Universal
Ufattelige tjue år er passert siden Metallica og San Franciscos symfoniorkester sist delte scene. I 1999 gikk man for en relativt spartansk intimløsning, men i fjor opptrådte kvartetten og det åttimannssterke ensemblet for førti tusen eksalterte tilhørere, over to september-soaréer. Kort tid etter sjekket James Hetfield inn på avrusningsklinikk, og i mars ga frøken Korona seg til kjenne, slik at den musikkutøvende delen av Metallica har ligget brakk i nærmere et år. Man har derfor grunn til å tro at herværende fest – som fås i et utall formater og pakkekonstellasjoner – gir tiltrengt åndsføde for fans i alle aldersgrupper.
Noe av kritikken mot “S&M” var berettiget, noe var hjernedødt. Brorparten av Metallicas låter komponeres ikke med henblikk på strykere og blåsere; følgelig vil et møte mellom rockeband og symfoniorkester, i sådan kontekst, aldri kunne etablere optimale synteser. Her vil ugjendrivelig forefinnes partiturfraksjoner hvor én av modulene aksentueres på bekostning av den andre. Oppgaven består i å minimere polaritetene, noe arrangør og orkesterleder Michael Tilson Thomas løser med glans, faktisk bedre enn avdøde Michael Kamen evnet på 90-tallet.
Plate- og videoutgaven av “S&M2” holder to og en halv times spilletid, kjevlet ut over åtte vinylplatesider, og er en suksess fra start til slutt. Hvordan kunne det egentlig forholde seg annerledes med såpass mange mektige låter i porteføljen? Trass slunken plateproduksjon etter millenniumskiftet borger tidsintervallet for sunn distanse til 1999-oppføringen. Her tilkommer senere års låter i forbløffende frodige tapninger; selve kroneksemplet står “All Within My Hands” for, fra underskattede “St. Anger”, men også “Moth Into Flame”, The Outlaw Torn” og “The Unforgiven III” eleveres. Hetfield klinger kledelig tilårskommen, og summert med Tilson Thomas’ notasjon, som overdrar orkesteret større klangareal, er du både døv og dum dersom prosjektet forsverges.
Noen små innvendinger kommer vi likevel ikke fra. Når band og orkester først stipulerer Prokofievs andresats fra “Scythian”-suiten plass i repertoar, fordres et samspill herom. Det forekommer meg lettkjøpt og historieløst at Metallica lar symfonikerne oppføre stykket alene, all den tid Emerson Lake & Palmer- katalogen supplerer godt didaktisk råstoff. Alexander Mosolovs “Iron Foundry” sitter bedre, gitt elementær deltakelse fra angjeldende rockeband. Mye av 1999-skivas egenverdi hviler på singulære “No Leaf Clover”; denne gang stiller ikke bandet med antydning til nytt materialet, og for å være ærlig foretrekkes originaltapningen av nevnte bravade. Videre tilslag til plussiden teller en kjærkommen kuriosa i “Anesthesia – Pulling Teeth”, mens påfølgende fem låter utgjør hva man kaller en real parademarsj, anført av uforgjengelige “Wherever I May Roam”, “Master Of Puppets” og “Nothing Else Matters”, i full symfonisk mundur. La deg ikke heftes ved det surmagete klagemålet vi vet vil falle fra menneskelige elementer som gikk i vranglås sommeren 1991 – hold kjeft, og nyt.
4,5/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 28.august 2020