Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker, Anine Desire
– Hei Michael, takk for sist! Tror dette er fjerde gangen vi prater sammen.
– Ja, det begynner å bli en vane hver gang jeg slipper ny skive!
– Mens jeg husker det: sku hilse fra Phil Mogg! Jeg snakket med ham i forrige uke, og han sa han hadde stått ved siden av deg på rødt lys i et kryss i Brighton i forrige uke!
– Haha! Jeg så ham ikke! Men Brighton er en liten by, man treffer stadig på kjentfolk. Men takk, hils tilbake!
– Nok koseprat! Jeg oppdaget nå nettopp at låtene på den nye skiva di, «My Years In UFO» (som er anmeldt her!), er akkurat de samme låtene som er på liveskiva «Strangers In The Night» fra 1979, i samme rekkefølge, minus «Out In The Streets» og «I’m A Loser». Hvorfor vil du spille inn disse låtene på nytt?
– For det første er dette sanger som jeg har skrevet, med unntak av «Too Hot To Handle», som jeg valgte å spille inn som en hyllest til Paul Raymond og Pete Way. (UFOs keyboardist og bassist som døde i henholdsvis 2019 og 2020.) Jeg ble med i UFO sommeren 1972, og i 1974 ga vi ut den første skiva sammen, «Phenomenon». Så det er et 50-årsjubileum. De siste årene har det blitt sluppet remastrede versjoner av disse skivene, med stadig mindre informasjon, alt ble utvannet til det stadiet hvor ingen lenger vet hvem som skrev hvilke sanger. Så jeg prøver å gjenopplyse fansen, og samtidig utdanne den yngre generasjonen, så de forstår hva som er hva, og hva som skjedde i begynnelsen. Mye av informasjonen er borte, så jeg ville benytte 50-årsjubileet til å gjenopprette historien og gjøre informasjonen tilgjengelig for de som har glemt og for de som aldri visste!
– Hvordan bestemte du hvilke sangere som skulle synge hvilke låter?
– Det gikk gradvis, jeg hadde ingen klar formening om hvem som skulle synge hva, så vi lot sangerne velge det de selv hadde mest lyst til.
– Det er jaggu ikke ofte at Axl Rose gjester på noen andres skiver lenger.
– Ja, og han gjorde en knallbra jobb på «Love To Love», det ble nesten som en country & western-versjon, men den ble interessant!
– Dere spilte inn all musikk først?
– Ja, først mine gitarer, alltid. Og så trommer og bass, så keyboard og til slutt begynner vi å tenke på vokalen.
– Hvilke andre musikere spiller på skiva, utenom vokalistene?
– Kjernen er Brian Tichy (ex-Whitesnake, Foreigner) på trommer, Barry Sparks (ex-UFO, Malmsteen) på bass og Derek Sherinian (ex-Dream Theater, Black Country Communion) på keyboards. Jeg har jobbet med alle disse tidligere og kjenner dem godt. Og jeg spilte på Dereks forrige album, så dette var ham som gjengjeldte tjenesten. Vi har også med andre gjestemusikere på en og annen låt, som Roger Glover (Deep Purple) og Carmine Appice (Ex-Blue Murder, Cactus, Vanilla Fudge).
– Du har også med en del kjente gitarister her, som Slash, John Norum og Whitesnake-karene Joel Hoekstra og Adrian Vandenberg. Deler dere på soloene her?
– Ja, du må kanskje være spesialist på sologitar for å høre hvem som spiller hva, og det står ingen steder hvem som spiller hva hvor, men det veksler mellom oss. Som på «Natural Thing» hvor Hoekstra gjør den første delen av soloen, og så tar jeg over. Vanligvis kan du høre når det er meg og når det er en av de andre. Andre ganger er det ikke så innlysende, fordi noen av disse karene har hatt min gitarstil i mange år, så da er det litt vanskeligere å høre forskjell.
– Ja, spesielt John Norum har åpenbart lært mye av deg, og har aldri lagt skjul på at du er et av hans store forbilder.
– Ja, de er alle både fans og venner av meg. Jeg startet en trend da jeg var ung, og de var enda yngre da de ble påvirket og inspirert av mitt gitarspill. Og nå har det gått 50 år og vi feirer jubileet sammen.
– Tok du kontakt med noen vokalister som ikke er med på skiva?
– Nei, jeg tror ikke det! Alle vi spurte, tok seg tid.
– Jeg var litt overrasket over å se Stephen Pearcy som en av vokalistene her, men så kom jeg på at du turnerte jo med Ratt som gitarist, i 1991.
– Ja, stemmer! Jeg traff ham tilfeldigvis på et av Monsters of Rock-cruisene, og jeg syntes han gjorde en veldig bra jobb med bandet sitt. Jeg synes han sang veldig bra på «Round And Round» – jeg liker den låten – og Stephen er en rocker, så jeg synes han passet bra på «Shoot Shoot» også!
– Hvordan ble du gitarist i Ratt, forresten?
– Det var like etter at jeg og Robin McAuley hadde tatt en seks måneders pause etter å ha lagd to McAuley-Schenker-skiver sammen, og jeg ble kontaktet av managementet for å lage en skive med Contraband, en all star-gruppe med meg og Tracii Guns fra L.A. Guns på gitar, Share Pedersen fra Vixen på bass, Richard Black fra Shark Island på vokal og Bobby Blotzer fra Ratt på trommer. Og Warren DeMartini og jeg hadde blitt kompiser, så jeg sa ja da de ba meg om å steppe inn på gitar mens Robbin Crosby var på avrusning for stoffmisbruket sitt. Så jeg gjorde det som en vennetjeneste, jeg hadde ikke noe annet på programmet akkurat da.
– De ville ikke ha deg til å bli permanent i bandet og spille inn en skive med dem?
– Nei, det var ærlig talt litt kleint å turnere med dem, for det var helt kaotisk. De kranglet mye internt, det var en veldig splittet gruppe. Bassisten og trommisen var stadig i tottene på hverandre, og gitaristen og vokalisten kranglet – og jeg var hele tiden i midten av dette! Jeg hatet det! Jeg gledet meg bare til turneen var ferdig, for å være ærlig.
– Tilbake til den nye skiva di! Har du planer om å turnere med denne skiva, og hvordan skal du gjøre det med så mange ulike sangere?
– Ja, jeg skal definitivt på turné, og må snart bestemme meg for vokalist. Jeg kunne ha spurt hvilken som helst av de sangerne, for de kunne alle fikset det. Det er flere måter å angripe dette på, men jeg kommer nok til å høre med Erik først.
– Erik Grönwall? Ja, han er jo ledig nå, siden han sluttet i Skid Row i vår, men er han frisk nok da?
– Ja, er han ikke det? Og når enn vi er i en annen by hvor en av de andre sangerne er ledige, så inviterer vi dem over som gjesteartister på et par låter. Men i praksis kan jeg variere med ulike sangere fra uke til uke, så det aldri blir kjedelig.
– Denne skiva er den første i en trilogi på ditt nye plateselskap ear Music – hva er planen videre?
– De andre to er allerede ferdig innspilt! Det tok meg rundt åtte måneder, da var all musikk ferdig skrevet. Det blir tre veldig ulike album, og det første er denne 50 års jubileumsplata, og så kommer det en ny MSG-skive neste år med Robin McAuley, Michael Voss og Erik Grönwall på vokal. Jeg ville oppsummere min karriere gjennom 50 år, med UFO, Michael Schenker Group og akustiske og elektriske instrumentaler. Den tredje skulle være et akustisk album, men det endte opp med vokal, bass og trommer til slutt. Du kommer til å bli sjokkert når du får høre det! Det er blitt veldig vakkert, litt som Pink Floyd-skiva «Dark Side Of The Moon» – du kommer ikke til å tro det når du får høre det! Den kommer nok ikke før i 2026 – jeg kaller den fortsatt «den akustiske skiva», men den kommer til å få navnet «Freedom Of Expression».
– Så de neste tre årene kan du fokusere utelukkende på turnering og konserter.
– Nettopp, alt av studioarbeid er gjort, så nå skal jeg ut og spille for fansen!
– Jeg ser du har en del festivaljobber nå i sommer – hvem er i bandet ditt for tiden?
– Det er de samme som har spilt med meg i noen år nå, med Robin McAuley på vokal.
– Da satser vi på at neste års turnering bringer deg til Norge.
– Det regner jeg med at den gjør! Da ses vi da!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2024