Frontiers
Etter å ha gjenoppfunnet seg selv som singer-songwriter det siste tiåret, med mer til felles med Tom Petty enn Ronnie James Dio, har danske Mike Tramp antagelig innsett at det folk aller helst vil høre fra ham, er låtene som gjorde ham til en verdensstjerne en periode på slutten av 80-tallet, da White Lion solgte millioner av skiver, turnerte med band som Kiss, AC/DC og Aerosmith, og hadde en #3 på Billboard-lista i USA med «When The Children Cry». White Lions tid i rampelyset kom til en brå slutt etter fjerdeskiva da grungen satte en brå stopper for deres karriere, og Tramp plukket istedet opp bandana og flanellskjorte og stemte ned gitaren med det utmerkede Freak Of Nature. Tretti år senere annonserer han en turné hvor de gamle White Lion-låtene skal komme til heder og verdighet igjen – ikke det at han ikke har spilt mange av disse låtene på sine solokonserter, men da omarrangert i samme drakt som hans nyere materiale, og det er egentlig ikke det fansen ville høre. Men nå får de det som det vil, for på denne skiva med nyinnspillinger av tolv White Lion-låter gjøres det noenlunde slik Tramps gamle partner Vito Bratta spilte låtene, med et kompetent band bestående av Marcus Nand på gitar, ex-Pretty Maids-trommis Alan Tschicaja, og Tramps mer eller mindre faste bassist de siste tiårene, Claus Langeskov. Her er også Christoffer Stjerne, vokalisten fra Taboo, som korer og tar de høye vokale tonene – for Mike Tramp selv ligger i et atskillig dypere stemmeleie nå enn på 80-tallet, naturlig nok. Og det er en ærlig sak, Tramp synger med den lidenskapelige stemmen han fortsatt har, og prøver ikke å høres ut slik han gjorde for 35 år siden. Problemet er at låtene i disse versjonene har blitt tilpasset hans nåværende stemmeleie og gjøres fem til syv halvtoner lavere enn originalene, noe som suger veldig mye av energien ut av låtene kontra slik vi er vant til å høre dem.
Selv om det stort sett låter fint og det er godt spilt, så når det ikke opp til originalene, og man sitter bare og lurer på hvorfor denne skiva i det hele tatt ble lagd i utgangspunktet. Svaret er naturligvis: for å ha et produkt å promotere og selge på den kommende turneen. Noen annen grunn er det vanskelig å forestille seg. Spesielt med tanke på at Mike Tramp har allerede gjort akkurat dette en gang tidligere – i 1999 kom soloskiva «Remembering White Lion», med nyinnspillinger av tolv White Lion-låter, hvorav fem gjentas på årets skive. Det var en dårlig idé den gang, og den har ikke blitt mye bedre 24 år senere.
Tolv knallbra låter fremført av et bra band, men har du de fire originale White Lion-skivene, så er ikke dette noe du kommer til å spille ofte om du velger å gå til anskaffelse av «Songs Of White Lion». Jeg går mer enn gjerne på konsert med Mike Tramp, mannen er en særdeles sympatisk og jordnær fyr (som undertegnede faktisk har hatt æren av å dele scene med i en halvtimes tid), og å høre disse låtene spilt fra scenen vil garantert bli ekstremt gildt. Never skal løftes og det skal kaukes med av full hals. (Ikke minst på Rock The Boat på DFDS i september!) Men kommer jeg til å aktivt høre på disse versjonene i stedet for White Lions originaler flere ganger? Tvilsomt. «Songs Of White Lion» er en fullstendig overflødig utgivelse.
3/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 14. april 2023