Pagan’s Mind er i manges øyne, eller ører om du vil, flaggskipet innen norsk progressiv metal. Debuten “Infinity Divine” i 2000 var starten på et lite norsk eventyr, og bandet gjorde seg bemerket både her hjemme og i det store utland. Men etter fem album og heftig konsertvirksomhet over så og si hele verden i en årrekke ble det plutselig bom stopp i 2014. Bandet gjenoppstod i 2017 etter en kort pause, men bortsett fra noen sporadiske konserter har det vært bemerkelsesverdig stille, og fansen tørster etter et nytt album og påfølgende konserter. Vi tok en prat med vokalist Nils K. Rue for å sjekke tingenes tilstand og for å få svaret det alle lurer på: Kommer det en ny skive med Pagan’s Mind snart?
Tekst: Pål J. Silihagen
Livefoto: Arash Taheri
– Hvordan står det til, Nils?
– Jo takk, bare bra.
– Er det noe action?
– Hehe, det spørs hva du mener med action?
– Jeg tenkte først og fremst på musikkfronten og hva som skjer med Pagan’s Mind.
– Ja, det har jo egentlig vært ganske stille lenge på den fronten. Jeg må jo forklare for alle jeg møter til enhver tid om hva som skjer med bandet.
– Det er sikkert kjedelig å bli spurt om det hele tiden og sikkert også kjedelig å få spørsmålet av meg, men det er jo mange som savner dere og lurer på om det blir noe Pagan’s Mind i fremtiden.
– Jeg skylder jo på en måte folk en forklaring. Da må jeg si det samme som blir sagt hver gang at vi ikke har lagt opp. Vi jobber faktisk med ny plate. Det har vi sagt lenge, men det går bare så sakte. Og så er det mange forespørsler fra både utland, innland og diverse festivaler om å spille live. Det kan vi jo gjøre, men da må vi spille gamle travere og det er det noen i bandet som vil og andre som ikke vil. Det er litt uenighet om det da. Helt optimalt bør man ha en ny plate hvis man skal gjøre et comeback. Men Mercyful Fate har gjort det, så vi kan jo gjøre det vi også.
– Det var et godt poeng. Men ja det er kanskje ikke like fristende for alle å spille live uten nye låter. Vi må jo helt tilbake til 2011 for å finne den siste studioskiva deres “Heavenly Ecstasy”. Det begynner å bli noen år siden. Men dere har jo gjort mange andre ting på hver deres side siden den gang. Blant annet så har du samarbeidet med Trond Holter og Dracula-prosjektet hans (Holter) og det er kanskje mest fristende å gjøre ting på egen hånd?
– Både ja og nei. For å gjøre en lang historie kort kan jeg forklare litt. Da vi kom med andre-skiva vår “Celestial Entrance” i 2002, som mange tror er vår første. Da fikk vi et slags gjennombrudd. Vi fikk mange tilbud og å spille på festivaler og interesse fra utlandet. Vi kom oss på en måte opp fra kjelleren. Da ble vi plutselig interessante for mange, også andre artister som spurte Pagan’s Mind medlemmer om å bli med på forskjellige prosjekter. Stian (Kristoffersen) var jo med i Firewind, Jørn Viggo (Lofstad) spilte med Jørn (Lande) og jeg hadde de Eidolon greiene med han Megadeth-karen (Glen Drover).Vi gjorde mye spennende for vi fikk mange tilbud. Og det kommer fortsatt stadig vekk sånne tilbud om å være med her og være med der. Men man blir litt mer kritisk med årene. For eksempel er det ikke mange år siden Jørn Viggo gjorde en greie med Floor (Jansen) fra Nightwish. Du får på en måte litt oppmerksomhet der og da, men det blåser rimelig fort over. Det var på en måte litt mitt inntrykk med Holter også. Det er veldig gøy å være med på der og da, men det kommer egentlig tilbake til at de fleste blant fansen vil ha Pagan’s Mind. Det er den lyden der som veldig mange etterspør. Når du har spilt sammen i over tjue år som vi har, så blir det naturlig nok noen diskusjoner. Spesielt når man blir eldre og har både jobb og familie ved siden av. Det kan føre til noen diskusjoner og konflikter, først blir man uvenner og så blir man venner. Men det viktigste av alt er at vi ser verdien av det vi skapte for lenge siden. Det tror jeg alle har hatt i bakhodet, selv om vi har ønsket å slå igjennom med et eller annet solo-prosjekt eller med en eller annen fantastisk gitarist fra Kuwait. Uansett tror jeg at alle i Pagan’s Mind fortsatt tenker at gullegget er Pagan’s Mind. Og det er det som folk vil ha. Interessen har ikke dabbet av, det har heller gått motsatt vei. Vi har hatt voldsom oppslutning på Spotify, og bandet har på en måte vokst selv om vi har vært sovende. Populariteten har økt, og jeg vet at når vi trykker på knappen, så blir det masse å gjøre. Vi har egentlig bare sovet oss gjennom noen år, og så kom koronaen og da var det lett å tenke at da kan vi sove litt til. Nå har denne bølgen kommet der alle kjemper om å få oppmerksomhet etter koronaen. Vi har liksom ikke hatt lyst til å hive oss på den bølgen heller. Det høres ut som en lang rekke unnskyldninger.
– Nå er ikke jeg en profesjonell musiker, men jeg skjønner jo poenget ditt. Ting skjer, og jeg tror de fleste forstår at et band som startet opp i 2000, og som har lagt ned så mye innsats for å lykkes, kommer til et bestemt punkt hvor litt av motivasjonen forsvinner. Og at andre ting som jobb og familie også spiller vesentlig inn. Det må jo ha kostet mye å legge ned all den innsatsen, selv om dere fikk suksess og oppmerksomhet allerede med andreskiva. Og progressiv metal er jo heller ikke den letteste sjangeren å slå igjennom med.
– Vi kom ganske langt med den type musikk, og så tenkte vi kanskje at ‘javel dette er vel så langt vi kan komme’. Så kan vi tenke i ettertid at vi kunne sikkert ha kommer enda lengre. Men det tar på med konstant turnering og reising. Jeg var jo litt tregt ute og ble pappa for første gang som 40-åring i 2011. Så prioriterer man det, men nå som barna har blitt større kjenner jeg at jeg har lyst til å begynne å spille igjen.
– Men du har jo flere bein å stå på også. Du startet etter det jeg har lest musikkarrieren som trommeslager. Stemmer det?
– Ja, jeg begynte i skolekorpset som så mange andre.
– Ja, i Flatdal?
– Det stemmer. Flatdal Musikkorps i Vest-Telemark.
– Hvordan var det å være rocker i Telemark? Telemark er jo viden kjent med folkemusikk og gammel norsk folklore.
– Jeg begynte jo allerede som 12-åring med å samle sammen et band. Jeg begynte med trommer allerede som 10-åring i skolekorpset. Det høres kanskje litt nerd ut, men det var en kjempeerfaring. Det korpset var veldig aktivt, og min mor var en av lederne. Vi dro på turer annethvert år og besøkte flere andre korps, blant annet spilte vi i en katedral i Frankrike. Uansett var turene en liten forsmak på turnelivet. Det å reise utenlands og oppleve mye med musikk var en kjempebra erfaring. Jeg fikk jo veldig lyst til å starte opp band og måtte lære opp diverse kompiser. ‘Se, her er bassgitaren, prøv å spille.’ Det låt jo så som så, men etter hvert så flyttet jeg ned til Grenlandsdistriktet og Skien/Porsgrunn. I 1991 var det vel. Da ble det diverse glamrockband, og deretter Silverspoon som var litt mer progmusikk. Det var med Stian som spiller trommer i Pagan’s Mind. Så ble det jo da Pagan’s Mind etter hvert. Vi fikk platekontrakt med FaceFront i Oslo som Frode Øien startet. Det var ikke så mange andre måter å nå ut på for å få en platekontrakt den gangen, det fantes jo ikke sosiale medier. Så fikk vi kontrakt med plateselskapet Limb, som også hadde Rhapsody i stallen, og det syntes jeg var ganske stort. Da tok vi steget og det ble mer og mer konserter og turneer, og de første turene foregikk på ganske kummerlig vis med trekkfulle 10-setere som Mercedes Sprinter, mens på slutten var det turné med full Nightliner og hele pakka.
– Ting endret seg heldigvis til det bedre skjønner jeg, men dere startet jo opp som et band i en forholdsmessig smal genre, spesielt hvis vi tenker på Norge. Progressiv metal er ikke det letteste å slå igjennom med kommersielt sett. Dere var/er langt større og mer kjent i utlandet enn i Norge. Hvordan opplevde dere det i begynnelsen med Pagan’s Mind, og etter hvert det å oppleve suksess i utlandet og spesielt i USA?
– Vi jobba hardt i mange år, ikke minst med promotering. Jeg var i full jobb den gangen, men brukte hvert våkent sekund på bandet. Og så tror jeg at vi var veldig heldige med den musikalske sammensetningen. Vi klarte å skape et sound som var såpass distinkt at du kunne høre at dette var Pagan’s Mind. Mange sa det lignet på Dream Theater. ‘Okei det gjør kanskje det’ sa jeg til det, men etter hvert som tida gikk skapte vi det egne soundet som vi fikk et varemerke på. Kort oppsummert har det vært mye hard jobbing og litt flaks.
– Er det tradisjonell heavy metal eller progressiv rock/metal som har inspirert deg mest?
– Prog har egentlig aldri vært greia for meg. Jeg liker jo prog også så klart, men det har aldri vært poenget for meg når det gjelder Pagan’s Mind. Jeg ser ikke noe poeng i at musikken skal være vanskelig å høre på. Det har alltid vært viktig for meg at musikken skal være melodisk. Jeg begynte med AC/DC, så var det Iron Maiden og så oppdaget jeg Mercyful Fate og King Diamond ganske tidlig. Det var mye rare rytmer og forskjellig riffing, og ikke minst atmosfærer.
– Så det er med andre ord kanskje riktig å si at bakgrunnen og de musikalske preferansene til de forskjellige medlemmene i Pagan’s Mind var med på å skape et ganske så distinkt sound, og da ikke et tradisjonelt progressivt sound. Men også i stor grad melodiøst, litt power metal til tider vil jeg hevde.
– Ja, melodisk metal er i hvert fall veldig min greie. Steinar (Krokmo) er veldig prog. Det er en miks av forskjellige stilarter i Pagan’s Mind. Vi har jo så klart holdt hverandre litt i tøylene. Jeg kan nok lage litt for happy musikk, og så er det andre som drar det litt ned igjen. Uansett så har det vært viktig hele veien at vi har funnet gode løsninger og en mellomting på ting. Hvis f.eks. Steinar kom opp med en idé som var så komplisert at ingen skjønte noe av det, så lot vi det ligge. Uansett så er det at vi har forskjellige musikalske preferanser i bandet grunnen til at vi klarte å skape vårt eget sound.
– Men la oss snakke om deg som vokalist. Det er fort gjort å tenke på vokalister fra den gamle skolen slik som for eksempel Ronnie James Dio, Bruce Dickinson, Rob Halford og kanskje også Geoff Tate. Du synger både høyt og lavt, og ofte med mye kraft og teknikk. Altså klassiske metal-vokalister.
– Joda, det er forsåvidt riktig å si, men det er forskjellige skoler på de klassiske metal-vokalistene. Hvis du for eksempel ser på Jørn Lande og meg er det forskjell. Lande har bluesmusikken i bunn, litt mer Ronnie James Dio-rasp i stemmen, mens mine idoler har vært de som har sunget mer glassklart på en måte. Geoff Tate og Michael Kiske er gode eksempler på det. Det er den skolen jeg kommer fra. Jeg synes jo det er tøft å blande de to, og Bruce Dickinson er på en måte midt imellom de to.
– Du har med andre ord ikke vært opptatt av å rendyrke en bestemt stilart som vokalist. Men hvor har du lært å synge? Er det bare talent eller er det hard trening?
– Det er jo selvlært, og jeg har jo hørt fra andre at jeg har en stemme som ikke låter som alle andre. Det bare er mitt fingeravtrykk og det er vel sånn stemmebåndene mine er lagd. Jeg prøver ikke å herme etter noen. Jørn Viggo får også spørsmål om hvordan han får til gitar-soundet sitt, og det er ikke så enkelt som hva slags forsterker, gitar eller strenger han bruker, men det handler om spillestilen. Se på Ronni Le Tekrø, han har sin helt egen spillestil, og du hører med en gang at det er ham. Han har sin egen signatur, og det savner jeg litt i dagens musikk. Det kommer veldig mange utgivelser som låter helt likt. Ofte blir det brukt de samme forsterkerne, trommelyd og så videre. Jeg savner litt mer egenart.
– Du er jo ikke bare musiker og familiemann.
– Vi i Pagan’s Mind har aldri levd av musikken, vi har alltid hatt jobber ved siden av. Som de aller fleste norske band egentlig.
– Du er utdannet grafisk designer og har etter det jeg har skjønt jobbet med det ved siden av. Men det har vel heller ikke vært en lett bransje?
– Jeg gjør det. Etter å ha jobbet over 15 år i reklamebyrå hoppet jeg av i 2013 og har siden drevet for meg selv.
– Det hørtes spenstig ut.
– Ja, men jeg har fått mange kontakter gjennom musikken vet du. Hvis du som nyutdannet grafisk designer tror at du kan hoppe inn i arbeidslivet og bli rik av å lage logoer til venner og bekjente, så tar du feil. Du må ha noen kunder på forhånd.
– Men hvor går veien videre for deg nå? Er det aktuelt å gjøre noe solo, eller blir det Pagan’s Mind eller ingenting?
– Joda, det kunne vært aktuelt å gjøre noe solo, men jeg har ikke noe materiale liggende. Men jeg har vært med på et prosjekt som jeg lagde vokal/melodilinjene til, som jeg kunne ha brukt på nytt med andre musikere. Men uansett, det blir Pagan’s Mind først nå.
– Hva med en ny runde på «The Voice» på TV2? Mange husker nok at du var med der for noen år siden. Ga det mersmak?
– Hehe, det kunne jeg sikkert gjort hvis jeg ble spurt om det. Da jeg var med på «The Voice», så var det kona mi som meldte meg på. Jeg har ikke gjort noen TV-opptredener etter det. Men det er jo det med TV at du fort får noen kontakter. Da jeg gjorde de greiene der i 2013, fikk jeg plutselig noen telefoner fra norsk underholdningsbransje og ble spurt om å gjøre eventjobber og lignende. Rimelig godt betalte ting. Plutselig kunne jeg tjene penger på musikk. Det hadde jeg ikke gjort før. Jeg tenkte jo da at dette kunne være en fin ting å livnære seg på. Synge litt Queen på julebord og sånn, men TV-effekten avtar veldig fort. Etter bare noen måneder var det ikke så mye jobb, og når det gjelder eventer kjemper jo mange norske kjendiser om de samme jobbene. Alle de som er med på for eksempel «Hver Gang Vi Møtes» og «Skal Vi Danse» kjemper ofte om de samme jobbene. Og da er vi over i en helt annen liga og en ganske så het kamp om jobbene. Men ja, det var kjempegøy å være med på, så jeg hadde sikkert sagt ja hvis jeg hadde blitt spurt igjen. Og det var jo jævlig kult å få synge en Iron Maiden-låt på riksdekkende TV. Hadde jeg måttet synge en Oasis-låt, så hadde jeg sagt nei.
– Det hadde vært kult å få oppleve noe skikkelig metal igjen på «The Voice», men helt avslutningsvis må jeg bare spørre spørsmålet du sikkert er drittlei. Kan vi håpe på en ny Pagan’s Mind-skive og et skikkelig comeback?
– Bandet er ikke nedlagt, og det kommer en plate. Vi har sagt det i mange år nå, men det gjør det.
– Vi får håpe det Nils, og det vil nok bli en gledens dag for både norske og utenlandske fans når det skjer.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2023