Nuclear Blast
Detta var jommen meg Meshuggah på sitt aller beste og mindre bra på en gang. De er jo aldri dårlige, men noen ganger kan denne mattemetallen deres løpe litt vel løpsk i mine ører. Hittil har de stort sett hatt hele skiver som bikker enten den ene eller andre veien, men på deres rykende ferske «The Violent Sleep Of Reason» får vi gode eksempler på begge deler.
De første tre kuttene «Clockworks», «Born In Dissonance» og «MonstroCity» er et Meshuggah i toppform. Da gynger det så helt vanvittig av de varemerkede skeive taktene deres. Helt i toppskiktet i klassen, som Meshuggah jo på mange måter er eneste elev i. Men på de tre neste; «By The Ton», tittelsporet og «Ivory Tower» tar denne mattemetallen helt av og det blir enkelt og greit litt overkill. Jeg setter pris på å bli audiotivt utfordret, men når det føles som om jeg blir banka opp i utakt mens jeg febrilsk prøver å løse 2. grads likninger, noe jeg fra før av ikke er spesielt flink til, blir det litt mye av det gode.
De senker imidlertid nevene på neste spor «Stifled» og lar deg holde på med matteoppgavene i fred og ro ut skiva. Og da er de tilbake der de funker aller best. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det, men hvis vi drar paralleller tilbake til gjennombruddet «Destroy Erase Improve», som i mine øyne fortsatt står som en påle som deres klart beste utgivelse, klarer de der å gjøre mattemetallen sin forståelig for oss vanlige dødelige også. Når de går over streken, som de tre låtene over, føles det derimot som man nesten må ha bachelor i matematikk for å henge med. Det er det jo for så vidt en god del som har, og de vil nok fortsatt sette stor pris på den siden av bandet også.
De runder av med bautaene «Nostrum», «Our Rage Won’t Die» og «Into Decay» som følger opp nivået til de tre første kuttene og sikrer med det Meshuggas ikke klart beste skive, men helt klart bra nok. 4+ i matte, noe jeg selv ville vært veldig fornøyd med i gamle dager.
4,5 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 07.10.2016