Onsdag 13. november 2024
Det er over 30 år siden Mystery platedebuterte, men for undertegnede var det en liten åpenbaring da jeg oppdaget dette bandet i 2018, frustrerende nok rett etter at de hadde vært her forrige gang, i kjølvannet av «Lies & Butterflies». Og i 2020 skulle de ha spilt på We Låve Rock-festivalen i Hurum, men den ble som kjent avlyst pga. noe pandemi-greier, i likhet med alt annet. Dette var dermed min første anledning til å oppleve Mystery på en scene, og nå med en ny skive i bagasjen, fjorårets «Redemption», som fikk hovedfokus denne kvelden.
Og det startet nesten katastrofalt, da gitaren til Michel St-Pere falt ut, og han ble stående rådvill og spille uten lyd gjennom åpningen «Among The Living» og «The World Is A Game» før det ordnet seg. Vokalist Jean Pageau ønsket velkommen, og vi fikk 20 minutter av den nye skiva i form av tittelsporet og «Pearls And Fire». At Genesis har betydd mye for Mystery er ingen hemmelighet, og Pageau ikke bare ligner veldig på en Peter Gabriel fra 2000-tallet, han har også blitt inspirert av Gabriels teatralske scenepersonlighet som frontmann. Det var også fint å se spillegleden som strålte ut fra musikerne, de smilte og koste seg virkelig, noe som igjen smittet over på publikum.
Kveldens høydepunkt kom for meg midtveis, i form av den balladeaktige 20-minutterslåten «Another Day» før de serverte sitt mesterverk, den mektige 10-minutteren «Delusion Rain». Her sto store deler av det litt fåtallige publikummet (skal vi tippe drøyt 200 stk?) med øynene igjen og bare nøt og lot seg rive med av musikken.
Vi må også applaudere trommeslager Jean Sébastien Goyette, som ikke bare holder takten, men virkelig puster liv i låtene og tilfører dybde og en ny dimensjon. Også han sleit med instrumentet sitt denne kvelden, da den ene basstrommen stadig truet med å skli ned fra podiet. Han gjør også solide koringer sammen med bandets eminente bassist François Fournier, som stort sett sitter på en stol ved siden av Goyette konserten gjennom.
Men Mysterys hovedmann er først og fremst bandets grunnlegger, Scott Ian-lookalike og eneste originalmedlem Michel St-Pere (intervju her!), som ikke bare skriver mesteparten av materialet, produserer, mikser, og driver plateselskapet som gir ut Mysterys (og andre bands) skiver – han er også en gudsbenådet gitarist som tryller frem de lekreste toner. Han kan lett sammenlignes med den flytende og melodiske spillestilen til Pink Floyds David Gilmour eller Marillions Steve Rothery – og sistnevnte er ikke et dumt referansepunkt om du lurer på hvilken type progrock Mystery spiller. De har mye av den samme atmosfæriske, men alltid melodibaserte, neoproggen som Marillion var spydspiss for – og liker du skiver som «Season’s End» og «Brave» med Marilllion, så skal du ikke nøle med å sjekke ut Mystery om du ikke alt har gjort det – her har du et potensielt nytt favorittband!
Ingen skal si at Mystery ikke leverte valuta for pengene – de hadde spilt i over 130 minutter, og klokka hadde passert 23:30 før de takket for seg med kveldens to eldste låter, «Shadow Of The Lake» fra 1998-skiva «Destiny?» (med Pageau i full teatralsk utfoldelse med maske på) og den korte og kjappe rockeren «The Preacher’s Fall» fra 2007-skiva «Beneath The Veil Of Winter’s Face».
Så joda, en meget trivelig aften i kanadisk selskap på Torshov, og solid levert av bandet, selv om det kanskje ikke tok fullstendig fyr i teltet. Og at ikke flere progrockfans har oppdaget dette bandet, fremstår for meg fortsatt som et, ehem, mysterium. 4,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Terje Embla, Stine Askautrud