Torsdag 3. august
En sjelden gang kommer det endog rockejournalister til gode å overvære urfremførelser. Ola Kvernberg (fiolin, bratsj og mangfoldig klaviatur) er fremme ved tredje installasjon av sitt sjangertranscenderende «Steamdome»-prosjekt, og armert med førsteklasses rockeband, og ikke minst Trondheim symfoniorkester, lå det liksom i kortene at «Steamdome III» ville overgå forutgående momenter.
Musikalsk har vi for lengst vinket farvel til destillerte stildoktriner. Kvernberg vedgår gladelig at selv ikke verdens mest eksellente musikk oppstår i et vakuum. Årets bestillingsverk gjør i prinsippet rom for alt, med klanglig og rytmisk fylde.
Etter en stemningssettende prolog bringes band, orkester og solist over i en melodisk gnistrende passasje, hvor klassisk og moderne instrumentering maksimaliseres og forlikes. Det nærmeste jeg kommer et referansepunkt kontra nevnte avsnitt, som tinger førstesatsens ledemotiv – forrykende bragt tilbake mot slutten – er Jon Lords opus for rockeband og orkester, «Sarabande» anno 1976; i timbre, groove, tonalitet og samspill.
Påfølgende del, i sin helhet bygget over et bassostinat fra alltid briljante Nikolai Hængsles hånd, utspiller etterhvert sin relevans, og tvilen omkring prosjektets valør melder seg, for første og eneste gang.
Det som så presenteres løper hinsides enhver rimelig forventning, og reduserer nesten de to forutgående «Steamdome»-verkene til kunstneriske byggesteiner. Med ett er vi over i Django Reinhardt- og string swing-land, med fullt integrerte symfonikere, før orkesteret gir en dynamisk, skumrende og tåredryppende vakker fjerdedel, tonespråklig etter mal av Igor Stravinskij og Gustav Mahler.
Jordnære Kvernberg omtaler de tre stykkene fra «Steamdome III» som låter, men det er i realiteten snakk om to satser, pluss sirlig intermesso, ment å rense luften, innen den progressive tredjesatsen spiller skjørtene av publikum. Samtlige musikere gir full presisjonsgass under en mesterlig 7/4-sekvens, og med det ender «Steamdome III» i eksplosiv eufori.
I likhet med Jon Lords «Sarabande» leker Kvernberg med flere århundrer av musikk, innen både høy- og såkalt lavkultur. Årets opus – utarbeidet fra januar til august – skal hedres sin sprakende melodirikdom av klassisk musikk, øst-europeisk folkemusikk, smektende pop, elektroniske droner, symfonisk samba, jazz, hymnologi og progressiv rock, som liketil aldri oppleves tilstrebet eller forsert. Det er hva man kaller en kunstnerisk bragd.
At scene-teknologien slår seg tidvis vrang, eller at bratsjen surner i kald trøndervind, understreker bare magien ved en storskalert urfremføring. Musikerne, samt dirigent Nick Davies, løser oppgavene med nonverbal kommunikasjon, og trass i et uggent publikumsfrieri som første ekstranummer, hvorunder Kvernberg og band leker Röyksopp, finnes det ingenting å anmerke negativt omkring Olavsfestdagenes avslutningskonsert. Nå vil jeg ha «Steamdome III» som album! 6/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge