Target Records
For tiden er det mange nye skiver fra ex-vokalister fra band som var svære på slutten av 80-tallet. Mike Tramp ble selvsagt kjent med White Lion, men han har forlengst gått videre til et helt annet musikalsk landskap, og har etablert seg mer i singer/songwriter-territorium med låter som er mer inspirert av Tom Petty enn av Van Halen. «Maybe Tomorrow» er hans niende soloalbum og består av ti melodiske perler, låter som tydeligvis er skrevet på kassegitar og fremføres på et organisk sett med Tramps firemannsband, de samme fire som har backet ham i årevis nå. Spesielt det hyppig brukte Hammondorgelet gir deg litt 70-tallsvibber, og gitarhelten Søren Andersen (som også er en del av Glenn Hughes’ liveband) leverer soloer fra øverste hylle her, spesielt på den avsluttende og pianodominerte tittellåta – der viser han pur klasse så gåsehuden stritter mot slutten. Mike Tramp selv leverer som alltid en vokal som bare oser av innlevelse – han har ikke en femoktavers stemme, men han har denne inderligheten som gjør at du tror på den historien han formidler.
Åpningslåta «Coming Home» er et annet høydepunkt, den rocker bra selv om stemninga er høyst avslappet. Og under pianointroen på den nydelige balladen «Time And Place» er det vanskelig for en gammel White Lion-fan å la være å kauke ut ‘There – is a road – that leads to Valhalla‘. Er du fan av Mike Tramps solomateriale, så er det bare å gå til anskaffelse av denne – «Maybe Tomorrow» er hans beste skive siden «More To Life Than This» fra 2003, og en retur til en mer rocka stil etter at de tre forrige soloskivene kanskje ble litt for myke.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 24.02.2017