett inn i fosterstilling. Isolert sett er den egentlig et ganske kult krydder i en veldig fet låt, så jeg må nok erkjenne at problemet ligger hos meg. Sistnevnte runder av “Obsidian” på en aldeles forbilledlig måte og gjentar den enorme tristessen fra åpningssporet. En nydelig avslutning på et album som, tross litt murring i starten vokser seg til nesten samme høyde som “Medusa” – som igjen nesten var på høyde med bandets storhetstid. Og det trodde jeg neimen ikke bare for noen år siden. (Arkivintervju med Nick & Greg her!)
4.5 /6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 15.mai 2020