SPV/Steamhammer
UFO begynte sin avskjedsturné allerede i 2019, og den virket forbannet fra starten av. Først døde keyboardist Paul Raymond en måned ut i turneen, og den kom i gang igjen etter noen måneder med Neil Carter (intervju her!) som nok en gang erstattet Raymond. Så kom covid og satte alt på hold i to år, og da UFO iverksatte siste etappe på sommeren 2022, fikk Phil Mogg et hjerteinfarkt som gjorde at resten av turneen ble kansellert, og UFOs medlemmer dro hver til sitt, for godt denne gang. Men på det tidspunktet var allerede Mogg for lengst i gang med sitt nye prosjekt, som endte opp med navnet Moggs Motel. Neil Carter er eneste link til UFO, mens resten av bandet til daglig spiller sammen i engelske Voodoo Six, som ble dannet i 2003 med en viss Richie Faulkner i rekkene, og som har gitt ut seks skiver siden da.
Og hvordan låter så dette, spør du? Jo, når man har en kvintett som spiller klassisk hard rock, med Phil Moggs særs karakteristiske og sjelfulle stemme i front, så låter det naturlig nok som UFO, selv om Mogg insisterer på at det ikke gjør det. Men på samme måte som hans andre prosjekter $ign Of 4 og Mogg / Way låter som UFO, så gjør også Moggs Motel det, selv om gitarist Tommy Gentry ikke er noen Michael Schenker eller en Vinnie Moore. Stilmessig ligger han kanskje nærmere Paul Chapman eller Laurence Archer, om vi absolutt skal sammenligne ham med en UFO-gitarist.
Åpningslåten «Apple Pie» slår an tonen, og var nok et godt valg til første smakebit og video, da den ble sluppet i slutten av juni. En tøff rocker, og teksten er utvilsomt selvbiografisk: «I look in the mirror, a young man grown old, The lines in his face, rivulets of gold, Lines of laughter, lines of pain, Lines for a time that won’t come back again«
Neste låt ut er også neste video, og «Sunny Side Of Heaven» sparker godt fra seg med et sugende driv og kvinnelige koringer. Etter dette flater skiva litt ut, men vi har stor sans både for den melodiske «I Thought I Knew You» og den mørke «Other Peoples Lives», hvor Mogg nok en gang demonstrerer hvilken finurlig tekstforfatter han er.
Selvsagt er det et par låter som ikke kunne gått inn på en UFO-skive, og det er først og fremst den korte instrumentalen «Harry’s Place», som høres mer ut som Pink Panther-musikk, og den avsluttende balladen «Storyville». Men likevel er dette en bunnsolid skive fra Phil Mogg og motellet hans, og det er rett og slett ergerlig at de ikke har noen som helst planer om å spille konserter med dette – men vi må nesten ha forståelse for at en 76-åring ikke er så ivrig på å tilbringe månedsvis i en turnebuss lenger. (Og sjekk ut intervjuet med Mogg i september-nummeret av Norway Rock Magazine – abonner her og få det rett i mailboksen på utgivelsesdag!)
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 06. september 2024