Er det én positiv ting vi har fått ut av pandemien, er det at mange band virkelig har brukt tiden godt, for nå formelig hagler det ny bra musikk over verden både fra øst og vest. Et av bandene er våre amerikanske venner i Mastodon som slipper sitt absolutt mest ambisiøse verk hittil – nemlig dobbeltalbumet “Hushed & Grim”, akkurat i det momentet ting omsider ser ut til å lysne. Dette ville vi høre med om, og fikk bassist/vokalist Troy Sanders på tråden for å informere oss ytterligere om saken.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Vi må jo begynne med å snakke om deres siste opus “Hushed & Grim” (anmeldt her!) som slippes snart, hvordan er følelsen?
– Jeg er mer spent nå enn hva jeg noensinne har vært ved noen andre skiver vi har gjort, så det er bra! Vi brukte hele 2020 på å jobbe med albumet der alle fire av oss hadde så utrolig mange bra idéer og kule riff så vi endte opp med rundt 30 løse idéer til sanger. Langt mer enn hva vi har hatt noen gang, og det er en virkelig bra inngang til å lage et album. Den rake motsetningen til skrivesperre. Dette førte til at vi hadde såpass mye materiale at vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med alt. Men vi likte de alle, så vi tok alle disse idéene og jobbet med de dag for dag for å ta de til et enda bedre steg. Deretter tok vi neste idé til et bedre steg dagen etter, og sånn foregikk det helt til vi hadde gjort klar 15 låter. Da måtte vi ta et steg tilbake og stoppe opp litt da det ble overveldende, men de 15 låtene er da de som endte opp på skiva.
– Dette må da ha skjedd under lockdown, fikk dere da fortsatt til å møtes?
– Ja, vi jobbet helt frem til mars 2020 da det hele stengte. Da holdt vi oss fra hverandre hjemme i omtrent seks uker eller noe rundt der. Og jeg husker at jeg da ringte mine bandkolleger og fortalte at jeg hadde holdt meg hjemme hele denne tiden og lurte på om de var komfortable med å møte meg på øvingslokalet vårt. Alt var veldig forvirrende enda på den tiden, men de mente det samme som meg og hadde ingen problemer med at vi møttes og heldigvis var vi alle veldig entusiastiske og startet umiddelbart med å dele riff og idéer med hverandre. Så jeg er veldig glad for at vi brukte denne tiden til vår fordel, selv om det også var fint å få se mye filmer og gå flere turer med hunden for en liten periode. Men for kollektivets del ble vi også ekstremt produktive alle mann og brukte resten av tiden på denne skiva, noe som er ekstremt lengre tid enn hva vi noen gang har brukt tidligere. Denne pandemien har heldigvis vært til vår fordel, og da er vi samtidig ekstremt klare over og bevisste på at ekstremt mange har slitt og fortsatt har problemer. Derfor føler jeg meg litt egoistisk når jeg sier at dette funket veldig bra for oss.
– Ligger det noe spesielt i tittelen “Hushed & Grim”?
– Det er det. Intensjonen var å lage et musikalsk minnesmerke i anledning bortgangen av vår kjære venn og manager Nick John. Han var det aller beste som skjedde oss, både individuelt og som band. Jeg kunne ha snakket i timevis med deg om hvor fantastisk han var, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet. Han var den mest strålende, entusiastiske, positive og fremoverlente vennen noensinne. Og samtidig vår manager for 15 år. Han kjempet mot bukspyttkjertelkreft som er den verste form for kreft du kan tenke deg, og den siste gangen vi alle var med ham var han åpenbart ikke seg selv da han var på vei til å gi tapt mot denne forferdelige sykdommen. Og for den aller første gangen i løpet av disse 15 årene, og dette er så jævlig mørkt, var stemningen i rommet stille og grusom. Der lå altså verdens beste fyr som var i ferd med å tape mot verdens verste ting, og alle kjente på lag av frustrasjon, forvirring og sinne som bygde seg opp i oss. Det var ufattelig, så tittelen kommer fra et virkelig mørkt øyeblikk for oss alle. Vi har alltid vært nøye på at våre albumtitler med coverbilde passer med både låttitler og stemning, og føler virkelig at “Hushed & Grim” passer perfekt.
– Det må ha vært grusomt. Jeg må allikevel her skyte inn en shoutout til vedkommende som har designet coveret mens vi er inne på det, for det er helt brilliant.
– Jo, takk! Paul Romano er en god venn av oss som vi har kjent lenge og har designet flere albumcovere for oss. Han er en meget dyktig maler, og malte rett og slett hele cover-arten for oss. Han kjenner oss godt individuelt og vet hva vi har gått igjennom, så når vi leverer et ønske etter denne graden av viktighet så skjønner han dette umiddelbart. Han har brukt et ubeskrivelig antall timer for å oppnå et resultat som ikke bare passet konseptet, men som i tillegg endte opp som ren kunst. Han er en fantastisk fyr som vi var veldig glade for å jobbe sammen med igjen.
– Jeg vil jo påstå at dette albumet må være deres absolutt mest varierte og storslåtte, og det bildet passet virkelig perfekt med musikken den representerer.
– Det er jeg så glad for å høre, for det er jo sånn vi føler det og – men dette er faktisk første gang noen andre utenfor vår nærmeste sirkel har sagt det samme, så det er alltid fint. Vi vet jo at vi liker det, men vet aldri om noen andre kommer til å like det og forventer det i hvert fall ikke – selv om vi selvsagt håper. Vi er alle ydmyke i forhold til det vi driver mer, så å få positive tilbakemeldinger utenfra setter vi alltid pris på.
– I forhold til det du fortalte, finnes det flere røde tråder i forhold til tekstene?
– Du vet, jeg og Brann (Dailor, trommer) skrev alt av tekster til plata, og vi var veldig på å bare få ut det vi hadde på hjertet og skrev flere tekster enn hva vi noensinne har gjort. Og mot slutten av skiva, da mine tekster plutselig begynte å ha en tanke mer positive følelser rundt seg uten at jeg tenkte over det, slo det meg at jeg hadde gått igjennom alle stegene rundt sorg. For hvis du tenker over det, er det mer håp mot slutten, Nick døde i 2019, og det er først i ettertid jeg har forstått hva jeg har gått igjennom med dette personlig. Det er nok derfor jeg har vært ekstra nervøs med det jeg har bidratt denne gangen enn hva jeg har pleid å være. Det har rett og slett vært til stor hjelp for meg. Vi prøver ikke å be om sympati eller å gjøre våre fans triste, men det er bare meg og Brann som prøver å kanalisere våre følelser igjennom musikken. Men for å svare på spørsmålet ditt, så er absolutt alt sentrert rundt livet og tapet av Nick John. Det finnes ingen vei utenom, han var for monumental i livene våre til ikke å skrive en plate i hans ære.
– Vi må snakke litt titler, hva er egentlig en “Gobblers Of Dregs”?
– Haha! Det er en gammel referanse, en “dreg” var betydningen på restene fra druer man ikke kunne lage vin av og de ble dyttet til side eller helt ut over gulvet, og de som kom for å konsumere disse restene var “the gobblers of the dregs”. Så det er på en måte de som tar til seg det ingen andre vil ha – et synonym på en “lowlife” om du vil.
– Dere slapp singelen “Pushing The Tides” for en tid tilbake, har dere fått noen reaksjoner fra fansen på den, og hva er grunnen til at akkurat den ble valgt ut som singel?
– Fra det jeg har fått med meg har det vært overveldende positivt, vi spilte faktisk et par festivaler her hjemme for et par uker siden der vi spilte den til fantastisk respons. Den er kort, tung med et kult riff og et fengende refreng og responsen var helt fantastisk som sagt, så det virker som folk liker den. Når det kommer til valget, tenkte vi i forhold til vår siste skive “Emperor Of Sand” som kom ut i 2017, så det har gått over fire år. Og på denne skiva har vi så mye forskjellig, fra tungt til seigt, mørkt, rart og kort og langt. Så la oss unngå å utgi den rareste sangen til å begynne med, ikke den lengste eller tyngste heller – men gå for noe i midten. Som passe kort, trivelig men fortsatt tung. Som en prøvesmak på hva som er i vente. Den føltes rett og slett som en bra apéritif før hovedmåltidet som straks kommer på bordet. Vi ble fort enige om at det var den vi skulle gå for.
– “Savage Lands” må være noe av det mest metall dere noensinne har gjort?
– Den er virkelig morsom å spille, og jeg gleder meg voldsomt til å spille den live! Ja, den er rå, tung og møkkete – og vi elsker fortsatt de aspektene ved musikk. Kan kanskje ses på som et lite nikk til en av våre første skiver ved navn “Remission” som er mer hissig, og jeg er glad for at den ble med på skiva.
– Og sporet som får æren av å runde av verket; “Gigantium”, med sin storslåtte og episke avslutning – var det tidlig bestemt at den skulle være sist?
– Ja, selv om hele skiva er gjennomsyret av forskjellige nyanser av mørke har den låta en mer oppløftende stemning og den føles håpefull. Så etter såpass lang tid med død og fordervelse ender skiva med et glimt av håp, som i at “dette går bra, vi kommer til å klare oss”. Forhåpentligvis fungerer den som et slags punktum. Kanskje til og med få folk til å smile mot slutten. Det er i hvert fall det den gjør med oss.
– For et band som har holdt på i over 20 år, hva vil du si er den største forskjellen på låtskrivingen i forhold til starten?
– Vi er alle veldig opptatte av å stadig bli bedre låtskrivere, det er viktig for oss å ikke lage en låt som låter som noe vi allerede har gjort. Det gjelder for album også for den del, og vi prøver konstant å dra inn nye musikalske inspirasjoner og videreutvikle stilen vår. Dette er noe vi er veldig opptatte av, og sammen gjøre hverandre bedre og bedre for hvert album. Vi støtter hverandre, men også pusher hverandre og nøler ikke med å si ifra når noen kan bedre, uten at det nødvendigvis trenger å være dårlig i utgangspunktet. Vi tenker aldri at det er sikkert “bra nok” – men strever etter å få det best mulig.
– Hvor stor del av albumet kommer til å få plass på setlista til neste turné, som jeg bare kan anta stadig blir verre og verre å planlegge?
– Vi driver og planlegger akkurat det nå i disse dager, for det tar sin tid å øve inn disse låtene. Vårt håp er å spille rundt halve skiva, i hvert fall seks eller sju låter. Man er som band alltid mest gira rundt det siste materialet, og det gjelder i aller høyeste grad også for oss. Så det er det vi sikter på og det vi øver ræva av oss for å få til, minst halvparten av låtene. For denne gangen altså, vi har en pågående turné om seks uker sammen med Opeth her i Statene der vi satser å spille fem-seks av de – men når vi kommer over dammen for å se dere kan vi forhåpentligvis spille alle låtene på skiva så vi kan variere litt fra kveld til kveld for å holde det interessant.
– Ved en sjekk av deres tidligere utgivelser pluss nettsøk ser jeg at “Hushed & Grim” er regnet som både deres åttende og niende album. Kan du forklare litt rundt akkurat det?
– Det kan fremstå litt forvirrende ja, Vi slapp en skive i 2001 på Relapse Records som het “Call Of The Mastodon”. Det er en fullverdig skive men blir av en eller annen grunn aldri regnet med med tanke på backkatalogen vår. Det er veldig rart, og jeg blir ikke klok på grunnen – men er den med i beregningen,så blir “Hushed & Grim” vårt niende album.
– Jeg tror jeg vet hvorfor – den er tilsynelatende ikke på Spotify, der “Remission” er tilsynelatende debutplata deres.
– Aha, så det er sånn det henger sammen!
– Men uansett om man regner den som den åttende eller niende album så er det fortsatt rimelig imponerende på 16-17 års fartstid?
– Jo, takk takk. Jeg er takknemlig for at vi alle fortsatt blir gira og entusiastiske på tanken om å lage ny musikk. Vi tenker alltid forover – om det handler om å gjøre en konsert eller å skrive nye sanger. Å holde hesten i gang om du vil. Det har vært en veldig sunn måte for oss å jobbe på i snart 20 år som jeg håper kommer til å fortsette.
– Hvilket leder meg inn på besetningen; Dere har holdt på som du sier i 20 år med samme gjeng, noe som er relativt sjeldent i bandverdenen. Hva er hemmeligheten?
– Vel, det er definitivt en del flaks inne i bildet. Når det gjelder relasjoner over tid vokser enkelte ifra hverandre, mens andre gror mer sammen som en enhet – om vi snakker giftemål, bestevenner eller i et band. Dette er veldig normalt ettersom alle folk vokser på en eller annen måte. Vi har vokst sammen, samtidig som vi alle har en stor forkjærlighet for det vi holder på med og det å fortsette med akkurat det vi gjør. Det er der flaksen ligger, at vi har hatt en kombinasjon av alle disse elementene som har fungert meget bra sammen for vår del. Giftemålet er i aller høyeste grad fortsatt eksisterende.
– Jeg vil tippe at god gammel respekt også har noe med saken å gjøre.
– Så absolutt, vi setter fortsatt pris på hverandre og har respekt. Det det i bunn og grunn handler om er å anerkjenne de forskjellige individene og utviklingen som skjer i løpet av et langvarig forhold.
– For din egen del har du ikke bare holdt på med Mastodon i det siste, men også Killer Be Killed og Gone Is Gone omtrent samtidig?
– Ja, jeg spiller bare med andre folk hvis det er noen jeg trives å være rundt og liker å spille sammen med. Det må utelukkende være positivt og gøy. Mastodon holder meg såpass opptatt, og jeg har ikke lyst til å forlate huset mer enn hva jeg må – derfor må alt annet være på et helt annet plan hva gjelder spenning og moro. Så i 2020 var jeg da med på å skrive et dobbeltalbum med Mastodon i tillegg til å spille inn og utgi album med både Gone Is Gone og Killer Be Killed, og det er alle ting som gjør mine dager bedre. Jeg elsker å være rundt alle disse personene og jobbe med dem, det gir meg utelukkende positiv energi og alt dette er bare med på å gjøre meg enda mer motivert til å tre tilbake inn i Mastodon-verdenen igjen. Det fungerer helt optimalt på absolutt alle plan.
– Da må vi jo også nevne gjesteopptredenen din med våre egne Kvelertak, hvordan endte du opp der?
– Elsker de gutta. Vi har gjort mange turnéer og konserter med den gjengen opp igjennom årene, og vi kommer så godt overens. Det som skjedde var at de tok kontakt med meg og spurte om jeg ville bidra med vokal, noe jeg umiddelbart sa ja til – jeg synes bandet deres er fenomenalt. Jeg har takket de så utrolig mange ganger, for det at de bare hadde meg i tankene er smigrende. Fan som jeg er, gjør jeg alt for de. Det var et nydelig øyeblikk.
– Dere har jo på nytt planlagt turné sammen i 2022, er det noen sjanse for at du blir med de på scenen et øyeblikk?
– Ja, hvis de spør så! Det hadde vært fantastisk.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021