Listen over alle denne mannen har jobbet med er så imponerende at det var umulig å motstå fristelsen av å ta en prat med fyren. Her snakker vi alt fra Eurovision Song Contest til Ozzy Osbourne, Queen, Bruce Dickinson, George Harrison og Ian Gillan Band. Hold deg fast og la oss bli imponerte!
Tekst: Glenn Knudsen
– Det er nok ikke alle som umiddelbart kjenner igjen navnet ditt, og første møte mitt med deg var gjennom min far, som hadde den aller første Ian Gillan Band skiva som kom ut i 1976. Albumet het «Child in Time» og du spilte tangenter på det. Kan du fortelle litt om hvordan du havnet i det bandet?
– På den tiden på 70-tallet var jeg hovedsakelig en studiomusiker og gjorde alt mulig forskjellig som jeg ble bedt om å gjøre, inkludert rock. Men det jeg egentlig hadde lyst til var å være en del av et rockeband. Gjennom mitt arbeid som studiomusiker så hadde jeg blitt kjent med Ray Fenwick og John Gustavson, som begge endte opp i Ian Gillan Band. I tillegg til dem hadde jeg også blitt godt kjent med Roger Glover, og vi bodde ikke så langt fra hverandre på den tiden. Det første vi to jobbet sammen på var hans nå smått legendariske debutalbum som soloartist, «The Butterfly Ball and the Grashopper’s Feast», der jeg spilte piano. Uansett så rundt 1975 hadde Ian Gillan trukket seg tilbake fra hele musikkscenen, men etter å ha bidratt på Roger Glovers plate hadde det blitt tent en ny gnist i han, så han samlet et band rundt seg og jeg var blant de han spurte, så enkelt som det.
– Hvilke forventninger hadde du til Ian Gillan Band da dere startet bandet?
– Ian Gillan er etter min mening en av de absolutt ypperste rockevokalistene i verden og en fantastisk frontmann, så da vi startet bandet var jeg først og fremst bare glad for å være i bandet hans. Jeg hadde nok tenkt at det ville være nokså likt Deep Purple og at han selv kom til å ta styringen, men sånn ble det ikke. Det var ganske løst i begynnelsen og alle kunne bidra med sine meninger og komme med låter. Det endte vel opp med at vi på den første plata var et slags jazz-rockband. Og jeg må bare få si at jeg har hørt på «Child in Time» en del ganger de siste årene, og jeg elsker den plata, haha. Jeg synes den er et virkelig bra stykke arbeid.
– Du var ikke en del av bandet så veldig lenge, så hva skjedde videre?
– Ingen av den originale besetningen varte særlig lenge. Jeg tror den som varte lengst holdt ut i to år. Det som skjedde var at på den tiden måtte sånne som Ian Gillan, som tjente mye penger, betale veldig mye i skatt for dette, og det resulterte i at Ian bestemte seg for å flytte til Frankrike og bo i Paris. Det betydde at alle oss andre også måtte flytte til Paris for å fortsette i bandet. Jeg elsket bandet og jeg elsket det vi gjorde, men jeg hadde ingen planer om å flytte til Frankrike! Jeg gjorde det bra som studiomusiker i London, og jeg hadde begynt å skrive en del musikk selv, så jeg turte ikke risikere alt jeg hadde hjemme i London for å satse alt på Ian Gillan Band, så jeg takket nei. Vi skiltes som venner, så alt var og er fortsatt greit mellom oss.
– Kan du fortelle litt om «Child in Time»-plata og innspillingen av den?
– Jeg hadde en fantastisk tid mens vi spilte inn platen, og vi reiste litt rundt og spilte inn litt her og litt der. En morsom historie jeg kan fortelle om innspillingen, er at vi reiste ned til Montreux for å spille inn noe, og til studioet ved innsjøen som jo ble kjent gjennom Deep Purple. Vi ble ikke der så lenge fordi da vi kom til studioet kom The Rolling Stones ut og Keith Richards sa til oss at dere kommer ikke til å like dere her, haha. Det han mente var at det var da et ganske lite studio og var satt opp på en veldig moderne måte å spille inn musikk på. Før brukte studioene å være store rom, mens her var det flere små rom. Lyden er litt flat og død, hvis du skjønner. Så vi kunne spille ræva av oss og komme inn for å lytte til det vi nettopp hadde slitt oss ut med å spille og så var lyden helt død. Vi varte som sagt bare en liten stund der og så reiste vi tilbake til London og gjorde den ferdig der, haha. Morsomt nok så skulle jeg komme tilbake til det samme studioet noen år senere med Queen.
– Så kommer vi til 1977 og Eurovision Song Contest der du og Lynsey de Paul ender på en imponerende 2. plass med låten «Rock Bottom». Eurovision er svære greier her i Norge – kan du dele litt rundt opplevelsen for din del?
– Det var helt ærlig en fullstendig tilfeldig greie, haha. På den tiden var jeg i et band som het Blue Mink, og vi var hovedsakelig var et studioband. Jeg hadde skrevet en del låter for bandet og vi hadde noen mindre hits. Jeg hadde da begynt å skrive låter sammen med Lynsey de Paul, og jeg foreslo for henne en dag at vi burde skrive en duett som kunne være med på den neste Blue Mink-skiva. Vi gjorde ferdig låten, men den ble ikke helt sånn som de andre i Blue Mink hadde håpet på, så vi fikk et nei til å ha den på plata. Så vi la den bort og tenkte ikke mer på den. En tid senere fikk jeg plutselig en telefon fra en venn av meg som kunne fortelle meg at han hadde sendt låten til meg og Lynsey de Paul inn for å bli vurdert som Storbritannias bidrag til Eurovision. ‘Du gjorde hva?’ svarte jeg bare! Og da kunne han fortelle at låten vår var allerede med videre til de seks siste låtene som skulle velges mellom. Og så vant vi faen meg, haha. Da var jeg kjapt ute med å si at vi måtte finne noen som kunne synge låten skikkelig, fordi jeg har aldri sett på meg selv som noen vokalist. Problemet var da at det var for sent å endre på hvem som fremfører låten, så da ble det meg sammen med Lynsey de Paul. Motvillig ble jeg dratt inn i Eurovision-sirkuset. Låten ble faktisk en ganske stor hit også, så det er historien min i Eurovision, haha. Den låten forandret livet mitt fullstendig, fordi plutselig var jeg et kjent navn og kunne i større grad velge mellom hva jeg ønsket å gjøre som musiker.
– Ja, og som du sier så ble den jo en stor hit og gikk til topp i mange europeiske land.
– Ja, og en annen morsom ting ved det var at på den tiden var det vanlig å gi ut en tysk versjon av samme låt siden den kom ut på Polydor og det betydde at vi måtte reise til Hamburg for å spille den inn på tysk. Ingen av oss kunne tysk, så vi fikk hjelp til å lære det vi måtte for å kunne synge den. Da vi ga den ut kom den helt opp på 2.plass på de tyske hitlistene, kun slått av den engelske versjonen av samme låt, haha.
– Så kommer vi til 80-tallet, og for din del endte du opp i bandet til George Harrison. Kan du fortelle litt om den opplevelsen? Det måtte ha vært stort å bli bedt om å spille i bandet til Beatles-legenden!
– Det var helt fantastisk, og vi gjorde masse sammen. Jeg ble introdusert for George Harrison gjennom Ray Cooper, som jeg var god venn med. Han fortalte meg at George Harrison var tilbake etter ett års tid utenlands og han ville sette sammen et band. De trengte en keyboardspiller og tenkte heldigvis på meg. George var en veldig privat mann, og jeg var så heldig å bli godt kjent med ham, og vi gjorde vel fire album sammen, hvis jeg ikke husker feil. Jeg var der da han startet sitt filmselskap HandMade Films og fikk være med å lage musikken til den første filmen de produserte, en film som heter «Time Bandits», som hadde en stor del av Monty Python-gjengen med. Jeg og George var hjemme hos han og jobbet med låter da han fikk en telefon. Det var gjengen fra Monty Python som ønsket å komme innom for å diskutere noe om filmen, så da fikk jeg møte hele gjengen og det var kjempegøy. Snakk om å være på rett plass til rett tid.
– Jeg mener at «Somewhere in England» var det første albumet du gjorde med George Harrison?
– Det var den første plata vi gjorde sammen, ja. Han hadde begynt på den mens han var i USA, men da han kom tilbake spilte vi inn alt på nytt igjen og gjorde ferdig albumet hjemme hos han i studioet sitt.
– På det albumet er det en sang som heter «All Those Years Ago», og den har jeg forstått var skrevet om John Lennon som hadde blitt skutt og drept bare noen måneder før platen ble gitt ut?
– Å ja, det stemmer! Den låten hadde vi jobbet med en stund før John Lennon ble skutt, og faktisk så var jeg hjemme hos George da han fikk telefonen om at John var drept. Noen få uker senere ringte George meg og spurte om jeg kunne komme ut til huset hans neste dag. Dagen etter var en søndag, og vi brukte ikke å jobbe på søndager, så jeg var litt nølende først. Så sa han at Paul McCartney også kom til å være der for første gang på mange år, så da kunne jeg ikke si nei. Dagen etterpå var vi alle samlet i huset til George, og vi pratet litt sammen før George spilte låten «All Those Years Ago» for Paul. Han likte låten og budskapet, så de satte opp mikrofoner for at Paul McCartney skulle legge på koringer for å være med på låten. Da de spilte det inn, måtte jeg klype meg selv i armen, fordi her sitter jeg sammen med George Harrison og Paul McCartney som spiller inn musikk sammen – en låt som jeg også er med på! Hadde noen fortalt meg på 60-tallet at jeg kom til å få oppleve dette øyeblikket, hadde jeg aldri trodd på det!
– Helt utrolig! La oss hoppe fram til midten av 80-tallet, og denne gangen er det Ozzy Osbourne du skal spille med. Du er med på skiva «The Ultimate Sin» som kom ut i 1986. Kan du fortelle hvordan du fikk jobben?
– Stemmer. Ozzy er fantastisk! For en fyr, haha. På den tiden var han enda den Ozzy som tok alt av rusmidler og nøt livet til det fulle. Det som skjedde med hele Ozzy-greia, var at den ble produsert av en fyr som heter Ron Nevison, og han hadde jeg jobbet mye med før. Han ringte meg en dag og fortalte at han skulle produsere den nye skiva til Ozzy Osbourne, og at de trengte noen til å spille keyboard. De skulle spille den inn i Paris, så jeg tenkte at det sikkert kunne bli gøy, så jeg takket ja til jobben. Dagen etter var jeg på et fly ned til Paris og hadde avtalt å møte Ozzy i baren på hotellet der vi skulle bo. Da jeg kom dit, hadde de sittet der en stund, så de var ikke helt edru kan du si, haha. Han var veldig hyggelig og kunne fortelle meg at han hadde hørt om meg og at jeg hadde jobbet med mange forskjellige band og artister. Han fortalte at han aldri før hadde hatt keyboards på noen av platene sine. Så kunne han informere meg om at de skulle gi ut en singel for første gang, fordi band som hans pleide ikke å gi ut singler på den tiden. Så han visste nok ikke helt hva som skjedde, men hang på så godt han kunne. Han hadde sin måte å gjøre ting på og synge på, men Ron Nevison mente han måtte endre litt på ting hvis han ville få en singel ut av det. Singelen ble jo selvfølgelig «Shot In The Dark» og den gjorde det jo utrolig bra og hele albumet er veldig bra i min mening. Jeg koste meg og det virket det som at resten av bandet gjorde også.
– Skiva gjorde det jo bedre på hitlistene enn noen av de tidligere albumene hans, så man kan jo trygt si at det var en suksess!
– Det stemmer det, og det var håpet at det skulle gjøre det også. Det var nok derfor de ansatte Ron for å produsere, fordi de visste at han hadde det i seg som produsent. Ozzy var på den tiden litt vanskelig å ha med å gjøre i studio og var vant til å få ting slik som han ville, så han ble nok tatt litt på senga av den amerikanske produsenten som stilte krav og ønsket å endre på ting. Det funket jo…
– Spilte dere inn skiva sammen som band i studioet eller ble det gjort i biter, hver for seg?
– Vi spilte inn det albumet sammen som et band i studio, ja, med Ozzy som sang der med oss.
– Var Sharon Osbourne involvert i å ansette deg? Hun har vel hatt en finger med i det meste Ozzy har foretatt seg de siste 40+ årene.
– Jeg kjente Sharon fra før, fordi da jeg var studiomusiker på midten av 70-tallet jobbet jeg en del for hennes far, Don Arden, som var litt av en gangster. Jeg møtte henne flere ganger og hun var ofte til stede i studioet hans og hang med folkene som spilte der. Men det var Ron Nevison som spurte meg og ikke Sharon, haha.
– Når du ser tilbake på «The Ultimate Sin» i dag, er det noen av låtene som skiller seg ut hos deg?
– Jeg liker veldig godt «Shot In The Dark» og en låt som jeg tror het «Lightning Strikes». Han hadde samlet noen fantastiske musikere rundt seg og det var et utrolig morsomt album å få være med og lage.
– Ble du vurdert å ha med videre i bandet etter det for å gjøre flere album, eller var det ment å kun være til den ene plateinnspillingen?
– Vel, Ozzy tok en liten pause etter «The Ultimate Sin», og da han kom tilbake ønsket han ikke å lage plater sånn som han gjorde med «The Ultimate Sin». Han skiftet ut mer eller mindre hele bandet. Han ville tilbake til tyngre musikk igjen, noe litt mer Black Sabbath-aktig, hvis du skjønner og da passet nok ikke jeg inn.
– La oss prate litt om ditt vennskap med Freddie Mercury. Hvordan startet det?
– Dette startet rundt tiden jeg jobbet med Ozzy Osbourne faktisk, like før Live Aid. Jeg jobbet da med en musikal i London som het «Time», som hadde med Lawrence Olivier og Cliff Richard faktisk. Jeg spilte i bandet til Cliff noen år, men det er en annen historie. Uansett, så skulle vi gi ut en plate med alle sangene fra musikalen på, og vi fikk mange fantastiske folk til å synge på låtene. Stevie Wonder, Julian Lennon, osv. Vi manglet noen til å synge på tittelsporet, så vi spurte Freddie Mercury om han kunne tenke seg å synge på den. Han takket utrolig nok ja og vi ble enige om hvordan det ville funke, fordi han holdt til i München på den tiden. Vi fant virkelig tonen, og han sa at han likte veldig godt å jobbe med meg. Han kunne fortelle meg at etter «It’s A Kind Of Magic»-turnéen med Queen ville han ta litt pause fra Queen og skulle spille inn noe solo-greier og ba meg om å spille på den – noe jeg selvfølgelig takket ja til. Han hadde lenge hatt lyst til å gjøre en versjon av låten «The Great Pretender», og lurte på om vi kunne spille den inn hjemme i studioet mitt. Og sånn begynte vennskapet vårt, og livet mitt forandret seg for alltid.
– Du ender også opp på det som skal vise seg å bli siste studioalbum Queen ga ut før Freddie Mercury’s død. Hvordan skjedde det?
– Jo, etter Queen hadde gjort ferdig «It’s A Kind Of Magic»-turnéen tok han som nevnt litt pause fra bandet, og da begynte vi å skrive musikk sammen. Den første vi lagde var en låt som heter «All God’s People». Etter det endte vi opp med å jobbe sammen med den spanske operasangerinnen Montserrat Caballé på et album som heter «Barcelona», problemet var at det tok mye lengre tid enn vi hadde tenkt. Tid som egentlig skulle ha vært brukt på å lage det nye Queen-albumet, så da fant Freddie Mercury ut at de kunne kaste på låten som han og jeg allerede hadde gjort ferdig. Så da havnet jeg på et Queen-album og spilte også konserter med Queen, så det var helt utrolig kult.
– Og så har du jobbet med Bruce Dickinson, bare for å gjøre listen din enda mer imponerende!
– Vi ble kjent med hverandre gjennom at vi begge er piloter, og hadde kontakt med han på den måten. Etter at Freddie Mercury døde, skulle jeg jobbe med et album med Montserrat Caballé igjen, og for å få det til å slå gjennom i England måtte det være på engelsk og vi måtte ha med en kjent engelsk sanger til å synge med henne. Så jeg foreslo Ozzy Osbourne siden jeg kjente ham og Sharon fra før. Så jeg kontaktet Sharon og forklarte at jeg ville gjøre «Bohemian Rhapsody» som en duett og ville ha Ozzy til å synge Freddie’s del. Hun sa ja, før hun i det hele tatt hadde spurt ham, haha. Jeg sa at jeg måtte få prate med han og hun ga meg nummeret hans. Jeg ringte han på turné i USA og fortalte han om planene mine. Han var helt med på det, men han ville heller gjøre «We Will Rock You». Jeg sa at sangen var «Bohemian Rhapsody» og at det allerede var bestemt, så da sa han at han måtte tenke på det. Jeg ringte Sharon opp igjen og fortalte at det ikke kom til å funke, så da ringte jeg Bruce Dickinson og spurte han om han ville gjøre det. Og han svarte ja med en gang. Sangen ble kjempebra, og vi gjorde hans del ferdig på noen få timer.
– Hva jobber du med nå for tiden?
– Jeg jobber for tiden med musikken til en film som heter «Gateway to the West» og skal være i Budapest en del framover for å gjøre det ferdig. Jeg tror den blir bra, så den må du sjekke ut.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022