ParamountPlus
Her møter vi ikke bare musikere som Don Dokken, Jack Russell, Mike Tramp, Stephen Pearcy, Rudy Sarzo, Nuno Bettencourt og Bret Michaels, men også bransjefolk som managerne Doc McGee og Alan Niven og A&R-mannen Tom Zuzaut. Og merkelig nok også Slipknots vokalist Corey Taylor, som ikke har noe som helst med 80-tallsrocken å gjøre, annet enn at han tydeligvis er stor fan. (Det er for øvrig ergerlig at betegnelsen Hair Metal i det hele tatt brukes – et nedsettende kallenavn brukt for å latterliggjøre denne musikken, for å antyde at det bare handlet om håret og imagen, at det hadde null substans. Boka som serien er basert på het «Nöthin’ But a Good Time: The Uncensored History of the ’80s Hard Rock Explosion» – ikke 80s Hair Metal…)
Del 1 tar for seg hvordan den tyngre rocken var i ferd med å dø ut da New Wave var på høyden i 1979, men Van Halen holdt fortsatt fyr i fakkelen. Så introduseres mange av de dominerende nye bandene, med Mötley Crüe og W.A.S.P. i spissen for den nye bølgen. Det er verdt å notere seg at ingen av musikerne i disse to bandene blir intervjuet, med unntak av sistnevntes trommis Steve Riley, som ikke var med på den første skiva engang. De kommer også inn på Quiet Riot, som var det første hardrockbandet til å toppe Billboard-lista, og Ozzy Osbourne som hentet to musikere fra nettopp Quiet Riot til sitt eget band, og flyulykken som krevde Randy Rhoads liv. Mange av historiene vi får fortalt er også gjenskapt i animasjonsform, noe som gir det en ekstra snert.
Det går stort sett kronologisk, og i Del 2 er sjangeren på sitt største, selv om man kan diskutere hvorvidt Guns N Roses kan kalles et Hair Metal-band – men de eldste bildene av bandet, og Slashs audition hos Poison, kan brukes som argument for nettopp det.
I Del 3 kan man se slutten komme i det Nirvana begynner å lage bruduljer i nordøst, og plateselskapene begynte å signere bleke kopier av de vellykkede bandene i øst og vest. Og man kan stille spørsmålstegn ved bruken av masse tid på forholdsvis ubetydelige band som Trixter, Kix og Tuff, mens de f.eks ikke engang nevner flere av sjangerens kanskje største band, som Bon Jovi og Europe. Her brukes heller tid på miljøet på Sunset Strip, og intervjuer med managere på klubber som The Cathouse og The Rainbow.
Er du fan av sjangeren og har sett dine dokumentarer før, så er det ikke veldig mye nytt du lærer her. Men det er underholdende, med nok av elleville historier om fyll og fanteri og rock n roll galskap. Det er nok mer rettet mot de som ikke allerede har inngående kjennskap til 80-tallsrocken, og man har ikke inntrykk av at de som har lagd denne serien faktisk var til stede da det skjedde. Musikerne som er intervjuet kan man lure på om de i det hele tatt husker 80-tallet når de er intervjuet på 2020-tallet, og både Steve Riley og Jack Russell er nå døde. Og man kunne kanskje ha forventet at filmmakerne stilte spørsmålstegn ved kvinnesynet på denne tiden, da det var helt ok å ha halvnakne kvinner i bur på scenen. Ikke at man forventer en offisiell unnskyldning fra musikerne som nå er 40 år eldre og besteforeldre selv, men det blir litt lettvint å avfeie det med at «Sånn var det på den tida.»
Som man så ofte har konkludert med: Joda, ikke verst, men boka var bedre!
3,5/6 | Geir Amundsen
På strømmetjenester fra 17. september 2024