Michael Schenker har i en mannsalder vært en av de virkelig store og innovative gitaristene, og fortsatt har tyskeren krutt i nevene nok til å både gi ut plater og dra på turne. Vi tok en prat med den eksentriske tyskeren i forbindelse med hans nye plate «Revelation», og alt gikk dessverre ikke på skinner i forbindelse med denne utgivelsen da hans mangeårige venn, kollega og faste trommeslager, Ted McKenna, vandret heden midt i oppkjøringen. Men Schenker hadde mye mer på hjertet, mye mer.
Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Stephanie Cabral
– Hei, Michael. Hyggelig at du hadde tid til å ta en prat med oss. Hvordan går det?
– Eh, sorry at jeg ikke kunne ta telefonen i stad, men det ringer i ett sett og jeg ble litt forsinket og glemte klokka. Det går i ett.
– Det går bra, jeg ble litt overrasket over at du styrte dette selv, men du liker vel å ha litt kontroll?
– Ja, det er best å ta kontrollen over ting selv. Da blir det som regel akkurat slik man vil ha det, men nå glemte jeg rett og slett bare tida. Beklager.
– Da kjører vi på. Gratulerer med ny utgivelse som straks er ute og hvis vi skal tolke tittelen på albumet så høres det ut som nok en ny start?
– På sett og vis, jeg er alltid på let etter gullkorn og samler litt her og der, men først og fremst er dette albumet en naturlig videreutvikling av «Resurrection». Eller et steg videre om du vil. Idèen fikk jeg allerede for tre år siden, og for meg er det viktig å gå min egen vei. Jeg har blitt lurt før, og jeg husker godt da jeg skulle hjelpe mine gamle kollegaer i Scorpions på «Lovedrive». Det endte ned at de utelot meg fra alt av kreditering i ettertid. Ingen bilder, ingenting. Det forstår jeg ikke. Hvordan kan de utelate meg fra en skive som jeg har vært med på å lage? Og i tillegg få det til å høres ut som om jeg tryglet om å få være med? Jeg var opptatt med UFO på den tiden og hadde egentlig altfor mye å gjøre, men stilte opp for å være grei. At de i ettertid skriver om historien og later som at jeg ikke har eksistert i bandet er bare helt utrolig. Men mulig at dette kun handler om penger for deres del, for meg har musikk aldri vært business på den måten. Jeg ville aldri ha lurt noen eller tråkket over lik.
– Det høres ut som om det er mye bitterhet du sitter igjen med?
– Ikke bitterhet, bare sinne over å bli lurt. Det er ikke greit i det hele tatt. Og det har tatt meg mange år og skjønne tegninga. Bit for bit har ting falt på plass i et puslespill. Men nå har jeg skjønt det, og kommer ikke til å verken bidra eller hjelpe til med noe som helst på den kanten. Tro meg! I en lang periode i livet stolte jeg på alle, og det var nok ikke så lurt. Jeg vet at mange snakket stygt om meg bak ryggen min, men de var stort sette mest opptatt av å tjene penger og tråkke på andre for å komme seg opp og frem. Tjene mest mulig penger rett og slett. Det har aldri vært min agenda. Det finnes nok av triste eksempler på hva grådighet fører til. Folk flest er bare for blinde til å se.
– La oss snakke litt om nåtiden, Michael. Du har fortsatt med deg de samme fire vokalistene som på forrige skive, men nå har du forsyne meg med (Ritchie Blackmore’s nåværende Rainbow-sanger) Ronnie Romero også. Hvordan er det å jobbe med så mange vokalister? Det kan ikke være lett.
– Vel, det er ikke så veldig komplisert. Vokalistene plukker ut låtene de vil synge selv, og dette er karer jeg har kjent og samarbeidet med lenge. De er venner og kollegaer. Aldri noe tull.
– Det er ikke sikkert du vil snakke om det, men det skjedde jo noe forferdelig trist i forbindelse med innspillingen av «Revelation». Du mistet din mangeårige gode venn og kollega, Ted McKenna, midt i oppkjøringen.
– Ja, det var helt forferdelig, og først ble jeg bare trist og sint. Men så tenkte jeg at han hadde gått over på den andre siden og er der oppe sammen med Paul (Raymond, UFO-keyboardisten som døde i april). Ted var en av de beste jeg har jobbet med, og hans hjerte var fylt med musikk. Han var musikk, og det kunne du høre da han spilte. Han spilte med hjertet. Klart det er et savn å fortsette uten han. Han kan ikke erstattes, men jeg vet at han hadde ønsket at vi skulle fortsette å rocke. Sånn var han. Men jeg ser at flere og flere faller fra, og det er selvfølgelig trist. Mange minner som lever videre, og jeg må bare tenke at de er gjenforent og har det bra der de er nå. Ted er og vil bli savnet, men jeg vet at han fortsatt rocker. Og på et eller annet tidspunkt vil jeg se han igjen.
– Ingen tvil om at dette må ha vært trist, og takk for at du delte opplevelsen din med oss, Michael. Kanskje vi skal snakke om noe litt mer lystig? Du har en ganske så unik spillestil, og hva er hemmeligheten bak dette? Stemmer det at du aldri hører på verken radio eller ny musikk overhodet?
– Jeg hører ikke på andre sin musikk aktivt nei, og grunnen til det er at jeg ikke vil kopiere andre. Selvfølgelig er det umulig å ikke komme borti musikk i en eller annen form, men jeg har bevisst valgt å ikke høre på andre. Det er fort gjort å bli farget av andre, og jeg vil ha min egen farge. Musikk handler om følelser og det er det jeg alltid har prøvd å uttrykke gjennom både musikken min og spillestilen. Musikken min skal være ferskvare, og ved å ikke høre på andre tror jeg at jeg stadig har klart å fornye meg og gå min egen vei. Spillestilen min er det den er, og når jeg lager låter prøver jeg å finne på nye ting. Men jeg tror de fleste kjenner igjen stilen min, selv om musikken min har forandret seg siden UFO på 70-tallet. Jeg har sikkert gjentatt meg selv noen ganger, men det er i det minste meg selv jeg har gjentatt.
– Men du må jo ha hørt på musikk i barndommen eller ungdomsårene?
– Ja, selvfølgelig. Jeg vokste opp med musikken på 60-tallet og The Shadows for eksempel. Dessuten elsker jeg Deep Purple og Led Zeppelin. I tillegg var både Eric Clapton og Rory Gallagher inspirerende. Så jo, jeg er menneskelig. Men det har vært viktig for meg å være så blank som mulig når jeg har lagd musikk, og derfor har det vært viktig å være bevisst på å ikke utsette seg for musikk som naturlig nok vil sette sitt preg på prosessene. Musikk handler om følelser, og det skal være dine egne følelser som uttrykkes. Jeg husker godt da distortion kom, og det var noe helt nytt og starten på metal-musikk. Jeg ble nok påvirket og inspirert i disse årene, men ganske raskt så innså jeg at jeg måtte skape mitt eget uttrykk og spillestil. Eller kort og godt min egen identitet som musiker.
– Jeg er en skikkelig gitarnerd, og hva var din første gitar?
– Det var en kassegitar. Jeg var ni år gammel da jeg begynte å spille for alvor og jeg startet med å plukke The Shadows-låter. Etter det ble det bare mer og mer alvor. Men det hele startet med en kassegitar på soverommet. Etter det har det blitt mange gitarer for å si det sånn.
– Du har i ettertid vært åpen på at du har slitt med scenefrykt. Hvordan overvant du den frykten? Nå virker det som om du storkoser deg på scenen.
– Det stemmer. Jeg var livredd. Mange trodde jeg var vanskelig, men jeg var rett og slett livredd. På et tidspunkt måtte jeg ta et oppgjør med meg selv, og dette var i 2008. Jeg skrev faktisk en bok på over 300 sider, og det åpnet alt inne i meg. Det førte noe godt med seg. Det fikk meg til å reflektere over denne selvpålagte frykten som ødela mye for meg. Det var et helvete å stå på scenen, men etter at jeg fikk skrevet ned alt så snudde det. Jeg bestemte meg for å nyte det, det å stå på scenen og foran publikum. Og det er en fantastisk følelse. Jeg skjønner ikke helt hvor frykten kom fra, og jeg burde ha tatt et oppgjør med den lenge før. Jeg er overbevist om at det er viktig å ta noen oppgjør med selv, og skape noen markante skiller i livet. For meg var det å organisere følelsene løsningen. I ettertid har det vært lett å ta signalene og jobbe med ting. Ikke minst det å bearbeide ting som skjer og bli ferdig med det. Scenefrykten var en av de og den viktigste, i hvert fall utad. Jeg tror mange misforstod hele greia. Jeg har aldri vært vanskelig eller arrogant, men det er klart det kunne kanskje virke sånn. Uansett er dette et tilbakelagt kapittel, og nå nyter jeg det å stå på scenen. Jeg skjønner at denne helomvendingen kan virke rar for de fleste, men det satt en psykisk sperre oppe i hodet.
– Dette kunne vært veldig interessant lesning. Så når kan vi forvente at denne boka kommer ut?
– Den har jeg destruert, og det er jeg glad for. Aller minst tror jeg mamma ville satt pris på den. Det var nok mye i den som hun ikke ville ha likt å ha lest om meg og mine følelser, og ting som har skjedd opp gjennom karrieren. Men uansett var dette nøkkelen min for veien videre, og den hjalp meg å komme over en del ting. Jeg skrev ned absolutt alt av tanker på godt og vondt, og som jeg sa dette var en måte å bearbeide ting på følelsesmessig.
– Skjønner. Det kunne sikkert vært interessant for fansen å lese, men enkelte ting er vel best å holde for seg selv. En ting jeg lurer på er hvordan holder du formen ved like. Du virker pigg som aldri før, og ikke har du fått mage som så mange andre aldrende stjerner..
– Jeg vil ikke bli feit. Jeg vil ikke se meg selv som feit. Derfor mikser jeg ikke mat, og prøver å leve så sunt som mulig. Litt trening, men mest skikkelig mat. Det er nøkkelen. Enkelt og greit.
– Fra mat til noe helt annet. Jeg holdt på å glemme en ting. Du fikk i sin tid tilbud om å bli med både Ozzy Osbourne, Thin Lizzy, Motörhead og Deep Purple. Hvordan kunne du si nei til det?
– Jeg hadde nok uansett ikke passet inn, og Ozzy ville nok heller ikke tjent penger på meg. Nei, jeg hadde jo mine egne greier og ville fokusere på det. Men som sagt jeg hadde ikke passet inn og jeg ville ikke gå etter pengene. Ozzy var gigastor, og det er klart at det kunne blitt mye penger ut av det, men jeg hadde neppe utviklet meg som musiker. Fellesnevneren for alle avgjørelsene var kort og godt at jeg ville gjøre mine egne greier, og det hadde jeg ikke fått gjort i noen av bandene, selv om det selvfølgelig var en ære å bli spurt. Ikke er det sikkert at jeg hadde vært i live i dag om jeg hadde blitt med i et av disse bandene. Jeg har som sagt alltid hatt mitt perspektiv på ting, og dette hadde blitt et feil perspektiv for meg. Men ikke noe galt med noen av disse artistene og musikken, jeg elsker Deep Purple.
– Godt mulig Jake E. Lee har noe å innvende her når det gjelder Ozzy, og sannsynligvis gjorde du et meget klokt valg. Men vi lar den ligge for nå er tida i ferd med å løpe ut her, men hvordan ser fremtiden ut for Michael Schenker?
– Nå blir det promotering av den nye skiva og så blir det verdensturne, men nå må jeg dessverre snakke med nestemann for vi er allerede langt over tida. Ha det!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019