Frontiers
Det sier seg selv at du har talent når du blir håndplukket til bandet til folk som Alice Cooper og Michael Jackson (og Prince inviterer deg til bandet sitt), for å nevne de mest kjente som denne 35-årige australske gitarheltinnen har jobbet med. Men selv om hun er mest kjent som innleid musiker i bandet til større artister, har Orianthi hatt en solokarriere på gang helt siden tenårene, og «O» er hennes fjerde soloskive, om vi ser bort ifra «Radio Free America» som hun ga ut under navnet RSO i 2018 sammen med sin daværende kjæreste, den ikke helt ukjente Richie Sambora.
«O» består av ti låter som Orianthi har skrevet og spilt inn sammen med produsent, låtskriver og multi-instrumentalist Marti Frederiksen, en mann som har jobbet med alt og alle fra Aerosmith, Foreigner, Ace Frehley, Def Leppard og Ozzy Osbourne til Mick Jagger, Meat Loaf, Mötley Crüe og Scorpions. Musikalsk er dette radiovennlig rock/pop, selv om noen låter, som åpningssporet «Contagious» og førstesingel «Sinners Hymn», åpner med blytunge gitarriff som du nesten like gjerne kunne funnet på skiver med Marilyn Manson eller Rammstein – uten at vi skal trekke den sammenligningen noe lengre. I motsatt ende av spekteret har vi ballader og poplåter som «Crawling Out Of The Dark» (om forholdet til Sambora?) og den avsluttende «Moonwalker» som ikke hadde vært malplasserte på en Kate Perry- eller Lady Gaga-skive. På låtskriverfronten har hun fått hjelp av Nikki Sixx på «Stream Of Conciousness», men hun klarer seg stort sett fint på egen hånd – enkelte spor mangler dog litt på refrengene som burde ha løfta låta opp på et nytt nivå, som f.eks «Rescue Me» og «Blow».
Selv om Orianthi først og fremst er kjent som gitarist – og jeg kommer jaggu ikke på mange kvinner som spiller bedre enn denne blondina – så skal jammen ikke sangstemmen hennes undervurderes. Det er nok av stjerner som ikke synger like bra som Orianthi – hun har denne litt søte, sexy stemmen som kan minne noe om Britney Spears, uten at det skal brukes mot henne. Med litt flaks og timing har absolutt Orianthi med disse låtene potensiale til å nå ut til et vesentlig større publikum – javisst er det popmusikk som kunne gått rett inn på P4, men det er i det minste bra popmusikk. Og som gitarist burde Orianthi være en enorm inspirasjon til utallige vordende musikere i tenårene på pikerom verden over. (Intervju med Orianthi her!)
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 6. november 2020