Det norske bandet Oak slapp nylig sitt tredje album, kalt “The Quiet Rebellion Of Compromise». Vi tok en prat med trommeslager Sigbjørn Veiakvam og bassist Øysteing Sootholtet om arbeidet de gikk gjennom for å lage albumet, den fascinerende figuren og fonten på platecoveret, og prosessen de måtte gjennom for å få til et samarbeid med den ettertraktede David Castillo (Opeth, Leprous, Katatonia etc), som de allerede har booket til sin neste utgivelse.
Tekst og foto: Anne-Marie Forker
– “The Quiet Rebellion Of Compromise”- fantastisk platetittel! Hva er historien bak den?
Sigbjørn: – Den er delvis hentet fra låten Quiet Rebellion, hvor teksten er “A quiet rebellion, a compromise”. Under arbeidet med låten, antagelig allerede under innspilling av vokalen, så hørte jeg feil og trodde teksten var The Quiet Rebellion of Compromise”. Når jeg i etterkant satt og gjorde råmixen, så slo det meg, “det der er en fantastisk fin linje og det høres rett og slett ut som en albumtittel”. Så jeg stoppet i arbeidet og sendte en melding til Simen med “Det her er bra saker! Jeg synes det skal være album tittelen!” Han var enig i at det var en passende tittel, men at det dog ikke var helt det som faktisk var teksten…he, he.. Så da ble min feil-høring oppdaget, men samtidig fikk albumet tittelen sin, og det oppsummerer også på et vis tematikken rundt selvmord og psykisk helse.
– Fonten på coveret er svært iøyefallende. Hva kan dere fortelle om den?
Sigbjørn: – For oss er det viktig at det visuelle har en helhet med musikken og tematikken rundt. Så når vi landet på at dette albumet skulle handle om selvmord og psykisk helse, så begynte også arbeidet med hvordan vi kunne inkorporere det i designet og det visuelle. En av ideene var å bruke håndskrift fra et reelt selvmordsbrev, samtidig ønsket vi ikke at det skulle ha for mye enkeltperson-fokus og heller ikke at det skulle bli morbid. Det vi endte opp med var derfor å blande håndskrift fra to selvmordsbrev, et hvor personen valgte å gjennomføre og et fra en person som til slutt lot være å gjennomføre, dette blandet sammen med en mer vanlig trykt font. Det er jo også på et vis med å understreke Oaks tilbakevendende skifting mellom lys og mørke, håp og desperasjon. Remi Juliebø/Deformat hjalp oss nok en gang med å få det visuelle uttrykket vi så for oss.
– Hvem er kvinnen på coveret?
Øystein: – Kvinnen på front-coveret er dødsmasken til «L’Inconnue de la Seine”, den ukjente kvinnen fra Seinen. Hun ble funnet død i elven Seinen mot slutten av 1880-årene. Dødsfallet var antagelig et selvmord. En patolog ved likhuset i Paris ble så betatt av hennes skjønnhet at han lot en formstøpingsarbeider støpe en dødsmaske av ansiktet hennes. Masken har blitt brukt i en mengde kunstverk opp igjennom årene, og Simen har en gipsutgave av den på veggen. Når temaet for platen ble etablert, kom også ideen om å bruke masken som en del av designet. Så er det Anne-Marie Forker som har fotografert masken til coveret.
Sigbjørn: – Det er jo en vakker maske, og det er noe med uttrykket hennes som er veldig fascinerende. Anne-Marie lyssatte og fotograferte masken som om det skulle vært et vanlig portrett. Det levendegjør henne nesten litt også.
– David Castillo (som har jobbet med Opeth, Leprous, Katatonia med flere) har mikset plata. Hvordan opplevde dere å jobbe med ham, og hva har han betydd for sounden på plata?
Sigbjørn: David er en vi har snakket om å jobbe med tidligere også, han har et veldig kraftfullt lydbilde, masse punch og definisjon, samtidig som at ting låter organisk og naturlig. Med andre ord en tilnærming til mixing som passer oss meget godt. Vi sjekket derfor ut muligheten tidlig i 2020, men han hadde da ikke mulighet på det tidspunktet vi så for oss, så vi endte opp med å booke tid på slutten av sommeren 2020 hos en annen mixer i England. Han begynte på jobben, men det fungerte ikke etter forventingene og på grunn av reise-restriksjoner og annet ble det vanskelig å reise over, så vi kom til en konklusjon om å avbryte arbeidet. Så der sto vi i slutten av august med en plate vi skulle levere master for i september, men ingen mix. De vi hadde vurdert til å gjøre mixe-jobben er jo folk man gjerne må booke 6-12 måneder i forveien, så vi var litt i villrede. Vi fikk gjort noen test-mixer med et par andre, men det ble ikke riktig. Tiden gikk, og etter ymse mixer som var et godt stykke unna hva vi så for oss, og over så lang tid, kommer man til et punkt, hvor i hvert fall jeg, nesten begynte å betvile kvaliteten på albumet. Dog ved å gå tilbake å lytte til våre egne versjoner fikk jeg bekreftet at materialet holdt den kvaliteten som jeg jo egentlig visste, men det var en frustrerende periode å stå i. Endelig på slutten av 2020 kom vi, nesten litt tilfeldig, i kontakt med David igjen, som da brått hadde ledig tid i slutten av mars 2021. Da var det ikke noe å lure på, så vi hoppet på. Vi følte oss jo da rimelig trygge på at dette ville bli riktig og bra. Likevel, etter så lang tid og mye motgang, var det med en viss nervøsitet jeg satt på den første mixen fra David, og det tror jeg gjaldt oss alle tre egentlig! David hadde også valgt å starte med den lengste og mest komplekse låten, Paperwings. Men innen jeg hadde kommet frem til første “refreng” i Paperwings, så var all urolighet vekk og det var helt klart at dette var helt rett mann til å mixe dette albumet. Vi satt alle og lyttet hver for oss, men var alle lettet og samstemte etterpå. Det at han startet med Paperwings var egentlig en god ting, for den låten rommer jo på mange måter alle stemningene i albumet, fra det mest nedpå og forsiktige, til det mest hardtslående og alt imellom. Etter å ha fått førsteutkast av mix for alle låtene, reiste jeg og Simen over til Stockholm og studioet til David, Ghostward Studio. Vi jobbet et par dager der med å sammen gjøre noen justeringer. David var en super-fin fyr å jobbe med, veldig hyggelig å henge med og vi var i det hele tatt godt samstemte i avgjørelsen om mixen. Vi var så fornøyde at vi allerede har booket han til neste plate. Så, om det ble en svært lang vei -med noen omveier, ble resultatet meget gledelig!
– Hva har vært de største utfordringene ved å lage denne skiva?
Øystein: – Rent musikalsk var Paperwings den mest utfordrende låten å skrive. Dette fordi den inneholder så mange forskjellige elementer og stemningsleier. Følgelig er en lenger låt mer utfordrende å skrive. Ellers er alltid sammensetningen av låter på et album en øvelse i seg selv og utvelgelsesprosessen om hvilke låter som skal være med.
Sigbjørn: – Det var også utfordringer knyttet til tematikken og hvordan vi skulle gå frem for å belyse temaet rundt psykisk helse på en mest mulig respektfull måte. Det kommer med et visst ansvar å skrive om et tema som dette. Samtidig som man skal ha friheten til det kunstneriske uttrykket og også unngå at det blir en slags forhelligelse av temaet. Det er et viktig tema å ha åpenhet om.
Øystein: – Fremgangsmåten her var å ta kontakt med ressurspersoner innen fagfeltet for å få råd og innspill, spesielt med tanke på bruken av håndskriften fra selvmords-brevene.
– Hva er dere mest fornøyd med, og hvorfor?
Øystein: – Vi har alle våre personlige favoritter, og slik må det nesten bli når alle låter i stor grad samskrives. Men, vi kan kanskje trekke frem Paperwings og Dreamless Sleep som fellesnevnere som alle liker godt.
Sigbjørn: – Dreamless Sleep er i hvert fall en låt vi allerede har blitt veldig glad i å spille live. Vi er også svært fornøyd med hvordan helheten til albumet fremstår, både musikalsk og samspillet med det visuelle. Jeg er også fornøyd med hvordan dynamikken ble på dette albumet og hvordan det er med å underbygge temaet.
– Planen var å lage korte låter, men endte opp med lange. Hvordan gikk det til?
Øystein: – Vi hadde en tanke innledningsvis i arbeidsprosessen at vi skulle prøve å lage litt kortere låter denne gangen. Dette viste seg å være utfordrende da låtene våre har en tendens til å skrive seg selv.
Sigbjørn: – Ja, det er jo egentlig ikke noe vi planlegger i stor grad, noen låter trenger å bli lange, andre ikke.
– Hva skjer med Oak framover?
Øystein: – Vi er allerede godt i gang med innspillingen av neste album. Ellers så er vi jo veldig klare for å spille konserter igjen, så i tillegg til en forsinket slippkonsert for TQROC jobber vi mot at det blir noen turer utenlands og litt festivalspilling i tiden som kommer.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022