Universal
Det er liksom alltid ‘noe’ med eller rundt vår alles favorittgrinebiter Dave Mustaine, og det mest omtalte i de rekordlange åra fra forrige, strålende skive er vel at originalbassist Dave Ellefson i en ‘håndvending’ bytta fra Jackson til Jacksoff og med det fikk beskjed om å tuske seg vekk. Nuvel.
Det er vel rimelig å kalle bandets største tid for perioden fram t.o.m. «Youthanasia» i ’94, men med de svakeste stundene som «Risk» og «Super Collider» unntatt er det jaggu en kvalitet over bandets katalog som svært få kan matche. Uavhengig av at jeg personlig, i likhet med hva tilfelle er for også alle de andre av thrashens ‘Fire Store’, er aller størst fan av bandets 80-tallsskiver, kan det vanskelig argumenteres vannfast imot at de i hovedsak fant både form og formel etter Marty Friedmans inntreden i forkant av «Rust in Peace» i ’90. Det er da også tilbake til nittitallets første halvdels finbalanserte blanding mellom knivskarp thrash og mer radiovennlig hardrock de har hatt en higen i alle seinere år – naturlig nok, både mtp. disse skivenes musikalske kvalitet og det reint kommersielle aspektet. Jeg har også alltid holdt Mustaine som firerbandens beste og mest komplette gitarist, med unntak for hele rekka av sologitarister han sjøl har hatt med seg, som alle som én har vært enda rappere på labben, samt at bass og trommer alltid har vært helt der oppe – og i sum har da også Megadeth for meg både som band og pr. utgivelser stått langt over ‘de andre’, i alle fall om en legger alt etter åttitallet til grunn.
Jeg husker jeg sjøl fikk en real, imaginær bakoversveis med 2016s «Dystopia», som i særdeleshet var den beste skiva fra noen av genrens dominerende firkløver på drøyt 35 år, og «The Sick…» følger altså formulært i kjølvannet av forgjengerens kvalitative opptur – selv om det må medgis at den nok ikke spiser kirsebær heeelt på samme nivå. Tittelkuttet er i godt selskap blant skivas beste, med både fart, kraft og presisjon til å sende eksempelvis danske trommiser i kretsløp, og selv der de slipper opp gassen et par snepp, som i «Junkie», låter det overbevisende nok i massevis. Imidlertid synes de å surre seg noe bort i noen smårotete arrangementer denne gangen, og ikke absolutt alle riff og partier i alle låter treffer centre spot. Rundt halvparten av låtene har tidvis noe hard clutch og tilliggende tomgangsrusing, men det er vanskelig å ikke sette denne opp mot sin hakket vassere yngste storebror, og det skal sies at det nok pirkes noe både djupere og hardere med den i bakøret. To coverlåter avslutter ballet, og om en kanskje kunne gjetta seg til en kul versjon av Dead Kennedys «Police Truck», kunne man vel stått på huet og driti i vinkel uten å være i nærheten av å sette penga på at Sammy Hagar skulle glimre med gjesteopptreden på sin egen låt «This Planet’s on Fire». Uvant å høre Megadeth i så melodiøs og kortung utgave, men artig nok.
Det har alltid vært relativt lett å tro på Mustaine når han er sinna, og vokalen denne gang er bortimot noe av det mer vellykkede han noensinne har framført – selv om spekteret stort sett går fra ‘fres’ til ‘grr’, er det tryggere i både det aggressive og det melodiøse enn i alle fall noen gang mellom ’92 og ’16. Bandet ellers sitter tettere enn ei froskerompe, og det briljeres på skyhøye tekniske nivåer. Sjøl skulle jeg gjerne ha hørt noe mer ekstravaganse fra bassist extraordináire Steve DiGiorgio, når man så har dennes kapasitet tilgjengelig i studio, men en kan dog ikke få alt.
Ad totalum er dette altså en frisk, vital, velskrevet, svært velspilt og i det hele tatt godt produsert skive av et band som stadig klarer å overraske med sterke saker også i nyere tid – selv i omstendighetenes motvind. Sant å si kan en lure på om Mustaine er dønn avhengig av motgang for å få fram sitt beste, så en får vel nesten håpe at han aldri slutter å gneldre, bitche & surmule, så lenge det blir så gode skiver som dette av det.
4,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 02. september 2022