Tekst: Ronny Østli
Foto: Frank White
Ja, for det er et faktum at Overkills eneste demo, «Power In Black» ble sluppet i 1983. Allerede tre år tidligere dannet Bobby og bassist DD Verni bandet som de fortsatt er hovedlåtskrivere i. Tipper det er litt sent å si klipp deg og skaff deg en jobb?
– Men jeg har jo en jobb. Tilbake i 1984 studerte jeg på universitetet. Overkill spilte på kveldene og i tillegg hadde jeg en jobb, så tidskjemaet var rimelig tettpakket. Dette var samtidig som Megaforce ville signere oss. Da måtte jeg si til faren min at jeg ikke kunne fullføre studiene. Men det må du, svarte han. Men tar ikke vi den platekontrakten, så får noen andre den. Så sa faren min; ‘Bobby, dreier dette seg kun og damer og gratis øl?’ Hehe.
– Overkill kalte seg en periode Virgin Killer, et navn jeg forbinder med kanskje et av de verste albumomslagene noensinne, av Scorpions.
– Hehe, på den tiden var vi et coverband. Og vi spilte noen Scorpions-låter, så derav navnet. Men jeg tror vi het Virgin Killer kun et par uker altså, jeg er faktisk usikker på om vi rakk å spille noen konserter under det navnet. For utenom meg og DD, besto bandet på denne tiden av Rat Skates på trommer og Rob Pisarek på gitar. Vi hadde en egen låt, som het «Gods Of Rock’n’ Roll”, utover var det låter av Judas Priest, Riot, AC/DC og som nevnt Scorpions. Du vet, musikk som herjet på den tiden. Det ble aldri laget noen Virgin Killer T-skjorter.
– Og akkurat denne klassiske heavy metallen synes jeg er veldig tydelig på «Scorched». Plata starter med det thrasha tittelkuttet, men allerede i spor to, «Goin’ Home» synes jeg å høre de gamle gode.
– Jeg synes det er en veldig variert plate. I motsetning til forrige plate er det ikke noe punk over denne. Det er mye groove, som for eksempel i «Wicked Place» og «Bag O’ Bones». Og selvsagt finner du thrash metal, men ja, du har nok rett i at det er en del klassisk heavy metal her. Du nevner «Goin’ Home» som er et veldig godt eksempel, kanskje sammen med «Won’t Be Coming Back». Selv «Scorched» som fremstår som en thrashlåt, har et ganske så klassisk rock’n’roll refreng. Jeg synes det er en dynamisk plate med god variasjon, inspirert av musikk vi har opplevd gjennom fire tiår som band.
– Tekstmessig er dette kanskje Overkills mørkeste plate. Det er lett å tenke seg verden de seneste årene legger grunnlaget for dette mørket.
– Det var slett ikke intensjonen. Jeg bare begynte å skrive. Jeg følte meg privilegert da verden stengte ned. Vi var på veien med Overkill og hadde siste konsert 12. mars 2020, og allerede den 13., dagen etter, sendte DD meg demoene til «Scorched». Så jeg hadde en jobb å gripe fatt på under pandemien. Men etter hvert så kom jo disse refleksjonene over hva som skjedde. Nedstenging, frykt og usikkerhet. Halvveis i prosessen måtte jeg stoppe opp. Dette her er virkelig ikke oss. Frykt? Sånt skyver vi fra oss. Er man bundet fast finner vi heller en løsning på å løsne knuten. Jeg gjorde en ny versjon. Og enda en. Men jeg beholdt deler av alle versjonen, og det hele ble en slags Overkills opposisjon mot pandemien. Ikke bare som band, men som mennesker, uansett om man er i Norge eller New Jersey så var vi også møkk lei pandemien.
– Hvordan er fokuset på det som skjer i Ukraina hos dere?
– Det er selvsagt i nyhetsbildet, men ikke daglig. Men du vet, Joe Biden har jo støttet Zelenski gjennom store deler av dette, ikke minst med militær hjelp. Vi er vel de som har sendt over mest våpen og utstyr dit for å bekjempe russerne, så jada, vi er godt opplyste om det som skjer der.
– Jeg husker godt jeg ventet i spenning på plater som «Under The Influence» og «Years Of Decay», som dere ga ut på slutten av åttitallet. Hvordan er spenningen og begeistringen ved å gi ut en plate når man er kommet til nummer 20?
– Det er ingenting som kan sammenlignes med å utgi sin første plate. Eller oppfølgeren. Det blir som din første kjæreste, eller kanskje bil. Det er noe med disse minnene som blir med deg hele livet. Men jeg føler fortsatt at vi kjenner en viss spenning foran et plateslipp, det har vi gjort hele veien. Vi er stolte av det vi gjør. Vi er ingen sensasjon som skaper overskrifter, det har vi ingen interesse av. Vi spinner gjerne på ting vi har gjort tidligere, men det er viktig å skille mellom plagiat og stil. Og jeg synes «Scorched» er et godt eksempel på det. Det er ny vin på en gammel flaske. Innpakning er fortsatt metal, men du har ikke hørt det satt sammen på denne måten av oss før. Og det er nettopp begeistringen vår for det vi gjør som får det til å låte friskt. Vi jobber alltid for å bli bedre, og vi gjør det med stolthet. Jeg ønsker å bli en bedre vokalist for hver eneste plate vi gjør. Jeg ønsker virkelig ikke at noen skal si at ‘Den nye plata er bra, bare synd kvaliteten på vokalen ikke lenger er hva den var.’ Jeg jobber hardt for at det ikke skal skje, og vokalen på «Scorched» ER bedre enn på «The Wings Of War».
– Jeg synes i hvert fall bandet fortsatt høres sultent ut.
– Jeg tror denne sulten reflekterer omgivelsene og omstendigheter rundt deg. Jeg tenker ikke da nødvendigvis på krig eller pandemi, men vi var gjennom en periode med litt forvirring før vi fikk med Jason Bittner på trommer tilbake i 2017. Da Rob Lipnicki sluttet, brukte vi lydmannen vår, Eddy Garcia, som trommis for å få gjennomført konserter. Dette var ikke spesielt velfungerende, men ut fra situasjonen gjorde vi så godt vi kunne. Jeg er stolt av «The Wings Of War», men når vi begynte med «Scorched» var Jason blitt mer integrert i bandet. Siden han også er låtskriver, kommer han med forslag til endringer og da må jo også vi endre vår tilnærming til låtene, og det er spennende og en viktig årsak til at denne plata kanskje fremstår som friskere enn forgjengeren.
– En ting som faktisk er likt med å gi ut plater nå og på tampen av åttitallet er at plater kommer på vinyl. Til og med kassetter er jo tilbake.
– Jada, vi har gjort layout til kassett. Det var veldig gøy, og jeg gleder meg til å se den. Jeg prøver å tenke tilbake til da skivene våre kun ble utgitt på CD, men de to første kom i hvert fall på vinyl og kassett, og en og annen av de senere i ett og annet format utover CD. Det blir som å gå litt tilbake i tid. Jeg tenker jo fra jeg selv var ung, og hvor moro og hvor stort det var med en plate. Flotte omslag, gjerne utbrettscover med store bilder og informasjon. Bilder, tekster, adressen til fan klubben og mer til. For meg er det stort at vinylen er tilbake, og vi benytter oss selvfølgelig av de flotte mulighetene dette gir. Dette er jo ikke musikk for de store massene, dette er for noen få utvalgte. Som meg selv. Folk som elsker musikk i fysisk format.
– I vår tok Overkill med seg Heathen og Exhorder på Europaturné, en pakke som dessverre ikke nådde Norge. Dette er band som hadde en viss status rundt 1990. Selv om begge banda har gitt ut musikk i nyere tid, er det da langt i fra plateaktuelle band dere har tatt med dere.
– På den siste konserten vi gjorde før nedstengingen var Exhorder oppvarming. Vi kom godt overens, både personlig og profesjonelt. De var tilgjengelige da vi planla denne turneen. Og vi er jo også ganske forskjellige musikalsk, noe som skaper en kul pakke. Da vi turnerte for «Ironbound» i 2011 hadde vi Heathen med oss, de hadde akkurat sluppet sitt comebackalbum «The Evolution Of Chaos». Vi hadde dem i tankene og følte de kunne gjøre den allerede fete pakka enda mer komplett.
– Noen hektisk festivalsommer ser det derimot ikke ut til å bli.
– Det ser ut som det blir en sommerturné i statene, noe vi ikke har gjort på årevis. Sommerfestivalene er veldig gunstige økonomisk, men for oss er det viktig å gjøre denne USA-turneen. Et par stykker blir det riktignok, Manorfest i England og Alcatraz i Belgia.
– Jeg husker dere spilte på Inferno for femten år siden. Jeg husker jeg var veldig skeptisk og hadde ikke troa på at Overkill kunne være det store trekkplasteret til å headline lørdagen på Inferno. Men der tok jeg feil, Rockefeller var stappa.
– Jeg husker den konserten. Det var lørdag, og da klokka passerte midnatt ønsket jeg alle god påske. Og alle disse svartkledde black og death metal folkene lo. Så jeg husker vel så godt den gode stemningen og humoren, som at Rockefeller var stappa. Jeg lurer faktisk på om ikke Destruction spilte etter oss. Schmier satt i hvert fall på galleriet med en øl og så oss, og jeg husker han sa at det bandet har alltid vært der, men de er langt unna pensjonsalder enda, hehe.
– Men i tur og orden vil vi se band pensjonere seg. Når dere spiller festivaler nå, er det gjerne mange av de samme headlinerne som da dere debuterte med «Feel The Fire» i 1985.
– Vi kommer nok til å se endringer ja. Det er jo moro å huske tilbake til tidlig åttitall, hvor Judas Priest var det store trekkplasteret, noe de fortsatt er i 2023. Jeg må jo også innse at jeg har mer tid bak meg enn foran meg. Noe må skje. Du har for eksempel Trivium. Et ungt band, som egentlig ikke er unge lenger, de er vel rundt 40. Jeg tror ikke sjangeren kommer til å pensjonere seg, men noe vil endre seg, men mer at det utvikler seg i en eller annen retning. Jeg har troen på at vi også i fremtiden kommer til å ha samme typer festivaler som de vi har sett Iron Maiden og Judas Priest headline til nå.
– Rune Hammer, som tidligere drev platesjappa Sound Of Noise i Oslo, la nylig ut på Facebook skiver han spilte som ikke fantes på streamingplattformer. «Feel The Fire» var en av disse.
– Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor, men jeg vil tro grunnen er at det er den eneste skiva vår hvor rettighetene tilhører Megaforce, så dette er i deres hender. Jeg er klar over at akkurat den ikke er der, men jeg har ikke gått inn noen diskusjon med Megaforce om dette. Jeg er svært fornøyd med hva de har gjort med denne plata tidligere, og antageligvis i fremtiden også, hva angår gjenutgivelser og fysiske utgaver. Om «Feel The Fire» er på Spotify, så betaler ikke det strømregninga mi uansett, haha. Jeg tenker derimot at plata fremstår litt mer sjelden på denne måten.
– Det er kanskje ikke sånn lenger at leserne har med seg Norway Rock Magazine på stranda, men at noen leser denne utgaven i sommerferien er jeg ganske sikker på. Hvordan ser feriene til Bobby Blitz ut?
– Jeg ser den vakre store furuskogen utenfor vinduet ditt, og også jeg bor landlig til, omtrent hundre kilometer fra George Washington-brua over til New York. Jeg har en times reise til nærmeste flyplass, men har både fjell og vann rundt meg og liker å være mye ute i naturen. Det er fine veier her og jeg kjører motorsykkel fra vår til høst. I likhet med dere har også vi snø, og da har jeg ikke sykkelen ute. Siden jeg er så mye på reisefot liker jeg å være hjemme i feriene og benytte meg av alt dette. Jeg både fisker og jakter. Her kan man gå toppturer, svømme eller stå på vannski. Og nettopp på grunn av alle bandaktivitetene valgte jeg å bosette meg her. En dag er jeg på Rockefeller i Norge, den neste i Columbia Hall i Berlin. Så er det videre til Tokyo, Los Angeles eller New York City for den saks skyld. Da er det veldig deilig å ikke pakke kofferten når en har fri. Av og til er det en befrielse å tenke at nå skal jeg ikke se den jævla kofferten på tre måneder, haha. Dette med mikrobryggerier har tatt seg opp veldig her. Ikke at jeg er så veldig inn i akkurat det, men det er innmari trivelig når du med tre-fire venner legger ut på en dagstur på motorsykkel og besøker noen av disse. Da får du en fingelbøl med øl, så kan du huke av på lista at du har vært der, hehe. Jeg har en gammel Corvette jeg liker å ta ut på varme sommerdager, da tar jeg av taket og legger ut på den god tur.
– Et av stoppestedene på turneen er Paris – jeg regner med at interessen for å se Eiffeltårnet dabbet av for mange år siden?
– Det er alltid gøy å se disse turiststedene, fordi det alltid er noen nye i crewet som ikke har vært der. På fridager sørger vi alltid for at vedkommende får se kjente landemerker som Eiffeltårnet, Big Ben eller tilsvarende. For min del er turnéregel nummer en å ikke bli syk. Blir jeg syk er turneen en katastrofe. En annen ting er at selv om vi har gjort dette veldig lenge, overgjør vi det ikke. Turneene våre er som en slags eldre herreklubb, hehe. Noen røyker sigar og kaster terning, mens en annen er over seg av begeistring for å ha kommet over en førti år gammel whisky, haha. Selv om jeg og DD har holdt på med dette i over førti år, så har jo gitaristene våre Dave Linsk og Derek Tailer vært med i over tjue år, så det er veldig viktig at en turné skal være komfortabel. Dette er mine beste venner, jeg elsker å spille kort eller spise middag med disse gutta. Med unntak av Jason, så sitter ikke noen oss med mobilen og bruker tiden på sosiale medier heller, haha.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023