Tramp eller Michael Trempenau som han egentlig heter har ikke ligget på latsiden siden 1992, og rett etter at White Lion ble lagt dødt var han raskt ute med Freak Of Nature som ga ut to strålende skiver i henholdsvis 1993 og 1994. Siden den gang har han stort sett konsentrert seg om eget materiale som Mike Tramp (han har sågar også gitt ut to skiver på dansk), men i 2023 så “Songs Of White Lion” dagens lys, nyinnspillinger av klassiske White Lion-låter. Deretter fulgte “Vol.2” i 2024 og nå er “Vol. 3” straks på trappene. I tillegg er Mike Tramp klar for en heftig turnévirksomhet med sitt White Lion, og Norge står også for tur senere i høst. Vi tok en liten prat med Mike Tramp for å snakke om både fortid, nåtid og alt i mellom.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Michael Anthony
– God ettermiddag, Mike Tramp, hvordan går det?
– Jo takk, bare bra.
– Vil du ta intervjuet på dansk eller engelsk?
– Haha, siden vi snakker om et amerikansk band og et kapittel i amerikansk rock ‘n’ roll historie så er det mest naturlig å ta det på engelsk. Hvis vi skulle snakke om mine danske album, så hadde det vært en annen sak (slår over til flytende dansk). Jeg ville kanskje brukt andre ord da, men la oss se hvordan det blir. Det hender jeg bytter litt på.
– Skjønner, vi kjører på med engelsk. Du er straks klar for både en omfattende turné og ny skive “Songs Of White Lion III”. Det er mye som skjer fremover?
– Vel, tingen er at neste år har jeg 50-års jubileum som artist. Jeg startet i Mabel i 1976, og når jeg ser tilbake på noe jeg har holdt på med i snart 50 år, så ser jeg hvordan ting har endret seg gjennom årenes løp. Før pleide bandet å gå i studio for kanskje en eller to måneder for å spille inn et album, samtidig som man planla turné. Det var på en måte sånn det var, og det har endret seg. Internett og den digitale verden har endret alt. Nå er det nesten ikke platebutikker å finne, og det er nesten ingen steder hvor folk kan kjøpe fysisk musikk lenger. Det finnes en og annen butikk selvfølgelig, men ikke i nærheten av hvordan det var. Så vi må også tilpasse oss uansett hvordan situasjonen er. Realiteten er at det er det jeg har forsøkt å gjøre de siste tjue årene med nesten 16 album, og jeg har vært hyppig på turné både alene med akustisk gitar og med fullt band. Det er på en måte det du må gjøre, for du har ikke så mange alternativer.
– Ingen tvil om at ting har endret seg, nei. Og det er som du sier, tilpass eller dø. Men jeg leste et sted at du også hadde flyttet tilbake til Danmark og så har du flyttet tilbake til USA igjen. Stemmer det?
– Jo forsåvidt så stemmer det, selv om det ikke var planen. I 2020 forberedte jeg meg på en USA-turné, men så kom Covid og det ble ikke noe av naturlig nok. Jeg hadde på en måte et sted på gården til broren min i Danmark. Plutselig ser jeg en liten gård til salgs nesten ved siden av min brors. Det var egentlig en ruin og du kunne ikke bo der, for det var ikke toalett, rennende vann eller dører. Men stedet ropte på meg og sa redd meg. Det var et perfekt sted og jeg liker å holde på med ting. Ved siden av musikken har jeg alltid likt å pusse opp og vedlikeholde stedene jeg har bodd. Fikse og reparere. Gården var massiv, og jeg sa til meg selv at Valhalla vil reise seg igjen. Nå har jeg et stort studio der, og bandet øver der. Det er et sted jeg drar tilbake til når jeg kan. Nå er jeg jo i USA, og vil også være der mesteparten av neste år da jeg skal på en stor USA-turne. Det er bare sånn det er. Men det var veldig produktivt å bygge opp stedet da hele verden mer eller mindre sto stille i flere år. Det ga meg mye.
– Hm. ikke akkurat det man forbinder med en rockestjerne, hammer og spiker altså. Så du er en skikkelig handy man?
– Vel, inntil en viss grad. Jeg liker å gjøre ting og bruke hendene, også på noe annet enn musikk. Og oppussing og slike ting er produktivt og givende. Samtidig ville det kostet meg fem ganger så mye hvis jeg hadde ringt et firma og satt bort jobben. Jeg liker å gå rundt og se på det jeg har bygd og tenke at det kanskje er litt skeivt her og der, men jeg liker det.
– Du er en allsidig mann altså, også artist, for hvis vi ser tilbake på karrieren din har du gjort mye forskjellig. De fleste husker nok best White Lion og Freak Of Nature, og det var to helt forskjellige band stilmessig. Og du har også gjort mye akustisk og neddempet musikk i de senere årene, og da tenker jeg spesielt på soloskivene dine.
– Det er helt sant, men mye av det var ikke planlagt. La oss si det sånn at hvis du hadde gjort dette intervjuet med meg i 1989 ville svaret vært at selvfølgelig skal White Lion bestå. Men de neste årene skjedde det veldig mye. Da vi spilte inn “Mane Attraction” i 1990 hadde mye endret seg, ikke bare måten jeg sang på, men også i musikkindustrien. Det var akkurat som at du var et dyr i skogen og litt etter litt endret ting seg. Jeg måtte også endre meg og kamuflere meg for ikke å bli spist opp av ulven. Da jeg startet opp Freak Of Nature var det en helt ny start på mange måter. Vi var fem låtskrivere i bandet og vi hadde et helt annet oppdrag enn White Lion. Etter tre album så jeg at bandet hadde mistet energien, og jeg bestemte meg for å sette en strek mens vi fortsatt hadde den gode følelsen og stemningen var god. Vi hadde et flott vennskap innad i bandet. Etter å ha vært med i Mabel, White Lion og Freak Of Nature visste jeg at jeg ikke kunne starte et nytt band. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå bandmessig heller, så da jeg satte meg ned med gitaren skjønte jeg at jeg måtte fortsette som bare Mike Tramp. Det ville ikke endre seg. I morgen skal jeg spille solo i Chicago, og når jeg setter meg ned for å gå igjennom sangene på kassegitaren så låter “Little Fighter” og “Hungry” akkurat som i gamle dager. Stemmen min har modnet noe selvfølgelig, men den låter ganske likt som da jeg satt rundt leirbålet med kompisene mine i 14-års alderen og sang “Far, Far Away” med Slade eller noe med Johnny Cash. Jeg har nok blitt bedre til både å synge og spille gitar siden den gangen, men det er samme følelsen og det låter ganske likt selv om det er femti-år siden. Det er fortsatt et veldig enkelt format, å spille akustisk altså, og det er alltid det jeg vender tilbake til. Hvis jeg noen gang skulle gi ut en ny rockeplate med nye låter, så ville det blitt et prosjekt eller konsept, og med et band som aldri skulle ha spilt live. Det er ikke tid og mulighet for å starte et slikt band, men jeg kan skrive og spille inn låter. Rett og slett bare et prosjekt sammen med andre musikere som deler samme tankene. Men det ville aldri blitt et liveband eller noe sånt. Kun for gøy og for å gjøre noe helt annet. Hva kan man egentlig tilføre rocken i dag? Jeg har en massiv samling av plater med mine gamle helter, og jeg vil ikke kritisere mine gamle idoler, men hvordan i helvete skal et nytt AC/DC album låte i 2026? De vil aldri kunne tilføre rocken noe nytt eller interessant, de har allerede gjort det for mange år siden, og en ny skive vil bare være for å promotere neste stadion-tur. Og det gjelder forsåvidt andre band også. Ikke noe galt med det, og det er ikke for å kritisere eller snakke dritt om andre band, men hvordan vil et nytt Judas Priest eller for den saks skyld White Lion-album låte? Jeg vet ikke, men det hadde vært interessant å gjort noe helt annet for en gangs skyld og bare blandet masse forskjellige inspirasjoner. Et av de få nye bandene jeg virkelig liker er Ghost, de oppdaget jeg for over ti år siden i Australia. Jeg liker virkelig det Tobias Forge har fått til, og jeg er en massiv Abba-fan. Det er kanskje derfor jeg liker Ghost så godt, for det er helt tydelig inspirert av svensk-pop. Jeg kan høre spor av ABBA i Ghosts sanger, og jeg synes det låter helt spesielt. Slike ting er viktig for meg når jeg skal høre på nye band, og det samme kan jeg si om et band som heter Katatonia. De bruker også mange forskjellige inspirasjoner i låtene og lydbildet. Det gjør det interessant for meg, og de har også en veldig god vokalist. Sånt fenger meg.
– Vi har allerede snakket litt om gamle dager, og du får sikkert tonnevis av spørsmål om White Lion, men la oss snakke litt om hele karrieren din. Og ikke minst hvordan det hele startet tilbake på 70-tallet. Kan du fortelle litt mer om det, og var det noe som inspirerte deg til å kaste deg inn i musikklivet?
– Det er åpenbart et bra spørsmål, for de fleste har sikkert forskjellige svar, men Michael fra Danmark, hadde ingen planer eller drømmer om å bli artist. Jeg ville spille fotball, og være en hvilken som helst gutt i nabolaget. Som jeg nevnte så hadde jeg en akustisk gitar, og den ble brukt når vi var på leirskole eller ungdomsklubb, ikke så mye mer enn det egentlig. Det er ikke som i dag hvor elleve-åringer spiller “Eruption” på YouTube. Da jeg var elleve, så leste jeg Donald Duck eller Anders And om du vil. Litt senere jobbet jeg for en fyr som drev med popblader i Danmark. Bandet Mabel var i et av bladene sammen med David Cassidy og The Osmonds, Bay City Rollers, Slade og Sweet blant annet. Plutselig mistet Mabel vokalisten sin og han blad-fyren sa til bandet at jeg har en kar som jobber for meg som kan synge. Fra den dagen jeg startet i Mabel var det som å gå inn i en annen verden, og jeg forlot på en måte livet mitt bak meg. Jeg sa til meg selv at nå er jeg i denne verdenen og det er i denne jeg skal eksistere. Hver eneste dag jeg våknet opp hadde jeg lært mer og mer. Allerede innen ett år hadde jeg startet med å skrive mine egne sanger. Jeg så den naturlige progresjonen og tok det dødsseriøst. Jeg ga opp alt annet i livet mitt. I en alder av bare 15.5 var det mye jeg ikke kunne, men jeg lærte noe nytt hver eneste dag. Selv etter 25 år så jeg meg tilbake og husket hvor jeg hadde lært ting og hvorfor. Som å ikke gjøre samme feil om igjen, for eksempel. Men som sagt så var det ikke planen å bli artist, og jeg lærte masse foran kamera. Du kan gå tilbake og se på Mabel i Eurovision i 1978, og det jeg lærte, lærte jeg foran publikum. Noen ganger var det for sent å angre på ting man gjorde, og jeg lærte fort hvilke ting jeg ikke skulle gjenta.
– Men da du startet White Lion var det noe helt annet? Og første skiva “Fight To Survive” var mye hardere enn Mabel, og forsåvidt resten av White Lion skivene også. Jeg husker historien om “Big Game” og du har vel nevnt i tidligere intervjuer at det var hastverksarbeid. Kan du fortelle litt om hvordan du opplevde musikkindustrien og det å være frontfigur i et stort band på 80-tallet? Og det hadde også vært spennende å høre hvilken White Lion-skive du personlig liker best.
– Det er et interessant spørsmål, og jeg kan bruke det til å fortelle en større historie. Fordi det er forskjellige vinkler på de spørsmålene. Først av alt, “Fight To Survive” og “Pride”, de to plateselskapene som ga dem ut, var ikke involvert i det hele tatt i bandets liv. Vi dro til Tyskland for å spille inn “Fight To Survive” uten platekontrakt, og da vi kom tilbake til Amerika, signerte vi en stor platekontrakt med Electra Records. Tre måneder senere bestemte de seg for å ikke gi ut plata, og albumet ble liggende i en boks i nesten et år. Etter ca 1,5 år så begynte Vito (Bratta, gitar) og jeg å skrive nye låter som skulle bli “Pride”. Mange av de sangene hadde vi spilt live i lang tid, så da vi gikk i studio for å spille den inn i januar 1987, så var det som å spille inn live-settet vårt. Vi kunne de sangene så godt, og da albumet ble gitt ut sommeren 1987 endte vi opp på veien i nesten 1,5 år sammenhengende. Vi spilte over 350 konserter. Det var alt vi konsentrerte oss om. Vi gikk fra Kiss til Aerosmith, AC/DC, Japan. Vi bare spilte «Pride» -albumet. Plutselig da vi kom til november 1988, så fortalte manageren vår at plateselskapet hadde etterspurt et nytt album. Og dere må skynde dere. Vito og jeg som var låtskriverne bare så på hverandre og tenkte at vi har jo ikke tenkt på nye sanger ennå. Så etter turen så brukte vi bare ti dager på å skrive “Big Game” albumet. Vi skulle minst hatt et halvt år på oss, for å sitte i ro og fred og å skrive låter. Teste de ut på øvingslokalet og sjekke om noen av sangene skulle gå raskere eller andre endringer. Nei. Og selv om det er noen gode låter på albumet. så er det et halvferdig album. Da plateselskapet endelig kom til studioet for å høre på resultatet, så sa de ingenting. Absolutt ingenting. Vi hadde fortsatt “Pride” i minnet, et dobbelt-platina selgende album, og masse penger i banken. Vi mistet fullstendig fokus på alt. Det var litt som keiserens nye klær, bare at vi ikke visste at vi var nakne.Da du virkelig trengte folkene som jobbet for deg, og var involvert i musikken, så var de ikke der. Derfor har “White Lion Volume 1,2 og 3” vært så viktige for meg. Nesten alle sangene fra “Big Game” har blitt spilt inn på nytt. Både Vito og jeg skjønte den gangen at det ikke låt riktig, men vi var heller ikke det bandet som sa ifra til managementet at dette ikke føltes riktig. Allerede første dagen vi gikk inn i studioet for å spille inn “Big Game” så ble vi fortalt at vi skulle være med på en stor Ozzy Osbourne-tur senere den sommeren, vi ble også fortalt av plateselskapet at det var over en halv million forhåndsordre. Allerede før albumet i det hele tatt hadde blitt spilt inn og uten en tittel. Du går inn i studio og tenker at du allerede har en stor turné med Ozzy Osbourne og over en halv million forhåndssolgte skiver, dette blir større enn “Pride”.
– Det høres ut som et umenneskelig press og litt urealistisk faktisk.
– I hvert fall helt feil ting å si før vi nesten hadde satt foten i studioet. Da vi spilte inn “Pride” fikk vi 100 dollar i uka for å kjøpe mat, og vi bodde i samme leilighet og var glade og lykkelige. Produsenten Michael Wagener var vår bestevenn, og vi var alle så gode venner. Det var slik som for de fleste band som går inn i studio for første gang. Bandet som spilte inn “Fight To Survive” var ikke det ekte bandet, for vi hadde aldri spilt en eneste konsert sammen. Da vi spilte inn “Pride” var det som sagt helt annerledes og vi var et veldig samspilt band, Greg, Vito, James og jeg. Vi hadde heller ikke hatt suksess enda, så vi var knyttneve, ikke fem fingre.
– Du har ikke nevnt “Mane Attraction”, min favoritt White Lion-skive. Den låter noe helt annet enn “Big Game”, og vil du utdype litt rundt den også?
– Etter “Big Game” ga vi beskjed til manageren at han skulle si til plateselskapet at vi ga beskjed når neste album var klart, og sangene ferdig til å spilles inn. Vi brukte nesten et helt år på å skrive låtene til “Mane Attraction, og vi brukte god tid på å lage demoer og omarrangere låtene. Tingen er at “Mane Attraction” burde vært “Big Game»-albumet. På den måten at vi fikk bruke tid og gjøre ting nøye og riktig. Men da “Mane Attraction” ble gitt ut var 80-tallet borte. Sånn var det og plateselskapet og musikkindustrien endret seg. Det var litt som om vi måtte forsvare oss selv. Bare det å være et rockeband med langt hår og skinnjakker var helt annerledes, spesielt når vi så på MTV og så Eddie Vedder i militærshortsen sin. Nirvana kom med “Smells Like Teen Spirit”. De så og låt helt annerledes ut. Jeg så meg i speilet og tenkte at jeg ikke kunne ha langt hår. MTV smelte igjen døra i ansiktet på alle bandene fra 80-tallet. Hvor skulle vi nå ta veien?
– Det var slutten på White Lion, og starten på Freak Of Nature?
– Det ble en naturlig overgang på en måte, men det som gjorde at jeg brøyt opp White Lion var to ting. Det ene var at plateselskapet som hadde tjent store penger på oss, plutselig snudde ryggen til oss, og at vi også hadde mistet litt av den gode følelsen i bandet. Da jeg sa til Vito at dette vil jeg ikke holde på med dette lenger, så sa Vito bare ok. Hverken han, manageren eller plateselskapet sa «Vent litt, Mike. Tenk deg om og la oss ta en liten pause. Så kan vi snakke om hva fremtiden kan bringe. Uavhengig av grungen og alt det andre.» White Lion hadde fortsatt kontrakt på fire album til hos Atlantic Records. Vi kunne lett tatt oss et års pause, og Vito og jeg kunne satt oss ned og skrevet nye låter. Vito og jeg hadde aldri tenkt å bli det nye Mötley Crüe eller Def Leppard da vi startet bandet. På “Mane Attraction” endret vi retningen kraftig mot et litt mer komplekst og modent sound. Vi ville også ha en fast keyboardist i bandet, en litt sånn Jon Lord-type. Vi ville forlate Van Halen sammenligningene, og keyboardet ville blitt en viktig del av bandet lydmessig. Jeg tror at hvis White Lion hadde fortsatt så hadde det endret retning mot et litt mer Dream Theater-aktig band. Altså et band med større lydbilde og keyboard som en viktig brikke i låtene, nesten like viktig som gitaren. Men vi kom aldri dit. Ingen kjempet for oss, og managementet ringte oss ikke og sa hold an, ta dere en tur til Hawaii, spis kokosnøtter og ananas, og kom tilbake så snakker vi om fremtiden til White Lion. Vi fant jo senere ut at White Lion var virkelig store i Korea, Indonesia og de landene, vi kunne enkelt ha jobbet videre med det. Vito og jeg visste at vi kunne fortsatt med å lage virkelig bra album, men når ingen gidder å kjempe for det, så var det ingen vits å fortsette. Jeg måtte avslutte bandet som jeg hadde seilt med vikingskip fra Danmark for å starte.
– Jeg må bare spørre for du og Vito var tydeligvis nære, både som låtskrivere og venner. Det er jo en kjent sak at han gikk under jorden etter White Lion. Har du kontakt med han i dag?
– Vel, det er to år siden vi sist snakket sammen. Han er virkelig ikke interessert i å snakke med noen. Han vil aldri komme ut, du vil aldri se han gjøre noe som helst.
– Hm, en utrolig dyktig gitarist, og er det ikke litt trist for deg som var så nær å se hvordan det har gått med han? Dere jobbet tett sammen i mange år og var tydeligvis gode venner.
– Det er veldig sant. Han likte veldig godt det første Freak Of Nature-albumet, og han var kjent for å kunne komme med litt dumme utsagn, og jeg husker at han sa “Jeg håper en av gitaristene brekker hånda, så jeg kan komme og spille litt gitar”. Da tenkte jeg for meg selv at du spilte jo sammen med meg. Du kunne bare dratt meg i håret og sagt: “Mike, du skal ingen steder. Vi skal fortsette å lage musikk sammen etter å ha tatt en liten pause. Vi skal sammen bestemme hvordan White Lions femte album skal låte og hvilken retning bandet skal ta.” Det skjedde ikke.
– Nei, det er en kjent sak, trist, men sånn ble det dessverre. La oss snakke litt mer lystigere saker og nåtiden. “Songs of White Lion Vol III” er rett rundt hjørnet, og jeg forstår jo nå hvor viktig dette er for deg. Det tror jeg også leserne forstår.
– Ja, og jeg sier dette i hvert eneste intervju, at jeg hadde ingen plan i 2020 om å gå tilbake og gjøre White Lion-låter på denne måten. Jeg hadde et nytt Mike Tramp soloalbum klart, og det har vært lagret på harddisken i studioet mitt siden da. Mellom dette ga jeg også ut to danske album, men da jeg innså at det er nesten umulig for meg å spille konserter uten White Lion låter, så tenkte jeg at jeg må bare å prøve å gjøre det. Men Mike Tramp låter ikke helt det samme som i 1988. Så jeg spurte Marcus (Nand, gitar) om han kunne jobbe med White Lion låtene, og dette var da i 2023. Jeg ba han om å teste ut om han kunne endre de slik at de passet stemmen min samtidig som det fortsatt skulle låte White Lion. Og ikke minst gjøre Vito-partiene så vi ikke mistet originaliteten i sangene. Han jobbet virkelig hardt for å få det til, og da vi spilte inn det første albumet visste jeg hvordan jeg ville at det skulle låte, som White Lion ville ha hørt ut i 2022. Du snakket om det tidligere, og jeg skulle nevne det, men mange folk, kanskje ikke millioner akkurat, har lagt merke til at det er albumlåter og ikke singler på volum 3. Det er ikke de mest kjente låtene, og det låter nesten som et helt nytt og friskt album. Låtene ble også skrevet på et tidspunkt hvor vi hadde tid, og jeg er mer komfortabel med volum 3 enn volum 1. Og jeg trodde egentlig at det bare ble med et album, altså volum 1, eller mer som et greatest hits-album. Men jeg fikk så mange spørsmål i intervjuene om det ble volum 2 at jeg tenkte etterhvert, det er bare å gjøre det. Jeg opplevde under innspillingen av volum 3 at da Marcus spilte de mørkere og mer ukjente låtene, at det virkelig var gøy. Som jeg sa til en annen journalist her om dagen, det er ikke “Wait” som er mest morsomt å spille, det er en låt vi må spille. Publikum elsker det. Det er mye morsommere å spille “If My Mind Is Evil”, så nå med volum 3 føler jeg masse glede og at det låter som et skikkelig bra rockealbum.
– Jepp, og en av mine favorittlåter er på den nye skiva, “Warsong”.
– Stemmer, og det er en klassisk albumlåt. Vito og jeg visste det da vi skrev den, og den er over åtte minutter lang. Det var en låt vi følte trengtes på albumet. Og det er en litt morsom historie om hvordan vi bestemte at den skulle med på volum 3. Marcus og jeg hadde varmet opp med et duo-sett for The Dead Daisies, og på bussturen hjem etterpå spurte jeg Marcus om vi ikke kunne gjøre “Warsong” litt “Lights Out” som UFO. Sånn ble det, og hvis noen spør eller lurer, så er det meningen at det skal være en liten hyllest til Michael Schenker og et stort rockeband.
– Helt tilslutt, Mike, hva kan vi forvente når du nå drar ut på veien igjen? Blir det både låter fra solo-skivene dine og White Lion?
– Nei, jeg har bygd en kraftig mur mellom Mike Tramp og White Lion. Står det White Lion på plakaten så blir det White Lion, står det bare Mike Tramp så blir det Mike Tramp. De tingene vil ikke bli blandet igjen. Hvis jeg får sjansen til å spille som Mike Tramp med bandet, vil det bli låter fra mine solo-album.
– Skjønner, og da blir det kun White Lion når du kommer til Oslo senere i høst. Kult. Men det hadde jo vært gøy å høre noe akustisk fra solomateriellet ditt også.
– Det hadde også vært morsomt å spille mine danske-låter hvis det blir tid og mulighet, det hadde vært gøy. Så ja absolutt, hvis muligheten kommer vil jeg gjerne gjøre det også. Jeg har aldri vært i Norge og spilt mine danske sanger, så det kunne vært et spesial-show eller noe sånt kanskje. Jeg blir ikke yngre heller, så det er begrenset hvor lenge jeg kan hoppe rundt på scenen og synge White Lion. Det må føles riktig.
– Jeg antar at du fortsatt synes det er givende at fansen verdsetter White Lion sangene når du står på scenen?
– Så klart, det setter jeg stor pris på, men jeg er jo ikke 26 lenger, men 64, så vi har måttet endre litt på tonene, slik at jeg får sunget dem. Men det låter fortsatt White Lion, bare så det er sagt. Men som sagt, det er stor forskjell på 26 og 64. Det er ikke like lett å treffe de høye tonene. Når jeg går ut på scenen i dag, så er det hele pakka i nåtiden. Ikke fortiden. Så det jeg har på meg på scenen og måten jeg synger på, er i dag.
– Det høres veldig logisk og rimelig ut, Mike. Uansett gleder vi oss til å se deg og bandet spille gamle og oppfriskede White Lion-låter i Oslo om ikke lenge, og takk for en hyggelig prat.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2025