Motorpsycho fornekter seg ikke, og med årets «The Tower» leverer de sitt mest fullendte og kritikerroste album på flere år. Tradisjonen tro gikk vi rett til kilden og tømte oss for spørsmål. Den kronologiske jojoen dette resulterte i, kan leses i sin fulle helhet nedenfor.
Tekst: Bjørn David Dolmen
Bandfoto: Geir Mogen
Livefotos: Arne Houge
– Jeg må innrømme at jeg skvatt litt da jeg hørte «The Tower» (som anmeldes her!). Kun «Heavy Metal Fruit» kan måle seg i senere år. Järmyr har overtatt for Kapstad. Hva skjer med Motorpsycho når det kommer en ny trommis inn i bildet?
– Takk så mye, det var hyggelig å høre. Vel, det første som skjer er at man opplever at referanse- rammene ikke lenger er de samme. Du vet, hvert band har en forskjellig musikk-kulturell bakgrunn som man gjerne refererer til – som er horisonten, om du vil. Går jeg for eksempel til Snah og sier The Who så skjønner han akkurat hva jeg mener. The Who er for oss en arketype, et band jeg i samtaler med Snah alltid kan bruke som referanse. Men hvis jeg så går til Thomas og sier, si, Crosby, Stills, Nash & Young, så skjønner ikke han nødvendigvis hva jeg sikter til. Thomas snakker ikke det samme språket som Snah og meg – han ble født to år før dette bandet startet – og da må vi begynne å justere referanserammen. Men la meg heller si det sånn: Motorpsycho er en trio. Vi kan sammenlignes med en fjøskrakk. Tar man bort det ene beinet, faller krakken. Alle er slik like viktige og Thomas er en av oss. Følgelig preger stilen hans – som er radikalt annerledes enn stilen til Kenneth – hele Motorpsycho-dynamikken. Kenneth er veldig lateral, han gjør mye trommegreier hele tiden. Thomas, derimot, gjør mindre slike trommegreier; han er mer intuitiv og rett frem. Det medfører at musikken får et nokså annet fokus. Man kan kanskje si det sånn: Det Snah og jeg gjør kan nå høres tidligere i en Motorpsycho-låt. Thomas er perfekt for oss akkurat nå, for denne evnen til å være superenkel – til å drive som en trommis som Phil Rudd – er uhyre inspirerende for oss. Musikken får slik et annet fokus, og det tror jeg folk som kjøper platene våre snapper opp nokså fort. Det Kenneth gjorde som Thomas ikke gjør, er det vi liker best med Thomas.
– 1987, faktisk. Men var ikke dette en lur investering? Lars Ulrich skal et sted ha sagt at Metallica aldri kan bli så gamle som The Rolling Stones. Dette fordi trommespillet ikke vil være mulig etter de fylte søtti.
– Ha ha… Godt sagt. Thomas sin inntreden gjorde iallfall sitt til hvordan vi begynte å tenke om hele greia. Du vet, når en fyr slutter blir det først litt kjærlighetssorg. Man føler seg slått opp med i en fem minutters tid. Men så blir man praktisk og begynner å tenke at dette har han faen meg rett i – vi er ferdige, for vi inspirerer ikke hverandre lenger, og vi kommer ikke videre. Thomas kom inn i en slik situasjon og begynte å inspirere oss – han ga oss en ny sving, gjorde andre låter mer interessante og fikk oss i gang med neste kapittel. Noe av det som var ekstra moro med å gjøre «Demon Box» på Rockheim for et par år tilbake, var at Gebhardt spilte med oss igjen, og da vi gjorde disse gamle låtene tenkte vi at sånn skal det jo låte. Med en ny trommis, eller som tilfellet var på Rockheim-konsertene, en gammel trommis, kan det gå begge veier. Det kan fungere som bare det eller det kan fungere dårlig. Med Thomas opplever vi at gamle låter som vi ikke spilte med Kenneth plutselig kan tas frem igjen. Vi opplever et nytt mulighetspotensiale i disse låtene. Samtidig gir han oss anledning til å gå fremover med Motorpsycho. I disse dager øver vi daglig for å nne ut hva vi kan gjøre med Thomas bak trommene, og forsøker å skru sammen noen repertoar. Han har virkelig inspirert oss. Så ja, dette var på alle mulige måter en lur investering.
– Repertoar i flertall? Hvor mange repertoar snakker vi om?
– Vi jobber alltid ut fra et slags moder-repertoar på omlag femti låter. Såpass må vi ha, for da holder vi oss fokuserte. Nå spiller vi jo aldri femti låter i løpet av én kveld, så med et så stort repertoar kan vi justere programmet fra konsert til konsert. Slik blir det både mer interessant for oss og for de som velger å se flere konserter i løpet av én turné. Og det er det faktisk ganske mange som gjør. Imidlertid spiller vi enkelte låter ere dager på rad. Spesielt hvis de sugde dagen før – da hevnes de gjerne dagen derpå. Men hovedpoenget er at vi alltid skal være hundre prosent på jobb.
– «The Tower» blir møtt med stående ovasjoner. Dere har til og med vært sammenlignet med King Crimson og blitt omtalt som førsteklasses prog- rock. Men står dere egentlig i den tradisjonen? Er ikke The Grateful Dead og psychedelia-idiomet fortsatt minst like nærliggende?
– Ærlig talt så vet jeg ikke. Mine viktigste inspirasjonskilder kommer fra perioden 1968-1975, og der finner du alt fra King Crimson til Neil Young og The Grateful Dead. La meg si det sånn: I senere år har vi spilt på mange såkalte progrock-festivaler, sammen med band som Marillion og lignende. Dette er band som kjeder vettet av meg, så hvis det er prog så vil jeg ikke at Motorpsycho skal være et progband. Samtidig er vi jo i aller høyeste grad akkurat det, for vi liker låtkonstruksjoner som tar litt tid, og vi liker å være innom mange ting i én og samme låt. Ut ifra den logikken så er vi nok under progrockens gebet. Imidlertid tror jeg det er tanken om hva potensialet i prog er som er det viktige, og ikke nødvendigvis resultatet – det er den mentale greia som det åpner, hvis du skjønner hva jeg mener. Men det forholder seg jo også som du sier, vi er fortsatt tungt inne i Grateful Dead-greia, samt i jazzen. The Grateful Dead er i stor grad bare elektrisk dixieland. Man har et tempo og en toneart og så spiller man. Dette beskriver også mye av Motorpsycho-greia. Tilføyes kan i tillegg tankegodset fra hardcore- kulturen. Kanskje mest i form av en moralsk-etisk holdning som ikke kommer så klart frem i musikken, men den er der. Den mest nærliggende greia per i dag er nok imidlertid kanskje den litt skeive søttitallsproggen. Og da sikter jeg til band som nettopp King Crimson, samt til Van Der Graaf Generator og Magma, for å nevne noen.
– Når man hører et band som Bigelf legger man umiddelbart merke til referansene. Musikken kan nesten betraktes som en kollasj over temaer og motiver fra The Beatles, Pink Floyd, Black Sabbath og King Crimson. Riktig så tydelig er ikke referansene i Motorpsycho.
– Bigelf er jo et sånt flagge-band, vet du. De sier «hør hva vi har hørt», og de sier det høyt. Vi var også litt sånn da vi gjorde «Demon Box» men det begynner å bli lenge siden. Vi har nå internalisert det. Hvis det vi gjør ligner for mye på noe annet, går vi aktivt inn for å skjule det.
– Der synes jeg dere lykkes. Især på en plate som «The Tower».
– Takk skal du ha, det var fint at du sa! Det man ønsker er jo å være summen av seg selv, å uttrykke noe eget. Å sitte og sitere er iallfall ikke progressivt. Jeg for min del kan godt være litt John Entwistle, litt Geezer Butler og litt Cliff Williams, men jeg vil aller helst låte som meg selv. Det samme med hele Motorpsycho.
– Vi må nesten ha noe litt konkret om «The Tower»…
– Akkurat dette med å være konkret blir litt vanskelig, da det kun har gått tre uker siden slippdatoen. Det er for nært, rett og slett. Faktisk så trenger jeg et år eller to før jeg kan begynne å evaluere ting jeg har gjort. Men la meg foreløpig si det sånn: Jeg sluttet i Spidergawd like før jul i 2015. Den plata vi da akkurat hadde gjort, var preget av at jeg ikke lenger hadde noe behov for å lage hardrock. Så kom «Here Be Monsters», som er en helt annen greie, og deretter kom hardrock-impulsen tilbake igjen. Det har i grunnen alltid fungert sånn for meg – hvis jeg lager noe svært må jeg lage noe litt mindre etterpå. Det er en sånn aksjon-reaksjon-greie, en type dialektikk. Tenk bare på «Trust Us», hvor alt gikk over én akkord. Så kom «Let Them Eat Cake», hvor jeg brukte alle akkordene jeg kan (latter).
– Jeg kan kanskje selv prøve å være litt konkret med disse spørsmålene. Hvordan ble «The Tower» skrevet, innspilt og produsert?
– Ok. Ingen bestemt metode ble brukt. Noen metode har vi egentlig aldri hatt. Her på telefonen min har jeg et utall idéer, alt fra riff i den der Judas Priest-gata til mitt ørtende forsøk på å skrive noe som ligner litt på Led Zeppelins «The Rain Song». Prosessen med, si, «Song For Everyone», startet med et riff fra nettopp telefonarkivet. Deretter lagde jeg en løs demo for hvordan dette kunne stilles opp som en låt. Som resultat kk jeg en litt sånn MC5-greie og tenkte at dette kan jo fungere. Når jeg så hadde demoen ferdig tok jeg den med til de andre, og derfra gikk det av seg selv. «Bartok Of The Universe» kan være et annet eksempel. Der har Snah skrevet versene og soloen mens jeg har skrevet refrengene, brua og stikket. Da vi satte det sammen oppdaget vi selvsagt at noe manglet, og sånn er det nesten alltid. Da skriver vi bare resten i plenum. Så for å gjenta, vi har aldri hatt én metode – det er hele spekteret.
– Apropos telefonarkivet ditt. Hvor lenge har du ruget på det Tony Iommi-ostinatet?
– Ha ha… Artig spørsmål, for arbeidstittelen var faktisk «Tommi Lommi». Jeg tror jeg hadde det ganske tidlig. Det stammer iallfall fra tiden hvor Ken- neth fortsatt var med i bandet. Jeg lager alltid best når jeg ikke lager, hvis du skjønner hva jeg mener. De mange små ostinatene som ligger på telefonen min har stort sett kommet til meg når jeg har sett på Netflix. Så også med riffet til «In Every Dream Home», som jeg antar er det riffet du sikter til? At jeg digger Black Sabbath er ingen hemmelighet, og får man til å lage en sånn groove som for eksempel «War Pigs» har man vunnet. Dét er heller ingen hemmelighet. Men så må man klare å komme unna med det – det må ikke ligne for mye. «Every Dream Home» har de nitivt en Black Sabbath-vibrasjon.
– For et drøyt halvår siden intervjuet jeg Mikael Åkerfeldt i Oslo konserthus. Han snakket da lenge og entusiastisk om sin sans for Motorpsycho. Hvordan opplever du resepsjonen i Europa for tiden?
– Jeg er jammen ikke sikker. Du vet, det som brukte å hete «mainstream rock» finnes ikke mer, det er helt borte. Mainstream er i dag det sønnen min kaller dubstep, og all rock har nå blitt til nisjemusikk. Et resultat av dette er at det er de som er lengst ute på sin egen trip som oppleves som de mest interessante. Og akkurat det har vi nok nytt godt av, for det er ikke mange som gjør akkurat det vi gjør. Det vi opplever er at folk nå søker til oss fordi vi er så sære, og da får man sånne som Åkerfeldt – folk som liker det spesielle. Og når han går ut og flagger at han liker Motorpsycho begynner kanskje en Opeth-fan eller to å høre på oss. Det er supert. Jeg vet ikke hvor godt jeg merker det, men noe har nok forandret seg siden utgivelsen av for eksempel «Trust Us.
– «The Tower» kan kanskje betraktes som en del av en troika, sammen med «Heavy Metal Fruit» og «The Death Defying Unicorn»? Vi kan begynne med forbindelsen til sistnevnte.
– Ja, kanskje det? For noen år tilbake gjorde vi en konsert med Ståle Storløkken under Molde Jazz, og i denne var potensialet så stort at vi ikke klarte å la det ligge. Samtidig tenkte vi at den eneste måten å få den jevne Motorpsycho-fan sitt gehør på, var å «kle det opp» – å gjøre det om til en story de kan følge. Tanken ble så å bruke den naturlige følelsen i musikken til å illustrere noe, så jeg gikk umiddelbart i gang med å skrive librettoen, som det jo så fint heter. Jeg synes jeg klarte å stokke låtene slik at de ga en naturlig reise. Storyen gjorde musikken forståelig, om du vil. Deretter spilte vi det inn og turnerte det med kapper og greier. Og så fikk vi kjeft, haha!
– Rockeband som spiller klassisk rock her til lands synes alltid å uttrykke en eller annen form for ironi. Uten et ironisk tilsnitt later det til at publikum ikke «tar det». Et band som Rival Sons eller Alter Bridge blir for eksempel betraktet som harry, om de spiller på Øya eller Pstereo. Må man enten være legende eller ironisk?
– Jeg vet ikke, men du sier noe. Når man tar i så jævlig som vi gjorde med symfoniorkester og greier blir fallhøyden enorm, hvis man bare står der helt seriøs, liksom. Vi holdt på å le oss i hjel da vi gjorde «The Death Defying Unicorn» live, for det var så utrolig svært. Herregud, det var vanskelig. Vi måtte jo underminere det, men vi måtte samtidig ta det helt ut. Det er en tosidighet her. En dualitet. Imidlertid står jeg hundre prosent for kappene. Dette skal spilles med kapper, haha!
– Hvor problematisk er det å spille med et symfoniorkester? Kan du si noe om utfordringer knyttet til dette?
– Når vi samarbeider med Ståle og større orkester jobber vi med partiturer. Men det er egentlig bare en metodikk. Kor og orkester må vite akkurat hva de skal gjøre, ellers blir det et umulig prosjekt. Hva selve spillinga angår er det nokså greit; man må bli enige om pulsen og om taktslagene men utover det går det sin gang. Helt uproblematisk er det jo selvsagt ikke, for mye av det Motorpsycho gjør kan egentlig ikke transkriberes. Vi liker å manipulere taktarten, å ligge litt bak taktstrekene og noen ganger litt foran. Løsningen blir da å bruke det gamle jazztrikset. Istedenfor å telle sier vi da bare 1-1-1, og så blir vi der i en stund. Slik unngår vi å havne i syv- eller åttetakt. En annen ting er at orkester gjerne spiller veldig bakpå, og da må vi bare dra hele greia så godt vi kan. Man kan heller ikke improvisere fullt så mye med et orkester i ryggen. Uansett, jeg liker å tenke på orkesterstemmer som farger. Jo større du gjør et ensemble jo flere definerte sjatteringer har du. Imidlertid kan det låse deg litt, da et orkester definerer nokså hardt. Motorpsycho er jo en trio. Vi er de tre primærfargene, og med disse er som kjent alt mulig. Det blir to forskjellige måter å jobbe på.
– Symfoniorkester eller ikke, på «The Tower» strammer dere grepet. Og kompleksiteten til tross, låter det mye mer rock & roll.
– Kanskje? Grunnen til at vi dro til California var en kamerat av meg, Dave Raphael. Dave er en snedig skrue som har jobbet på alle miksebordene i hele New York. Han har dessuten ufattelig mye utstyr til rådighet, noe som gjorde det lett for oss å slippe nerderiet løst. Hvilken Laney-forsterker brukte Tony Iommi på «War Pigs»? Vi var helt der. Dette gjør nok sitt til at «The Tower» høres litt mer slengbukse ut enn for eksempel «Here Be Monsters». Herregud, de forsterkerne vi brukte finnes faktisk ikke mer. Men Dave har dem!
– In search of the lost trope…
– Ha ha… Ja, noe sånt. En svær rockelyd preger hele plata. Selv har jeg egentlig alltid vært mer opptatt av komposisjonene, av stemmene og av det som skjer i låtene, men Dave er totalt lydidiot og sånt smitter. Det er nok mye slengbukse i de eldre låtene våre også. Kanskje bare ikke så mye i selve lydene. Det er snarere riffene som vekker assosia- sjoner til perioden 1967-1977, hvis du hører «Black Hole/Blank Canvas» eller «Little Lucid Moments». Lydene har alltid vært litt mer moderne.
– Du har i senere år jobbet mye som bakmann. Har dette vært fruktbart for Motorpsycho?
– Absolutt. Men alt dette er veldig individuelt. Alle bandkonstellasjoner har helt ulike dynamikker, og hva som ønskes av en produsent varierer i tråd med det. Det kan være alt fra å skrive låtene til å bare si ja eller nei. Det er uansett utrolig artig å få lov til å være med på dette, å få tafse på andre folk sine låter, som jeg liker å si. Det er også veldig lærerikt å få et innblikk i andre prosesser enn Motorpsychos. Så ja, det har nok vært bare positivt for oss.
– Produsentrollen er forferdelig dårlig definert. For et par år tilbake så jeg Daniel Lanois på Dokkhuset. Han satt utenfor med en kopp kaffe. Hvor mange av de forbipasserende var egentlig klar over hvor viktig den mannen faktisk var og er? Ikke så mange. La det være et eksempel.
– Du har rett, for det kan ligge mye i det å være produsent. Med deLillos så jeg det som mitt ansvar å luke ut så mange tullelåter som mulig og fokusere på det mørke ved bandet. deLillos er i en særegen posisjon her til lands. Kun de kan berette noe om hva det vil si å være en voksen mann i dag. Prepple kan det ikke, for han er evig tjuefem. Og hvem andre har vi, liksom? Jokke er død og Michael Krohn er ikke interessert. Nei, så det er bare deLillos som kan akkurat dette med å skrive om hvor vanskelig for eksempel en skilsmisse kan være. Og fordi de er så gode til å være barnslige og naive, resonnerer det bare så utrolig godt når de først er alvorlige. Det var den siden jeg ville ha frem hos dem; jeg ville ha de lange, alvorlige låtene frem i lyset. Jeg skrev ingenting, men lot dem få vite hvilke type låter jeg mente at plata trengte; hva den trengte for å bli et verk. Så gikk Lars hjem og lagde noen slike låter. Med Dum Dum Boys foregikk det litt annerledes. De er mye mer begrenset og har en vokalist som kun vil være Iggy Pop anno 1972. Og de har en trommis som er mester til å spille Sola Johnsen-trommer men som ingenting annet kan (latter). Så har man altså to låtskrivere som i over tretti år har prøvd å skrive låter innenfor det samme segmentet men som nå har gått helt tomme. Lett var det ikke, kanskje aller mest fordi det er en kjensgjerning at hvis Dum Dum Boys ikke har ti «Splitter Pine»-låter på én plate, så er plata mislykket. Jeg ville i utgangspunktet lage en country-plate med dem. La oss ta frem hele vår indre Gram Parsons og skrive en plate full av låter som «Transitt» og «Hagelangs», liksom. Vel, noe dro den veien mens andre ting dro andre steder. Men jeg synes det ble en fin plate.
– Låtskriver, veileder og heiagjeng?
– Ha ha… Ja, litt sånn.
– Tilbake til Motorpsycho. Hvordan vil du si at dere per i dag skjærer til det rockemusikalske landskapet?
– Det er som sagt et vanskelig spørsmål. På et vis er vi nå så gamle at vi tas helt for gitt. Du vet, det har alltid vært et Dum Dum Boys. Det er den mentaliteten. Vi er selv litt der nå. Det har bestandig vært et Motorpsycho så man kan liksom ikke se for seg en verden uten. Og da blir oppmerksomheten du får litt sånn «hm, her kommer det enda ei plate». Men samtidig er det ingen andre – iallfall ikke her hjemme – som gjør det vi gjør. Så det er et eksistensgrunnlag bare derfor. Dette tror jeg også begynner å gå opp for stadig flere der ute, at det er noe virkelig særeget ved Motorpsycho. Og det er fint. Jeg kan godt være i et nisjeband. Det passer meg utmerket. Å slippe å konkurrere med, ja…de vi nå enn konkurrerte med på radio i 1997, synes jeg er helt greit.
– Ingen Locomotives.
– Ha ha… Nope. Ingen Locomotives. Heller ingen The Margarets eller noen av de der. Men nok om det. Sånn som jeg oppfatter det har Motorpsycho ennå til gode å bli utdatert. Det vi gjør er musikalsk og innholdsmessig bra nok til at vi burde eksistere. Den dagen vi opplever at det ikke er bra nok, håper jeg vi også har vett nok til å slutte. Men la oss nå se. Vi har nå holdt på så lenge at vi allerede har rukket å være hippe og uhippe en fire, fem ganger. Når de nå begynner å trille seksere igjen vet jeg ikke om det er fordi «The Tower» egentlig er så mye bedre enn andre ting vi har gjort. Snarere tror jeg det handler om at vi traff noe i samtiden, noe som resonnerer på en litt annen måte. Man kan ikke se på dette isolert, man må se det i konteksten av hva som skjedde da den kom ut.
– Uten sammenligning for øvrig, Neil Young hadde ikke stor tro på «Harvest» i 1972. Da han ga den fra seg hadde han for lengst begynt
å fokusere på «On the Beach». Det sier noe.
– Vet det. Og akkurat dette med å sitte og spekulere fungerer heller ikke særlig bra for oss, for da mister vi det som gjør oss spesielle. Vi spill- er inn ting live i studio, og det du hører på en plata er et dokument over det som skjedde akkurat der. Og så pynter vi med litt mellotroner og korer litt og sånn. Men stort sett er det en representasjon av slik vi spilte akkurat den dagen. En plate er et tidsdokument over hvor vi var og hvem vi var med i en gitt periode. Slik resonnerer det på en sannere måte, og det samme gjør musikken til Neil Young, The Grateful Dead og alle de der.
– Hender det at du lar deg forbause over dette? Over hva som treffer?
– Både ja og nei. For meg var det helt innlysende da vi spilte inn «The Tower» at dette smeller. Vi forstod tidlig at kjemien var god. Lyden var også umiddelbart fet, så en viss sikkerhet følte jeg. Men så er det jo slik at musikken skal presenteres – den skal bli et album. Får man «Yellow Submarine» som låt nummer to så synes man jo ikke at «Revolver» er en bra plate, liksom. Så det er noe der. Og så er det coveret og alt det du skal signalisere utad før albumet kommer i butikkhyllene. En følelse av at dette blir for drøyt må jeg innrømme at jeg hadde. Riktig så drøyt som med «The Death Defying Unicorn» var det imidlertid ikke, for der følte jeg til tider at vi gikk over streken, at vi siktet for høyt. Vi var nok mer sikre da vi gjorde «The Tower».
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017