I dag, 24.september, er det 30 år siden Nirvana slapp sitt andre album «Nevermind». Det var bandets første album på et større plateselskap, og det var selvfølgelig forventninger fra plateselskapet til at Nirvana skulle bringe hjem baconet. I ettertid har mange påstått at de «bare visste at albumet ville bli massivt», men var det virkelig så garantert som mange forståsegpåere, inkludert Kurt Cobains mor, påstår?
Debutalbumet «Bleach» fra 1989 hadde kun solgt 40 000 eksemplarer, verden var tydeligvis ikke klar for Nirvana på slutten av 80-tallet. «Bleach» inneholder to sanger som hinter om hva Kurt Cobain var kapabel til, selveste plantegningen for hvordan sanger ble bygget opp. «Love Buzz» hadde rasende fuzz på refrenget og rolige vers slik som Pixies, heltene til Cobain gjorde det, sangen var en cover sang originalt gitt ut av det Hollandske bandet Shocking Blue. Og ikke minst den nydelige popperlen «About A Girl» som viste hvor genial Kurt Cobains sans for melodi og tekst var på vei til å bli. Albumet var sammensatt av punk, pop og hard rock, noe som senere skulle få sin forhatte merkelapp, grunge. Da Kurt Cobain på gitar og vokal, Krist Novoselic på bass og nyansettelsen Dave Grohl på trommer gikk i studio våren 1991, hadde de forventninger om at når året var omme, så var de megagiga-stjerner med et album som toppet salgslistene verden over?
10.september 1991 slapp Nirvana sin første singel fra albumet «Nevermind», «Smells Like Teen Spirit» til liten fanfare. Det var ikke den store håndgranaten mange i ettertid ville ha den til å bli, en bombe som utryddet en hel sjanger i Los Angeles. Plateselskapet trodde ikke på den, de slapp den for å forberede de som allerede var fans, og det var den neste singelen «Come As You Are» som skulle få Nirvana inn på listene i USA mente de. Ingen forutså hvordan «Smells Like Teen Spirit» sakte men sikkert i løpet av høsten 1991 brant lunta ned mot bomba som bare ventet på å eksplodere.
Det var selvfølgelig MTV og videoen til «Smells Like Teen Spirit» som hjalp lunta til å brenne kjappere og kjappere. At en sang fra et punkband fra Seattle skulle klare kunststykket å krysse over mellom radiostasjoner i sjangre som rock, hard rock, college stasjoner og ikke minst pop mainstream var totalt uventet og uhørt for de fleste. En ny generasjon ungdom hev seg over Nirvana, genrerasjon X ble født, og Kurt Cobain ble deres etter hvert motvillige talsperson. «Here we are now, entertain us!» ble slagordet for en hel generasjon ungdommer.
Den 24.september ble «Nevermind» sluppet, og på samme måte som singelen så var det ikke en umiddelbar bombe, på samme måte så tok «Nevermind» en god stund på å samle kritisk masse og bli det gigaalbumet alle bare måtte ha. Første uken så solgte albumet kun 6000 eksemplarer og kunne fort ha forsvunnet sammen med en hel sjanger musikk som aldri hadde blitt mer enn et undergrunnsfenomen fra Seattle. Takket være MTV, og en håndfull radiostasjoner så klatret albumet sakte, men sikkert mot toppen av listene verden over. I USA skjedde underet at Nirvana skjøv selveste kongen av pop, Michael Jackson, ned fra første plassen på Billboard 200-listen 11. januar 1992. Det mest utrolige er kanskje at «Nevermind» til sammen har vært 539 uker inne på Billboard 200 og har til dags dato solgt mer enn 30 millioner eksemplarer, noe som gjør «Nevermind» til et av de mest solgte album noensinne. Første singelen «Smells Like Teen Spirit» har i ettertid blitt nevnt som en av de beste sangene i historien, Kerrang kåret den til nummer 1 på listen «Greatest Singles of All Time» og Rolling Stone Magazine la den på 9. plass på listen «500 Greatest Songs of All Time». Salgstallene og ikke minst arven etter «Nevermind» kan fremdeles føles, kanskje det siste store skiftet innenfor musikk i verdenshistorien.
Så hva var det som gjorde «Nevermind» så helt vilt stor? Det finnes like mange svar som det finnes musikkskribenter. De fleste er enige om at musikkverdenen trengte noe nytt, ungdommen som ble født på begynnelsen og midten av 70-tallet trengte nye helter, musikken var full av party pop med null grep på virkelighetens skitne realiteter. Ungdommer som ikke følte at musikken gav dem noe grep fatt i Nirvana og den påfølgende grunge tsunamien med begge hender. Alle generasjoner trenger en talsmann, og Kurt Cobain ble den motvillige guruen for en hel generasjon desillusjonerte generasjon X kids. Kurt Cobain fortalte den usminkede, skitne sannheten, uten filter. Krysningen fra punk til pop var genial, samtidig som at det irriterte Cobain grenseløst at de pene, sportsutøvende, misogynistiske gutta han hatet på skolen nå kom på konsertene og digga musikken han definitivt ikke hadde skrevet til dem. «He’s the one, Who likes all our pretty songs, And he likes to sing along, And he likes to shoot his gun, But he knows not what it means” fra “In Bloom”.
Skiva “Nevermind” er breddfull av mektig, energisk rock med pop hooks. Det er fornuft, følelser og fuzzpedal over en lav sko. Den starter med «Smells Like Teen Spirit» med en umiskjennelig gitar og tromme intro, Dave Grohl gjør hva Dave Grohl gjør best, og introduserer seg selv til verden med et av de mest geniale trommebrekkene i historien. Teksten er ikke like lett å dekryptere, men hva gjorde det, låta var genial!
With the lights out, it’s less dangerous
Here we are now, entertain us
I feel stupid and contagious
Here we are now, entertain us
A mulatto, an albino, a mosquito, my libido
Yeah, hey
Pop-fornuften til Kurt Cobain fortsetter med perlen «In Bloom» og ikke minst «Come As You Are» begge nydelige studier av hvordan et vers kan være stillferdig og nydelig, og på refrenget så kjører bandet fuzzpedalen på full guffe. «Breed» er en 3 minutters fuzzfest med nydelig driv.
Even if you have, even if you need
I don’t mean to stare, we don’t have to breed
We can plant a house, we can build a tree
I don’t even care, we could have all three
Lithium er også en liten perle, igjen starter det hele stille og rolig, før angsten tar overhånd og fuzzpedalen går gjennom gulvet. At Lithium ble brukt til å behandle bipolare mennesker, er et faktum som gjør at låta får ennå et dypere nivå av mening. Side 1 på vinylen avsluttes med den brutale «Polly» en sang skrevet av Kurt Cobain etter at en 14 år gammel jente ble bortført og mishandlet på det groveste av en mann ikke langt fra byen hvor Kurt vokste opp.
Side 2 starter med «Territorial Pissings» litt over 2 minutter med pur punk der Kurt kommer med en av sine beste obervasjoner «Never met a wise man, if so it`s a woman». Nok sagt.
«Drain You», «Lounge Act» og «Stay Away» er pop forkledt som punk, fete refrenger, fyldige trommer og mektig bass driver låtene fremover. Produksjonen til Butch Wig er så knakende god, å få så mye godlyd ut av gitar, bass og trommer er et mesterstykke. Så rått og brutalt, samtidig som at det er krystallklart og radiovennlig, det er kanskje en av «Neverminds» største skjulte styrker. På «On A Plain» gir Cobain et lite stikk til seg selv når han synger:
Somewhere I have heard this before
In a dream my memory has stored
As a defense I’m neutered and spayed
What the hell am I trying to say?
Plata avsluttes med den nydelige, stillferdige ettertenksomme «Something In The Way» der Kurt synger om en hjemløs person som bor under en bro, med en lekk presenning. Det kunne vært selvbiografisk, og det høres sånn ut, han hvisker nesten frem ordene «something in the way? mmmmm» og «Nevermind» avsluttes på totalt motsatt vis til hvordan den startet. Fra fuzz og fest til akustisk gitar, refleksjon og et spørsmål som mange skulle ønske de hadde kunne stilt Kurt Cobain, «hva er i veien?».
Arven etter «Nevermind» er større enn hva Kurt Cobain fikk oppleve. Kun litt over 3 år senere så hadde Kurt sagt takk for seg, noe av det siste han gjorde var å sitere sin helt Neil Young ««it’s better to burn out than to fade away» fra «Hey Hey, My My (Into The Black)» Det er synd at albumet «Nevermind» og arven etter Cobain har blitt definert av en hype og et selvmord. «Nevermind» er et knakende bra album, et sånn album alle med litt over middels interesse for musikk bør ha i samlingen. En klassiker på linje med «Sgt. Pepper» og «Led Zeppelin IV», et dokument fra en tid da album betydde noe, da musikken hadde dypere mening, og en tid da musikk kunne appellere til en hel generasjon ungdom som følte de endelig hadde en alliert som sang deres sang. Når var det sist vi hørte en fuzzgitar på toppen av listene? Når hørte du sist et hint av sinnabass på «normale» radiostasjoner? I dag kan du gjøre noe du ikke har gjort på lenge, gå hjem, sett på «Nevermind» og hør igjennom hele skiva, fra start til slutt. Lukk øya og la minnene strømme på. For min del tar «Nevermind» meg tilbake til tenåringsangst, russetid og et relativt bekymringsløst liv, der den største utfordringen var «Hvem skal handle inn øl på lørdag?». Bare noen år senere kunne vi alle sitere Kurt Cobain «Teenage angst has paid off well, now I`m old and bored» fra «Serve The Servants» på «In Utero» skiva.
Gratulerer med dagen, «Nevermind»! Mitt liv hadde aldri vært det samme uten deg!
Ørjan Wremer