Lørdag 18. november 2023
I hvertfall ikke da de i tillegg hadde invitert med seg Sveriges siste virkelige bra svenskpunkband, nemlig Mimikry. Og som de gjorde jobben med å starte festen med bravur! En så enorm spilleglede og hyggelig ydmykhet for å få være med på festen er sjeldent sett – og det til tross for at svenskene har holdt på omtrent dobbelt så lenge som hovedaktene. De dro virkelig igang publikum, og med den katalogen den gjengen besitter var det umulig å ikke la seg rive med av gjengens skremmende fengende punk. De hadde tilogmed antageligvis kveldens mest sjarmerende og rørende opplegg da de inviterte med en ung jente ved navn Renate opp på scenen for en rå duett etter hun hadde sendt bandet sin tolkning av en av deres sanger. Nydelig! Og det ble ikke mindre nydelig da hun ble beordret opp på scenen mot slutten av konserten for å motta Mimikry-flagget bandet har som tradisjon å gi bort under “En Flicka Som Är Stark”. Utrolig bra start på kvelden! 4.5/6
Hvordan lever man så opp til dette da? Vel, heter man Oslo Ess har man da vitterlig vært ute en natt før så det bød ikke på spesielle problemer. Og at publikum var med på notene fra første stund var det heller ikke noen tvil om. De entret scenen etter verdens mest kjente filmintro, etterfulgt av “Luffarvisan” før de smalt i gang “Konge Uten En Krone” foran et ekstatisk Rockefeller. Et Rockefeller som ikke ble mindre ekstatisk da de dro igang pyro for å avslutte låta. Pent!
Gutta er jo så til de grader på hjemmebane her, og det er veldig gøy og fint å se. De prøvde å dra igang en moshpit, men det funka nok bare sånn passe – uten at det var Oslo Ess sin feil på noen som helst måte. Allsangen derimot var det ikke noe å si på.
De fikk ska-hjelp av både sax og trompet på “Når De Døde Danser”, og den som klarte å stå rolig der må det ha vært noe i veien med for da gynga det virkelig godt i grunnmuren på Rockefeller. Hjelperne skulle senere også vise seg å dukke opp flere ganger, og det er vel unødvendig å påpeke at det kledde bandet relativt bra. Det passer også bra her å gratulere vokalist Åsmund Lande som bare for noen uker siden ble pappa, og som en hyllest til den nyfødte tass spilte de “Ikke La De Dra Deg Ned”. Også relativt sjarmerende og rørende for å si det sånn.
Gitarist Peter Larsson fikk sin stund i spotlighten da han fikk hovedfokus under “Där Jag Står”, og viste godt en av mange grunner til at Oslo Ess er Norges største punkband – nemlig vokaltekket på gjengen. Den er det ikke mange andre som kan vise til, ihvertfall innen denne genren – poenget sementert da bassist Knut-Oscar også fikk skinne mot slutten av konserten.
Mer pyro til øredøvende jubel under Oslo-hyllesten “Bislett Stadion” lar seg høre, og ihvertfall når det går rett over til den vakre pianointroen til “Aldri Se Oss Tilbake” – en av bandets absolutt sterkeste låter. Og mosh-pitten kom vitterlig også etter mye om og men under “Det Brenner Under Beina Mine”.
Det ble rene Rammstein-vibbene under avslutterne “Kakerlakkene” og“Alt Jeg Trenger” da flammer etter flammer avløste hverandre så varmen var til å ta og føle på, og da de så takka for seg til full allsang og ga med det scenen over til kveldens andre headliner kan man trygt fastslå at det var å lande en særdeles bra konsert med stil. 5/6
Et sceneteppe like stort som Rockefeller selv dekket scenen da kveldens siste akt The Dogs entret scenen, og publikum var mer enn klare for bikkjene ifra Tigerstaden. “Expectations Are Dangerous” fikk det atter en gang til å gynge i både grunnmur og publikum. Det var interessant å høre The Dogs sin noe mer skitne og dystre tilnærming til rocken som kontrast til bandet før, men jommen fungerte de ikke særdeles godt i tospann.
Det første virkelige høydepunktet kom allerede som låt nummer tre i form av “Fuses Are Shorter”, da absolutt alt stemte og man for en liten stund glemte både Mimikry og Oslo Ess – og det var ikke mye mindre som stemte under etterfølgerne “In This Bed” eller “Do You Wanna Die” heller – sistnevnte med pyro bare for å understreke poenget. The Dogs skulle ihvertfall ikke gi seg uten kamp – det var sikkert og visst.
Noe av det som kjennetegner bandet, rent bortsett ifra at de da har en av Norges mest unike kulturpersonligheter Kristopher Schau i front, er den ekte kjærligheten de har til hverandre i bandet som de titt og ofte viser gjennom hjertelige klemmer.
Vi fikk pustet litt under “Oxy Itch” og “Every Pain Needs A Name” der tempoet roet seg en smule, men uten at det gikk ut over trøkket som varte så og si konserten igjennom. Her hadde også Schau kommet seg opp på en ekstra scene som åpenbarte seg bak trommisen. Veldig kult! Ildregn mot slutten av sistnevnte gjorde seg også ekstremt bra.
Jeg sto oppe på balkongen for en sjelden gangs skyld, og derifra kunne jeg bevitne en relativt heftig moshpit under “Monumental Times”, der folk titt og ofte gikk i bakken og ble umiddelbart hjulpet opp av samtlige rundt. Akkurat sånn det skal være, helt nydelig!
Men så kommer vi til problemet med å bo utenbys og dekke sene konserter – kollektivtransport må dessverre rekkes, så den siste delen av konserten fikk jeg rett og slett ikke med meg. Det sagt, når den siste låten jeg bevitnet var “Try Harder”, og den i tillegg var en perfekt synergi mellom band, publikum og flammer så var det allikevel en forbilledlig måte å avrunde en meget fornøyelig aften på. For en som har sett The Dogs flere ganger så føler jeg meg sikker på at jeg har kredibiliteten i behold når jeg tipper at hverken intensitet eller energi dalte det minste grann den siste delen av konserten.
Hvilket vil si at dette er den klart beste konserten undertegnede har sett med The Dogs. Kvelden besto av tre sinnsykt fete band – alle i sin beste alder, og bare det å se de gå i clinch for å skape en minneverdig rockeaften for oss var rett og slett vakkert.
For minneverdig ble det, men den som sto igjen som klar seierherre var helt klart The Dogs, med mindre de klarte å kuke det helt til etter jeg måtte dra med halen imellom bena. Det ville i såfall ha vært årets sjokk. 5.5/6
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen