Frontiers
Den dyptliggende uensartetheten mellom terminologien rockeopera kontra musikal, kan simpelthen ikke understrekes nok. I rockeoperaens immanens ligger en progressiv smeltedigelfordring. Musikalformen er, til sammenligning, bastet og bundet. Følgelig blinker varsellampene når Neal Morse velger å klassifisere sin mye omtalte rockeopera som rockemusikal. Benevnelsen viser seg liketil riktig, for ”Jesus Christ The Exorcist” er skreddersydd Broadway-scenen, og som sådan musikalsk dressert.
Legger man spørsmål om formalistisk etos til side forefinnes likevel tilstrekkelig spenstig musikk i verket til å stryke fansen med hårene. ”Jesus Christ The Exorcist” var bortimot ferdigstilt, som demo, i 2008, deretter lagt til side for å modne og senere omskrive. Rockemusikalen premierte til religiøs ståhei under fjorårets Morsefest, fulltallig med protagonistsangere, rockeband, blåsere og strykere. Plateversjonen er ikke mindre teksturmettet, og syder av Morses harmoniske tonespråk. Opusets mest rockeprogressive forekomster kunne enkelt meldt innpass i repertoaret til The Neal Morse Band. Med to timers spilletid spilles derimot mye innledende tid på dvask, Broadway-furnert sødme. Etter en fin introduksjon, som plasserer Jesus i Jerusalem-hagen, og ditto spenstig ouverture, heves ingen øyenbryn før saftige ”The Woman Of Seven Dolls” avbryter det flegmatisk ufarlige føleriet. Gitt historiens kronologiske utlegg blir tonen gradvis mørkere og mer musikksubstansiell. ”The Madman Of The Gadarenes” funkler som en sjelden diamant, og viser Neal Morses talent for polyfon, kontrapunktisk vokal – denne er absolutt briljant, og ligger ikke direkte på tonal kant med avdøde Kevin Gilberts avsindige Gentle Giant-hyllest ”Suite Canon”, om noen minnes denne. Briljant er også ”Jesus Before Pilate And The Crucifixion”, hvis intonerende, malisiøse messingblåsmarsj med fordel kunne blitt gjort til tilbakevendende delmotiv. Langs ferden vil du naturligvis støte på fragmenter og enkeltkomposisjoner av inntagende kvalitet, men jeg bar faktisk høyere forventninger til Morse som rockeopera – unnskyld, rockemusikalkomponist.
At ”Jesus Christ The Exorcist” ikke kan løpe fra en sammenligning med Andrew Lloyd Webber og Tim Rices uforlignelige ”Jesus Christ Superstar”, hvis 1970-versjon trolig er verdenshistoriens beste LP, synes Morse formodentlig bare er gøy. Verkene beretter mye av den samme historien, dog med én vesensforskjell, som gir seg musikalske utslag – der Webber og Rice behandler Jesu siste dager som en mellommenneskelig, gresk tragedie, med klare eksistensiell-filosofiske føringer, maler Morse den samme fortellingen i glorete, gladkristelige farger – med innskutte scener av åndeutdrivelse. En annen rockeoperamastodont man ikke kommer utenom i angjeldende kontekst, er The Whos ”Tommy”. Morse er seg bevisst dette, og låner plenty fra Pete Townshends mesterverk, stort sett med hell; dog fremstår amerikanerens finale ”Love Has Called My Name” direkte plump gitt en sammenstilling med ”Listening To You”, crescendoet fra ”Tommy”. Neal Morse kommer fra oppgaven med æren i behold, og må pent tåle kritikk siden han insisterer på å sammenlignes med det beste rockehistorien har å tilby av narratologisk vektede arbeider.
4/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 14.06.2019