Fredag, 26.oktober 2018
Det gjør ikkeno’ at høstkvelden er småkjølig når den kan by på et ganske så kjærkomment gjensyn med rårockerne i et av planetens kanskje mest blodharry, men like fullt storsjarmerende, band; Nashville Pussy, som fremdeles etter drøyt tjue år i gamet reiser verden rundt med Jack og tallrike ‘Hell, yeah!’ i munnen og et durabelig trøkk i det soniske. Heldigvis.
Først ut på fine Vulkan var Detroit Sound som hadde tatt skrittet ut av garasjen og vartet opp med et svært kompakt og veldreid trekvarters sett. Gutta legger lite skjul på at det er motorbyens lydvegger, appelsinfargede sådan, som oppsøkes skal, og da i særdeleshet etterstrebes energien og trøkket MC5 var best i klassen til å formidle. Ofte faller slike forsøk litt ut det småkleine, men Detroit Sound har en tydelig ektefølt kjærlighet til akkurat dette og får fram sine egne idéer og farger på det hele, ikke minst er det lekne og dynamiske godt frontet; noe bare musikere med en viss erfaring får til så sømløst. Få, om noen, i dette landet kan matche vokalist/gitarist Christer Kroghs naturlige frontmannsfigur – tankene ledes tilbake til hvordan Wayne Kramer og Fred Smith drev på i velmaktsdagene, uten at det føles det minste påtatt. Flott åpning av kvelden – bare litt synd at knappe ti håndfuller fikk det med seg. 4,5/6
Våre Göta Bröder i Scumbag Millionaire fulgte etter en kjapp change-over. Første besøk over Svinesund for ungfolekvartetten, men siste blir det neppe. Uniformert med trange jeans, dongerivester og caps (avvik fra kodeks på bassist her. Tsk, tsk) ble vi severt noe som enklest, men ikke fullt beskrivende, kan formidles som et Hellacopters på både amfetamin og stereoider – rett-fram-rårock med fullt brukbar melodisk bevegelse som grunnmur, men samtidig med rom for tyngde og gyngetrøkk. Bandet spilte godt nok, både individuelt og sammen, men jeg tror ennå de har et gir å gå på for å utløse hele sitt potensial – noe som vel også gjelder det reint låtmessige. Fett nok som fy allerede, men her det tydelig mer å gå på; et navn å merke seg! 4,5/6
Det var dog ingen tvil om hvem som kunne fortelle den etter hvert i alle fall 2/3 fulle salen hvorfor skapet skulle stå akkurat der, for da Nashville Pussy (fra Atlanta, Georgia, mind you) entret scena med en rølpeversjon av AC/DCs ‘Kicked in the Teeth’, var de to foregående sporenstreks iskyggesatt! Nærmere tjue år etter at jeg fikk dem litt uforberedt i trynet på So What; de har klart både å beholde det sultne uttrykket og tilskuerens inntrykk å oppleve noe helt spesielt. I tillegg til å opp igjennom ha funnet den ene tøffe kvinnelig bassisten etter den andre har de et stadig trumfkort i sologitarist Reyter Suys, og selv etter så lang tid har hun en seksuell utstråling av dimensjoner, i tillegg til å spille flettene av de fleste. Blaine Cartwright er såvisst ingen stor vokalist, men NP kunne rett og slett ikke hatt andre i denne rollen. Med en harryfaktor større enn Manowar og Rune Rudberg til sammen vræler han ut tekster som for alle andre hadde framstått patetisk og flaut, men av noen grunn har han lov til det. Settet var komponert av nytt og gammelt, ispedd enkelte covers og en overraskende vital, teknisk avansert, kreativ og groovy trommesolo – og det er trolig nettopp det som gjør dette bandet så bra; de har en rytmeseksjon både levende og tett som et amfibiums bakre gemakker, og da kan Blaine og Reyter bare flyte oppå og krydre med hva de enn måtte finne på av krumspring, musikalsk som alkoholrelatert. I tillegg til et stort knippe bånnsolide låter over hele den dynamiske paletten tilgjengelig for band innen segmentet ‘råråkkenråll med sterke følere til såvel kupønk som sørstatsgyng’, men det visste vi jo fra før. Ikke ett kjedelig øyeblikk før det hele avsluttes med debutens åpningsspor ‘Go Motherfucker, Go!’, noe som i grunnen er sjelden kost – og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld! 5/6
Tekst: Wilfred Fruke
Foto: Anine Desire
