Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Jan Potsch
– Gratulerer med det som er en god kandidat til årets album for min del.
– Oj, såpass? Tusen takk for det, det var veldig hyggelig å høre!
– For en som setter band som Dream Theater og Toto høyt, er det utrolig moro å oppdage noe som kan oppleves som en miks av de to, og med singelen «Something New» var det som å oppdage noe nytt.
– Hehe, så kult. Plata inneholder både noe gammelt og noe nytt, faktisk.
– Vi er så heldige at vi får prate med deg på utgivelsesdatoen, hvordan føler du deg?
– Nervøs, først og fremst, men også spent og melankolsk, faktisk, fordi reisen er over. Vel, den er vel strengt tatt ikke over, for det er åpenbart mye som skjer framover. Det er rart å oppdra barnet ditt i fem år, for så å sende det ut i verden. Blandede følelser, kan du si.
– Nå er det for seint å endre på noe.
– Å herregud, det er jo det verste, spesielt for en perfeksjonist som meg. Jeg hørte på «Web Of Lies» som slippes som singel i dag, og hørte noe i vokalen som jeg ikke likte, men jeg er skrudd sammen på den måten, så jeg får ikke til å endre det, men det dukker alltid opp ting jeg skulle ønske jeg kunne endre, men sånn er det.
– Det har vært en fem år lang prosess, sier du. Hvordan har denne prosessen fortonet seg?
– Det er faktisk ti år siden min forrige utgivelse, før jeg tok en fem år lang pause fra låtskriving for å gjøre andre ting, så jeg begynte skriveprosessen i 2018. Hvordan har prosessen vært? Vel, det har vært noen humper i veien, oppturer og nedturer, og på mange måter er det dette plata handler om. Den skulle ikke handle om det, men sannelig ble det nesten som en selvoppfyllende profeti om en humpete vei med en lykkelig slutt. Jeg møtte noen veisperringer underveis, kan du si, kanskje spesielt siden dette var min første utgivelse jeg synger på, og midtveis i innspillinga byttet jeg sangpedagog, noe som endret måten jeg synger på fullstendig, noe som påvirket innspillingstida, ettersom jeg brukte seks til ni måneder på å lære meg nye sangteknikker. I tillegg byttet jeg trommeslager, så han måtte spille inn hele albumet på nytt, og endte opp med å reise til utlandet, booke studio og spille inn alt på nytt, i tillegg til å mikse alt to ganger, så akkurat det ble en kostbar affære. Når YouTube-kanalen min tok av i samme tidsrommet, så ble det fryktelig hektisk en periode, dermed flyr fem år av gårde. Jeg håper ikke det tar fem år til neste album, og det bør det ikke heller, for jeg er allerede i gang med neste plate. Sånn som det ser ut nå, tror jeg den neste plata blir enda mer AOR enn «Maze Of My Mind».
– «Maze Of My Mind» (som er anmeldt her!) har fem spor, og kunne dermed blitt kategorisert som en EP, men noen av låtene er ganske lange, så det progressive aspektet er godt ivaretatt også. Hva inspirerte deg da du skrev musikken?
– Toto er kanskje det mest åpenbare, men også Genesis, og da gjerne 80-talls Genesis, spesielt «The Duke» har jeg hørt mye på. Jeg oppdaget den egentlig for bare et par år siden, men da fenget den meg skikkelig. Muse inspirerer meg, Michael Jackson likeså. Når det gjelder det progressive elementet, er det et biprodukt av at jeg ønsker å utforske meg selv og mine evner. Litt som spøkelsestoget i en fornøyelsespark; det er overraskelser rundt hver sving. Jeg liker å bli tatt med på en reise når jeg lytter til musikk; å ende opp et annet sted enn jeg startet på da jeg satte på plata. På låter som er elleve minutter lange, eller kanskje mer, kan man ikke slutte på grandiost vis uten å ha bygget opp spenningen underveis. Dette er elementer jeg tiltrekkes av som lytter, og styrer nok i samme retning når jeg skriver også.
– Når du lager låter som er opp mot ti-elleve minutter lange, skriver du kronologisk, eller lager du elementene hver for seg, og setter de sammen til slutt?
– Jeg skriver nok mest kronologisk, vil jeg si. Jeg har en kompis som er profesjonell komponist, og har jobbet i Abbey Road, og har skrevet for filmer og slike ting, og jeg har inntrykk av at slike komponister jobber mer strukturert enn jeg gjør. Han kan ta en filmjobb, der han vet at han skal skrive et stykke som er tjue minutter langt, i tre deler, der han vet når han skal gjenta et parti, eller ha et klimaks. Jeg jobber ikke akkurat sånn. Jeg starter med begynnelsen, og jobber meg gjennom låten, bit for bit. Det betyr ikke at jeg kan gå tilbake og endre noe tidligere i låten ved en senere anledning, men i utgangspunktet er det start til mål som gjelder for min del. Det som kanskje er forskjellig med min fremgangsmetode i motsetning til mange progressive band, er at ettersom jeg også er vokalisten, inkorporerer jeg vokalen allerede fra starten. Jeg har inntrykk av at instrumentalistene ofte skriver sine partier først, før vokalisten kommer med sine melodier i etterkant og legger oppå, mens jeg går mer etter Beatles-oppskriften, der musikk og vokallinjer lages samtidig. En fordel med å jobbe på denne måten, er at jeg kan reflektere over melodilinja senere i låten, og inkorporere det i andre elementer.
– Er du bevisst på tanken om at du skal synge over gitarriffene dine live, slik at du kanskje holder igjen på gitaren der du vet du skal synge over?
– Nei, ganske enkelt fordi jeg kommer til å ha med meg en gitarist til. Jeg ønsker ikke å legge begrensinger på meg selv i så henseende. De eneste begrensningene jeg pålegger meg selv, er at jeg vil at musikken skal høres ut som et band som faktisk fremfører den. Jeg hørte på et, la oss kalle det et moderne metalband, og jeg nevner ikke navn, og følte at jeg hørte på en EDM-artist, men med gitarer. Kvantisering, tuning og produksjon, og ikke minst trommene. De høres ikke ut som trommer lengre, og dette er noe som faktisk plager meg. Om jeg setter på ei Sepultura-skive fra 90-tallet, visualiserer jeg en trommis som dundrer løs på trommene sine. Sånt opplever jeg ikke i alt for mange produksjoner for tida, alt låter helt likt, fordi alle bruker de samme samplene, og ikke et skarptrommeslag høres annerledes ut enn det neste, og det gir ikke meg et bilde av en trommis som svetter og jobber ræva av seg bak trommesettet. I stedet høres det ut som en nerd som sitter og klikker sammen trommepartiene med musa og tastaturet, og jeg beklager, men det gir meg overhodet ingenting!
– Akkurat! Jeg har vært gjennom dette så alt for ofte når jeg skriver om musikk. Jeg har hørt minst femten skiver bare de siste par månedene der alt høres likt ut, ikke én lyd skiller seg ut, og det gir ikke meg noen ting som helst heller, og jeg er trommis sjøl.
– Enkelte plateselskaper er ille. Om man går gjennom katalogen deres, og hører på noen av bandene, så låter trommene likt, gitarene låter likt. Jeg tror dette bunner ut i frykten for at kraften ikke skal komme igjennom hardt nok når et skarptommeslag ikke låter like kraftfullt som det neste, og dessverre tror jeg at denne frykten homogeniserer moderne metal. Spør du meg, er det noe anti-metal over perfeksjonismen vi opplever nå. For all del; plata mi har mye produksjon i seg, og jeg kan nok gjerne beskyldes for å være polert, men jeg føler det er en linje som ikke skal krysses med tanke på produksjon. Jeg kunne godt ha produsert musikken min større, feitere og mer massiv, men det er ikke noe jeg ønsker å gjøre, for jeg mener musikken skal sitte i førersetet. Musikken må puste, og det må være rom for de individuelle musikerne til å komme igjennom i lydbildet. Jeg tror jeg kommer til å tjene på det i det lange løp, for jeg tror bransjen kommer til å endre seg med tanke på serieproduksjonen vi opplever nå.
– Dette temaet kunne vi pratet om lenge, hører jeg, men si litt om bakgrunnen din. Jeg vet du er en skolert gitarist.
– Ja, jeg er en såkalt akademisk trent gitarist, det er primærjobben min, men i tillegg er jeg selvlært produsent og lydtekniker, mest av nødvendighet, rett og slett, men det skulle vise seg at jeg digger å holde på med det. Alt du ser på YouTube-kanalen min har jeg mikset selv, pluss at jeg har mikset plater for noen andre artister, men det skulle vise seg at akkurat det liker jeg faktisk ikke å holde på med. Jeg liker bare å mikse mine egne greier. Så gikk jeg videre til å synge, noe som har blitt en stor lidenskap gjennom årene. Jeg har forbedret meg mye, men er selvfølgelig ikke ferdig utlært. Jeg føler på mange måter at det har blitt en ny del av identiteten min, så jeg kommer til å fortsette å bruke tid på det, og utvikle meg videre. Det er nesten en treenighet i meg; gitarist, produsent/lydtekniker og vokalist.
– Du nevnte YouTube-kanalen din, den ser jo ut til å ha båret frukter.
– Hehe, ja. Men man kan gå inn på kanalen min og se på tallene og tenke at jeg har hatt det enkelt, men det er rett og slett ikke tilfelle. Jeg startet kanalen min i 2007, den gangen var ikke YouTube et år gammel en gang, og lastet opp et lass med videoer, og holdt på med det i ni år med varierende suksess, kan man si, men så startet jeg The Martin Miller Session Band, og lastet opp videoer med det bandet, og da tok det av.
– Og da dette tok av, ga du ut en serie med coveralbum, med musikk av artister som Toto, Queen, The Police, 80-tallslåter og 90-tallslåter, blant annet. Hvordan begynte den prosessen?
– Det står på Spotify at jeg ga ut alle disse platene i 2022, men de har bare ikke vært på Spotify av rettighetsårsaker. Toto-medleyen for eksempel, er fra 2017. Låtene er spilt inn live, og kan sees på YouTube-kanalen min også, men nå er de også ute på Spotify og andre plattformer. Det er primært liveinnspillinger, men det er noen post-produksjoner der, perkusjon, korstemmer og så videre, men primært er det rene liveopptak. Vi kan kanskje kalle det hybrid-innspillinger. Men jo, dette har egentlig vært hovedgeskjeften min i noen år.
– Hva med masterclass og clinics, har du gjort mye av det?
– Jada, masse. Jeg har to Ibanez signaturgitarer, og Ibanez har flydd meg verden rundt for å gjøre slike ting, og jeg elsker det. Ikke bare fordi jeg får reise rundt og spille, men jeg får også prate mye om musikk, og det er noe jeg setter svært stor pris på, faktisk.
– Det hører jeg, hehe. Hvordan forbereder du deg til slike events, og hva skjer underveis når du har publikum i rommet?
– Jeg forbereder som regel et par låter for disse eventene. Faktisk har jeg gjort noen sammen med Tom Quayle, en britisk gitarist jeg virkelig liker å jobbe sammen med, vi spiller nærmest som en slags jazz-duo med to gitarer. Det er moro. Ikke for det, jeg liker godt å spille til backingtracks også, for all del, men det er noe spesielt når to gitarister sitter sammen og kreerer musikken der og da. Jeg underviser også på Carl-Maria-von-Webers høgskole for musikk i Dresden, pluss at jeg i tillegg har gitt tusener av privattimer de siste fem årene, i tillegg til at jeg nettopp har gitt ut en bok, kalt «Modern Rock Guitar Soloing». Å undervise har vært en svært viktig del av min karriere, så jeg tror jeg er forberedt på nærmest ethvert spørsmål som skulle komme opp, haha.
– Det er det inntrykket jeg har fått også, at undervisning er noe som er viktig for deg.
– Absolutt! Jeg hadde masse undervisning som ung jeg også, både god og dårlig, så jeg vet forskjellen på de to.
– Du har lært hva som virker, men også hva som ikke gjør det.
– Nettopp. Det er som om man har hatt dårlige foreldre, så lærer man hva man ikke skal gjøre, hehe. Men jo, jeg mener musikkutdanning er svært viktig, og dessverre blir den ikke satt nok pris på.
– Blir det turnering med plata?
– Jeg skal i hvert fall ut med The Martin Miller Session Band, det blir det første som skjer. Jeg har ingen erfaring som vokalist på turné, så jeg vil bruke denne anledningen til å finne ut hvordan det funker, og gjøre noen forbedringer der, sikkert. På grunn av YouTube-kanalen vet jeg at jeg kommer til å trekke mye folk til de konsertene, så jeg vil bruke tid på å markedsføre meg selv som låtskriver først, før jeg tør å reise ut med min egen musikk, men det kommer helt sikkert til å skje, det er 100% sikkert!
– Du nevnte at du allerede er i gang med nytt materiale; vil vi se et nytt album fra Martin Miller allerede i 2024?
– I en perfekt verden; helt klart! Om jeg venter 5-10 år med å gi ut en ny skive, vil folk kanskje tro at jeg er en YouTube-artist som gir ut original musikk innimellom, så jeg tror det er viktig for meg å vise publikum at jeg mener alvor med musikken, og at jeg tenker å jobbe seriøst med dette over tid. Jeg elsker alt jeg holder på med, men det er ingenting som gir meg mer glede enn å skrive min egen musikk, så om det kan bli hovedgeskjeften min, hadde jeg blitt svært lykkelig.
– Jeg hadde ingen kjennskap til deg før redaktøren min sendte meg «Something New», og mente det ville falle i smak, og det tok neppe mer enn ti sekunder før jeg var solgt, og for øvrig liker jeg «The Other End» også, instrumentalskiva di fra 2013, så bare fortsett å skrive musikk du, jeg er klar.
– Det skal jeg helt klart gjøre. Da jeg ga ut «The Other End» var jeg i ferd med å forsøke å etablere meg som gitarist med originalt materiale, men jeg hadde ikke begynt å synge enda, så jeg bestemte meg for å gi ut en instrumentalplate, rett og slett. Den skulle på en måte bli visittkortet mitt, om det høres logisk ut. Det var primæridéen bak den utgivelsen, og jeg tror ærlig talt aldri jeg kommer til å gi ut ei slik plate igjen. Faktisk så har jeg ikke for vane å høre på sånne skiver sjøl, men jeg følte det var noe jeg var nødt til å gjøre, for å vise fram hva jeg kan på gitaren. Med «Maze Of My Mind» føler jeg at jeg har knekt koden på hva jeg faktisk ønsker å få til, det mener jeg bestemt. Det som er litt merkelig, er at den låten jeg føler passer dårligst, er låten jeg skrev først, «Left Inside». Det er kanskje feil å si ‘passer dårligst’, men den låter litt annerledes enn de andre sporene. Den låter kanskje mer prog-metal enn de andre, men så snubla jeg over «Something New», og tenkte umiddelbart ‘vent litt. Der har vi det, dette er hva jeg skal gjøre!’ Med den låten føler jeg at jeg knekte koden på formelen jeg ønsker å bruke på låtskrivinga, så de siste tre låtene kom etter den. Dermed blir «Something New» basen for hvordan jeg kommer til å skrive framover.
– Det høres ut som en suksessoppskrift spør du meg.
– Det vil vise seg. Nå er i hvert fall skiva ute.
– Det er litt prat om deg som jeg ser det i hvert fall, jeg ser flere musikkjournalister har plukket opp «Something New» som et godt stykke håndverk.
– Det er hyggelig å høre. Kanskje flere enn bare gitaristene der ute får opp ørene for meg også, det hadde vært stas. Jeg føler jo at svært mange gitarister vet hvem jeg er, men jeg har fremdeles mange musikkører å nå, så jeg håper du har rett. Og forresten så synes jeg det er moro å høre at du, som er trommeslager, liker å høre på plata, for det var essensielt da jeg lagde musikken; at den skal kunne nytes av alle, ikke bare gitarister.
– Men nå har vi prata lenge, jeg vil ikke oppholde deg, for du skal skrive ny musikk.
– Det blir vel sommeren for min del det, jeg foretrekker å ha god tid når jeg skriver. Jeg er ikke typen som sitter på turnébussen og skriver, jeg må ha absolutt ro, og føle at tiden står stille før jeg finner ro til å skrive. Forresten så har jeg kjøpt endel analoge synther, som jeg holder på å lære meg. Jeg har utrolig mye moro her med å vri på knotter og trykke på knapper. De skal med på den nye skiva, så jeg har litt å lære.
– Ring Steve Porcaro (Toto) og inviter ham til å prøve de på nyplata.
– Haha, ja, multikeyboard-soloer fra ham er aldri feil.
– Hvordan ser timeplanen din ut disse dagene, prater du med mange journalister?
– Mnja, en håndfull, men det kunne kanskje vært flere. Jeg er den nye gutten i gata, vet du, så det er ikke alle som løper etter meg enn så lenge. Du vil kanskje ikke tro dette, men det er ingen selskaper som har villet signere kontrakt med meg heller, de tror kanskje at jeg «bare» er et YouTube-fenomen. Vel, det var ett selskap, men tilbudet de kom med var så latterlig dårlig at det grenset til å være en fornærmelse. I disse dager må artisten stå for all innspilling og produksjon sjøl, før selskapet ber deg overgi alle rettigheten til dem. Tilbudet jeg fikk var å si fra meg 100% av rettighetene til min egen musikk for alltid. På fem album. Og det for et latterlig lavt forskudd. Derfor valgte jeg å stå for alt selv, og dermed eie alt selv også. Drømmen er jo at denne plata gjør det så godt at de kommer halsende etter meg med sjekkheftet på vidt gap, haha!
– Om «Maze Of My Mind» får den mottakelsen og omtalen den fortjener, bør det ordne seg til neste utgivelse.
– Jeg håper det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023