I 1989 dannet fem skolekompiser et hardrockband i småbyen Falköping i midt-Sverige, og prøvde i noen år å slå igjennom uten stort hell. Som med band flest svant det hen da medlemmene fikk seg jobber og kjærester. Tre tiår senere kom de sammen igjen under covid for å omsider lage sin debutskive, og med fjorårets «Kids In A Ghost Town» har Nestor skutt gullfuglen – med en skamløs nostalgiflørt med 80-tallet. I år har de spilt både Sweden Rock Festival og Tons Of Rock, og ikke minst fått åpne for sine store helter Kiss i Stockholm. Vi fikk vokalist Tobias Gustavsson på Skypen fra hans nye hjemland Spania.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
– For et halvår siden hadde jeg knapt hørt om Nestor, men de siste månedene har Norway Rock Magazine gjort anmeldelser av begge konsertene deres i Norge (på Vulkan i Oslo med H.e.a.t, og på Tons of Rock), og på Atlas Rock og Sweden Rock Festival, så nå har jeg definitivt lagt merke til dere.
– Ja, det er fortsatt så vi nesten ikke kan tro at ting har skutt fart og tatt av på denne måten.
– Det er bare et drøyt år siden første låt fra skiva ble sluppet, «On The Run».
– Ja, vi slapp den i slutten av mars 2021. Så det har gått fort. Selv om jeg hadde et håp om at mange ville like dette fordi det har en så høy nostalgifaktor, så hadde jeg aldri drømt om at det skulle lette på denne måten.
– Det mest imponerende med Nestor er for min del at dere har en slik herlig selvironi på det dere gjør, og det er en hårfin linje mellom hyllest og parodi her. Men Nestor gjør alt riktig.
– Så godt å høre! Da jeg vokste opp på 80-tallet hadde jo de fleste band et aspekt av selvironi, av humor og spilleglede. Se på et band som for eksempel Van Halen, det var alltid mye smil og latter der. Og vi husker jo de gamle musikkvideoene fra Twisted Sister – det var alltid mye humor der, og det er noe som i stor grad har forsvunnet fra hardrockens verden de siste tiårene. Nå skal det være bredbeint og alvorlig og tøft hele tiden. Jeg er veldig glad for at du trekker frem det, for det er en viktig ingrediens.
– Fortell litt om Nestors historie på 80- og 90-tallet. Hva gjorde at dere stoppet opp?
– Da vi startet hjemme i Falköping eksperimenterte vi en del med ulike sjangere, selv om vi visste at vi ville spille en form for hardrock. Vi startet i 1989, og gjorde vår første konsert på biblioteket i Falköping, på Langfredag samme år. Og så holdt vi på i noen år, vi fikk faktisk en form for platekontrakt i 1993, og da flyttet hele bandet til Göteborg hvor vi bodde sammen og satset på å få dette til å fungere. Men vi var rett og slett ikke bra nok da. Vi vinglet og kastet oss på trender – en ting var grungen som var på sitt største i 1993-95, og vi rappet litt derifra. Og så hadde jo den tekniske hardrocken blitt stor, band som Pantera. Vi ramlet litt mellom flere stoler og fant aldri helt vår stil. Den siste EPen vi gjorde, «Insane», var ganske bra, men den fikk ikke mye oppmerksomhet. Vi satset på bandet i to år, da vi var i begynnelsen av 20-årene, men så begynte virkeligheten å bryte inn i livene våre. Vi fikk kjærester og jobber, noen begynte å studere og flyttet hjem til Falköping. Vi la liksom aldri ned bandet – vi skulle bare ta en pause.
– Arenarocken var jo mer eller mindre død i den perioden.
– Ja, vi spilte bare på små klubber og barer, så det var ikke inspirerende. Jeg husker jeg så Dio på Metro, de spilte for 400 personer.
– Men det var alltid de samme fem karene som dere er i dag?
– Ja, det har alltid vært oss fem, siden vi var tenåringer.
– Og dere ga faktisk ut en EP den gang? Det var jeg ikke klar over.
– Ja, to til og med.
– På CD?
– Ja, vinyl var helt ute på den tiden. De går fortsatt an å få tak i, jeg ser av og til at hardcorefans viser frem at de har fått et eksemplar. Men de er ikke noe som vi står for i dag, det er ikke låter vi kunne spilt nå. Så det er kult at det finnes, med bilde av oss fem på coveret. Men det er mer en kuriositet.
– Dere ga ut en EP i 2017 også?
– Stemmer. Jeg har jobbet med musikk hele tiden, og lagd mye musikk til dataspill, blant annet. Og jeg fikk en forespørsel om å lage musikk til et spill som heter City Skylines, hvor du skal være lokal promotør og booke band og slikt. Der trengtes det ett arenaband, det trengtes en DJ, ett garasjeband og så videre. Da sa jeg at jeg sikkert kunne lage musikken til arenabandet, og spurte de andre i bandet om vi ikke skulle treffes og teste litt ut, for jeg hadde fått et budsjett til å spille inn fem låter. Dette var altså i 2017, og vi syntes alle at det låt ganske bra da vi spilte sammen igjen etter så lang tid. Jeg og vår gitarist Jonny (Wemmenstedt) har vært musikalsk aktive hele tiden, men de andre tre har mer hatt det som en hobby, spilt litt i coverband og slikt. Så fort vi begynte å spille sammen der på vårt gamle øvingslokale, så føltes det som … Det er en klisje å si det, men det var en slags magi der. Der sådde vi spiren til det som ble skiva «Kids In A Ghost Town» fire år senere. Den EPen som kom ut av det prosjektet er heller ikke noe å skryte av, den er helt OK, men noe helt annet enn det vi er nå. Den låt heller litt Queens Of The Stone Age, og vi slapp den kun digitalt.
– Kan man si at det var covid som kickstartet Nestors nye vår?
– Ja, da hadde vi alle tid og lyst til å gjøre noe sammen.
– Og ble alle låtene på skiva skrevet da, eller var det noen eldre låter?
– Nei, alt er nytt. Jeg har bodd i Spania i over tyve år, og her hadde vi en ganske tøff lockdown, hvor alle måtte holde seg innendørs. Jeg begynte å skrive, og de fleste låtene gikk i den melodiøse retningen a la (synger) «Ooh, I just died in your arms tonight…». Mulig jeg overanalyserer i etterkant, men verden føltes så ustabil da, så det er mulig at jeg ubevisst søkte etter noe positivt og trygt. Og da hadde jeg og Jonny allerede snakket om at vi kanskje skulle gjøre noe 80-tallsaktige greier, siden det er musikk som vi alle fem er veldig glad i. Og da ble tankegangen ‘Skal vi ikke bare lage den skiva som vi aldri fikk lage i 1989? Vi lager den nå, med dagens teknologi.’ Så jeg ringte til alle i bandet og spurte «Hva sier du, er det ikke på tide, skal vi gjøre det?». Og alle var helt med, selvsagt skal vi gjøre det. I starten hadde vi ingen klar plan, jeg hadde et par låtskisser som jeg tenkte kanskje kunne passe bra. Den første låten som jeg og Jonny skrev til skiva, var faktisk «1989», og det var med alle referansene til da alt sammen startet. Jeg har jo lagd ganske mange skiver etter hvert i ulike sammenhenger, og det går sjelden smertefritt, det er en tung prosess å komme i mål. Men før vi begynte å jobbe med denne, satte vi oss grundig inn i 80-tallsmodus, med låter og videoer fra 80-tallet. ‘Husker du denne låten? Ja! Vi må ha noe i den stilen!’
– Det er du og Jonny som har skrevet alle låtene?
– Ja, nettopp.
– Faen for en gitarist, forresten! Shredder fra øverste hylle, og veldig melodiøs samtidig.
– Ja, jeg så akkurat at du skrev i anmeldelsen fra Tons Of Rock at han tydeligvis har hørt mye på Neal Schon. Men det vet jeg ærlig talt ikke hvem det er en gang.
– Neal Schon? Gitaristen i Journey. Og Bad English og Hardline.
– Ah! Nei, akkurat Journey har aldri egentlig vært noe favorittband hos noen av oss. Selv om Steve Perry er jo en fantastisk vokalist. Men det er jo flere som har kommentert at enkelte av våre låter høres ut som Journey, så de har nok ubevisst gjort inntrykk på oss likevel!
– Jeg registrerte navnet Andreas Carlsson bak noen av låtene på skiva. Hvor kjenner du ham fra, og hva har han bidratt med? (Låtskriver og produsent som har jobbet med alt og alle fra Britney Spears, Celine Dion og Kate Perry til Def Leppard, Bon Jovi, Europe og Paul Stanley.)
– Jeg har kjent Andreas ganske lenge, vi delte studio en periode. Og vi har mye av de samme referansene, Andreas er også innbitt 80-tallsrocker. Det var egentlig ingen planer om at han skulle bidra på skiva. Men han ringte meg etter å ha fått hørt en låt via en felles kompis, og tilbød sine tjenester; ‘Faen, dette må jeg få være med på, hvor langt har dere kommet?’ Så han har hjulpet oss med tre av låtene på skiva. Og vi har begynt å skrive låter til neste skive, og der er også Andreas med.
– Vi må også komme inn på balladen «Tomorrow» som er en duett med selveste Samantha Fox – men jeg mener å ha lest at det var Lita Ford som var førstevalget der?
– Ja, det stemmer. Jeg sendte over låten og prøvde å få tak i henne, men vi fikk aldri noe svar. Da jeg skrev den låten, følte jeg veldig at det var en duett. Og da jeg skrev teksten til en annen låt, «Perfect 10», satt jeg og prøvde huske hvem som hang på plakatene på gutterommet hjemme i Falköping. Og da jeg kom på at det hang en stor Samantha Fox-plakat på veggen, slo det meg at hun hadde vært enormt å få med på duetten. Folk spør stadig om hvordan vi fikk med henne, men jeg rett og slett bare googlet rundt for å finne ut hvem som representerte henne, og kom i kontakt med en finne som kjente hennes manager. Så da sendte jeg over låten og en forespørsel, og fortalte at vi var et svensk band som hadde lagd et par videoer og skulle nå lage en skive, og ville gjerne ha med Samantha Fox på denne låten. Det tok ikke mer enn et par dager, så fikk vi svar om at det ville hun gjerne gjøre.
– Og hun er også med i videoen, sammen med dere?
– Ja, hun kom til Sverige og hang med oss i et par dager mens vi spilte inn videoen, ja!
– På konsertene har dere med dere en kvinnelig gjestevokalist på den låten?
– Ja, riktig, Lollo Gardtmann heter hun. Hun er med oss når hun kan, det blir mest i Sverige og Norge. Da vi spilte i Tyskland fikk vi en annen dame til å gjeste med oss, samme på Monsters Of Rock-cruiset i vinter. Det er kult å gi en flink lokal dame sjansen, kanskje får man litt publikum på kjøpet.
– Du, hva er greia med den fjærdrakten som du har i «On The Run»-videoen og som du brukte på Sweden Rock?
– Den ble egentlig lagd til et annet prosjekt jeg gjorde med et annet band for noen år siden, men den lå bare hjemme hos meg, og den ser jo kul ut! Så da tok jeg den i bruk da vi skulle lage videoen. Som du sier har vi et visst humoristisk aspekt, men den har jo det litt ekstroverte, vågede uttrykket a la Queen, så jeg syntes den passet bra inn i konseptet vårt. Ingen større baktanke, den så bare kul ut!
– Og den videoen handler om nettopp det å vokse opp i en småby?
– Ja, hele skiva handler egentlig om nettopp det. «On The Run» er om siste kvelden i sommerferien før man blir voksen, og man vet det. Og det er konseptet bak videoen, som er oss fem i Nestor som ungdommer som kjører rundt på kveldene, som vi jo gjorde. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å kjøre rundt, titte på jenter og kanskje bade litt. Men i dag elsker jeg å komme hjem til Falköping og besøke foreldrene mine og treffe gamle kompiser. Og skiva har gitt meg anledning til å reflektere over alt det som var bra med å vokse opp i en liten by på 80-tallet, som danner bakteppet for hele «Kids In A Ghost Town».
– Dere har en politimann på bass og en skolerektor på keyboards – må de ta ut permisjon for å gjøre dette, eller forblir Nestor et hobbyprosjekt som dere gjør i helgene hvis alle har anledning?
– Litt usikkert, men foreløpig har både Marcus og Martin klart å ordne seg så mye fri som de trenger, begge to har sjefer som digger Nestor og som støtter dem. Men nå har de begge fått redusert sin arbeidstid slik at de kan ta seg så mye fri som behøves. Alle er innstilt på at dette ikke skal være noe hobbyprosjekt, vi har en ambisjon om at det skal gå an å leve av dette.
– Hva slags politimann er Marcus?
– Han var i mange år vanlig politimann i Göteborg, men nå er han i kriminalpolitiet, en av tøffingene.
– Deres egen Dirty Harry, for å holde oss til 80-tallsterminologien?
– Ja, nettopp, haha!
– Du nevnte ny skive – men hvordan ser planene for resten av året ut?
– For tiden (juli 2022) er vi ute og spiller nesten hver helg. Jeg tror vi har tretti konserter frem til september. Etter det er det bare noen spredte konserter, men da skal vi konsentrere oss om å skrive nye låter til neste skive, og vi har allerede noen låter klare.
– Nå har dere i løpet av de siste månedene gjort to kortere, 30-40 minutters konserter i Oslo, med meget bra respons. Fører det til at dere kommer tilbake for en egen full konsert snart, eller tror du markedet er mettet nå?
– Nei, det skulle vi gjerne ha gjort. Vi er i dialog om noe nå – i morgen skal vi i møte med Live Nation, som gjør bookinger for oss, og det er snakk om en runde i Norge, Sverige og Finland i høst. Så det nærmer seg, men vi vet ikke enda om vi skal gjøre en turné sammen med et annet band eller kjøre en egen greie. Men vi vil veldig gjerne spille mer i Norge.
– Men har dere nok materiale til å kunne kjøre en halvannen times konsert nå?
– Nei, ikke enda. Det eldre materialet vårt vil ikke passe inn sammen med låtene fra skiva, og vi vil ikke spille fyllmateriale bare for å dra ut tiden. Pr nå har vi nok materiale til å kjøre en times show.
– Men dere kjørte en ny låt på Sweden Rock Festival?
– Ja, der kjørte vi en ny låt som heter «Losing Game» som kommer på neste skive, den var allerede ferdig. Eller rettere sagt, den kommer på Deluxe-versjonen av «Kids In A Ghost Town» som slippes på Napalm Records i slutten av september. Der er det tre nye låter – «Signed In Blood» som vi allerede har sluppet på singel, og to nye til.
– Du, hva var det som skjedde på Tons Of Rock-konserten deres? Det ble litt kluss …
– Ja, det kan man si. Først gikk det en sikring som slo ut PA-anlegget akkurat i det vi startet konserten vår. Og det er sånt som skjer, men det hadde ikke noe med oss å gjøre, det var Tons Of Rocks teknikk som ikke funket, rett og slett. Og det tok jo ti minutter før de fikk det i gang igjen. Stage manager sa til oss at vi måtte forkorte settet vårt litt, og det hadde vi uansett tenkt å kjøre et kort sett for å overholde tiden. Så jeg sa før vi gikk på igjen at dette var jo ikke vår skyld, vi kjører vårt korte 35-minutters sett, vi kan ikke kutte det enda mer. Men når han kom på scenen og dro ut ledningene for å stoppe oss til opprinnelig oppsatt sluttid, synes jeg det var dårlig gjort. Han kunne sagt pent at ‘Beklager gutter, dere må stoppe nå, vi har et tidsskjema vi må holde’. Det var derfor jeg ble forbannet og slengte mikrofonen i gulvet. Men det var fort glemt etterpå, og publikum var jo fantastisk – de buet for at vi ikke fikk spille ferdig.
– Var det «1989» vi gikk glipp av?
– Ja, pluss vi hadde allerede kuttet «Firesign». Kjedelig, man vil jo spille mest mulig når man først har reist så langt for å spille.
– Og så ble det jo et litt komisk innslag når gitaristen i 1349, som skulle på etter dere, sto bakerst på scenen og varmet opp iført liksminke og full black metal-kostyme, i sikkert halve konserten. Fra publikums synsvinkel så det jo nesten ut som om han spilte i Nestor!
– Haha, ja, jeg registrerte at han sto der, men tenkte ikke på at han var fullt synlig for publikum og!
– Hva med turnéen med H.e.a.t i april? Det var jo en meget bra kombinasjon for fansen!
– Ja, det var knallbra! Det var bare fire konserter, så ikke akkurat noen lang turné, men vi hadde det utrolig kult, de er veldig trivelige karer også.
– I juni fikk dere også sjansen til å spille med Kiss, som support i Tele2 Arena i Stockholm. De er vel blant deres største helter?
– Ja, herregud, det å spille med Kiss var absolutt en bucketlist for oss. De er helt klart en av våre største inspirasjonskilder. Det ble helt surrealistisk for oss, vi visste nesten ikke hvordan vi skulle forholde oss til dem. Det var jo Kiss, for faen! Og det som gjorde det ekstra spesielt for oss, var at deres crew fortalte oss etterpå at de har aldri opplevd at et forband har fått så bra respons, og at det var så mye folk. Selvsagt var alle i salen der for å se Kiss, men veldig mange av de likte oss også. Ofte har nesten ikke publikum kommet engang når forbandet spiller, men vi spilte for massevis av folk.
– Er det den største konserten dere har gjort?
– Ja, rent publikumsmessig så er det nok den. Det var anslagsvis 20-25 000 i salen da vi spilte. Og vi satte publikumrekord på den scenen vi spilte på på Sweden Rock Festival, det var 13 800 der.
– … og hadde jeg sagt dette til deg for ett år siden …?
– … så hadde jeg trodd du var gal. Yeah, right, liksom? Haha!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022