Big Day Records
Ikke la deg lure av det noe flåsete bandnavnet, for etter å ha fullstendig blåst meg over skog og hei med debuten “I Verste Velgående” følger Pappasaft opp med en fullengder som kanskje er enda bedre. De kan virke som et tøysete tulleband, men denne gjengen er absolutt alt annet enn akkurat dét.
De setter ord på dagen-derpå-noia vi alle (som nyter et glass eller to i godt selskap i det minste) har kjent på i åpneren “Skru Det Opp”, og festen er i gang. Etter å ha hørt igjennom skiva noen runder føler jeg at det er et par hakk mørkere Pappasaft vi her har med å gjøre, de har bitende politiske tekster fra før for all del – men borte er de mer lystige sporene fra “I Verste Velgående”. “Unga Dine” fråder frustrasjon over vår politiske hverdags vilje til å selge arvesølvet utenlands, og akkurat her er det som gjør at Pappasaft stikker ut ifra mengden (bortsett ifra det nevnte bandnavnet). Den politiske snerten er velskrevet og intelligent, og vitner om en tekstforfatter som faktisk setter seg godt inn og leser om sakene som menes noe om. Det er det ikke alle punkband som gidder, så kudos for det. Sterke melodier og fete riff med noen enormt velskrevne tekster går igjennom samtlige spor på “Endelig Elendig” og plasserer Pappasaft trygt i bresjen av norsk punk og de har tydeligvis tenkt til å bli der.
Fordi det er punk det handler om her, hvis det var noen tvil. Med et solid fotfeste i 90-tallets gladpunk fra solfylte California-strender låter allikevel gjengen vitalt og nytt, og instrument-trakteringen er overhodet ikke noe å utsette på. De har nå også skrevet sin egen heialåt i “PSGC” (Pappasaft Gla’core for de som lurer), og jeg føler meg rimelig sikker på at publikum ikke er vonde å be med akkurat her.
Jeg blir oppriktig glad når jeg hører dagens punk i vårt furet værbitte, for etter å ha hatt solid fotfeste i 40 år kan jeg med hånda på hjertet si at den aldri har vært bedre. Den utvikler seg, javisst, men det gjør da forsyne meg all god musikk. Skulle jeg dog ha klaget over én ting på “Endelig Elendig” så er det at tittelsporet burde ha fått æren av å avslutte skiva, for den er vitterlig noe av det beste bandet har gjort og en solid målestokk for hvor ting burde ligge fremover. Ikke at det er noe som helst i veien med “113112” som faktisk avslutter på noen som helst måte, bare så det er helt klart.
De har tatt solide steg hele veien, Pappasaft, og selv om det var kanskje litt lenge å vente de tett opp til seks årene mellom fullengderne (mulig en viss pandemi hadde noe med det å gjøre) var det helt klart verdt ventetida. Jeg kan sågar anbefale bandet til folk som har en viss skepsis mot punk, for dette er såpass bra at de fortjener oppmerksomhet langt ut over punkmiljøet.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 06. januar 2023