Frontiers
Evigunge Neal Schon virker å aldri gå lei av Journeys låtmateriale, all den tid han til og med spiller de live med sitt eget band når hovedgeskjeften har turnépause. Nå skal det sies at dette er en veldedighetskonsert han gjorde i 2018 til inntekt for ofrene etter en brann i San Francisco-området i oktober 2017, så bakgrunnen for konserten var nok bidragsgivende til at han valgte å samle gendarmeriet. Han samlet et knippe mer eller mindre duganes musikere (les; Deen Castronovo, Gregg Rolie, Marco Mendoza og John Varn) for å spille et greit langt sett med Journey-låter, og da med et forholdsvis bra utvalg fra bandets tre første skiver. Det må være lov til å innrømme at det føles bra å høre Rolies Hammond-orgel bruse gjennom konserten, det er en lyd som har vært savnet leeeenge. Vi opplevde jo at han sto på scenen med bandet igjen på den nylig avsluttede USA-turnéen, noe som kanskje kan gi håp om noe mer framover. «Journey Through Time» er et stykke konsertopplevelse som nok er for den over snittet Journey-elskende, ihvertfall om man skal pløye gjennom godt over to og en halv time musikk, men det er flere låter man godt kunne skippet på denne utgivelsen, for de oppleves nesten som jammer mer enn innøvde låter. Det starter som smått med «Kohutek», før «La Do Da», som er en gjenganger på den lista, og når det tar av i en bluesjam på «Walks Like A Lady» blir det unektelig fristende å slippe til neste låt, men vi lar´n gå, for når Castronovo låter mest Steve Perry av samtlige vokalister som har vært innom siden 1996, strekker munnvikene seg bittelitt oppover. Og sannelig følger ikke «Feelin´ That Way» i samme spor, men jeg tror rett og slett vi legger disse låtene på lista over låter de ikke har verken spilt så ofte eller øvd særlig mye på, for på de mer kjente låtene er det betraktelig mer kontroll på innholdet, og spesielt gledelig er det å høre Castronovo kaste seg ut på dypt vann uten surstoffmaske, for makan til herlig løssluppen Castronovo får vi ikke høre i Journey, der låta kreves å være i førersetet, og kun sjefen sjøl får frie tøyler.
«Lights» er jo ei aldeles nydelig låt, og igjen får Deen vise hvor bra stemmen hans passer disse låtene. Ikke et vondt ord om Arnel, men Deen synger Pineda fletta av ham. (Akomigjena den var morsom!) Og når «Still They Ride» følger, låter Deen og Rolie temmelig Journey sammen med Schons umiskjennelige gitar. Måtte bare Schon og Jonathan Cain rydde opp i tullet sitt og hente med seg Rolie igjen på neste turné, så hadde alt vært så mye bedre. Og pluss på at Deen synger flere låter, så er vi riktig så fornøyde! Det fortsetter med et knippe ganske så kjente låter, før de henter inn noen låter fra katalogen som kanskje ikke alle kjenner, men det låter bra, men igjen var det dette med å halvveis jamme seg gjennom låtene da.
Andresettet starter helt nedpå, med medleyen «Patiently», «Trial By Fire» og «Stay Awhile», med kun Schon og Castronovo på gitar og vokal på nydelig manér, de kunne faktisk med fordel tatt et par låter til på denne måten, for det låt riktig så fint. Hadde de to reist aleine på tur, hadde ihvertfall jeg dratt for å oppleve de live. Men nå skal vi ikke la denne anmeldelsen trekke ut i samme langdrag som «Journey Through Time», med et over snittet langt sett med låter man kanskje ikke har hørt så fryktelig mye på gjennom årene. Konserten trekker ut over tre CD-er, så det er bare å holde av dagen for gjennomlytting. Et av høydepunktene er selvfølgelig «Mother Father», som det så ofte er når Deen Castronovo er med på laget, for det synges. Denne gangen også, og igjen nevnes denne løssluppenheten på trommene som vi ikke hører når Journey er på ferde. Jeg vil faktisk driste meg til å påstå at Deen er bandets sterkeste kort denne kvelden, for det er akk så lekent utført, og vokalen hans er aldeles strålende! Settet avsluttes nærmest naturlig nok, med Santana-klassikerne «Black Magic Woman» og «Oye Como Va», all den tid Schon og Rolie spilte sammen i Santana i sin tid, og jeg innrømmer glatt at orgelet på sistnevnte legger seg over hårene på underarmene ganske kjapt. Jeg har en hang til Hammond-orgel som har strukket seg over mer enn fire ti-år, og når Rolie legger an akkordene, treffer de på de stedene i øregangen som er ganske kilen i så henseende.
Lydmessig er det så som så, uten at det låter dårlig. Kan man kalle det en «off the soundboard»-utgivelse med litt bedre lyd, sånn omtrent? Miksen er veldig god, men oppleves som svært naken til tider, og har nok fortjent å få en bedre miks og kanskje en annen mastring for å stramme opp. Dessuten må man ikke for enhver pris inkludere samtlige låter, selv om det er moro å høre noen obskure spor mellom megahittene. Avslutningsvis heier vi frem Deen Castronovo for å være den beste Perry-vokalisten etter sjølingen, for guten står med bravur og telemarknedslag på samtlige låter han synger på. (Intervju med Neal Schon her!)
4,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 19. mai 2023