Navnet Mark Wilkinson er kanskje ukjent for mange av dere, men de aller fleste med en sunn interesse for rock har garantert mange av hans produkter i CD-hylla. Mark har malt platecovere og promotionkunst for utallige artister, fra Kylie Minogue og Peter Gabriel til Megadeth og Iron Maiden. Han er utvilsomt mest kjent for de svært detaljrike og symbolske coverne til de fire første Marillion-skivene, men siden 1988 har han også lagd de aller fleste coverne for Judas Priest. Nylig kom han ut med sin bok, «Shadowplay», med en oppsummering av karrieren så langt, og vi tok i den anledning en prat med den alltid smilende og imøtekommende engelskmannen.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Andy Abbott
– Hvordan begynte du med å lage platecover?
– Min «åpenbaring» kom en dag jeg var i London for å se The Who på The Marquee Club. Det var en av de første konsertene deres i Storbritannia etter den beryktede Woodstock-opptredenen i USA, og billettene var gull verdt. Jeg hadde haiket inn til London tidlig på dagen sammen med en vennegjeng, en av de hadde kjøpt billetter til oss den dagen de ble lagt ut i salg. Først dro vi for å se det berømte veggmaleriet av de nederlandske kunstnerne som kalte seg ‘The Fool’, på Apple Boutique-bygningen i Baker Street, og det var helt fantastisk. Etterpå gikk vi på noen indie-platebutikker som vi visste hadde spesialisert seg på amerikanske importskiver – ‘Musicland’ i Soho og ‘One-Stop Records’ i South Molten Street. Jeg kjøpte ‘The Savage Resurrection’ i Musicland – kun fordi jeg elsket platecoveret, men det sto mellom den og «Beacon From Mars» med Kaleidoscope! Hvor enn du gikk vibrerte byen av liv, hjemstedet mitt virket i sammenligning til å være i svart og hvitt og grått – London var fargesprakende! Utpå ettermiddagen strakte køen på The Marquee Club seg hele veien opp Wardour Street. Vi kom i prat med en fyr foran oss i køen som fortalte at han hadde lagd noen tegninger som han skulle vise The Who som forslag til cover til den neste skiva. Vi trodde han selvsagt ikke. Tegningene var såvidt jeg husker helt OK, men ikke noe spesielt imponerende og vi trodde fyren bare bløffet – og var smågæern!! Keith Moon kom ut av puben nedi gata en halvtime senere og ruslet avslappet forbi køen mens han hilste lystig på fansen. Han stoppet for å prate med vår mystiske venn foran oss – og joda, han kikket på tegningene og ba ham om å ta kontakt i neste uke. Vi ble lamslåtte!! Han snakket jo sant likevel! Men dog – jeg så ikke tegningene hans på coveret av den neste skiva til The Who – eller på noen av de følgende skivene. Jeg lurer på hvordan det gikk med fyren? Kanskje han ble kjent og berømt kunstner…jeg aner ikke. Men det fikk meg til å begynne å tenke. Jeg var ferdig med ungdomsskolen og hadde ikke noen klar idè om hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg havnet på et arkitektkontor og brukte et par år på å lage tekniske tegninger for varmeanlegg og ventilasjonssystemer, før jeg tok mot til meg og søkte meg til en kunstskole. Og derifra begynte ballen å rulle.
Men jeg glemmer aldri den ettermiddagen, da jeg så en ung fyr som sto der og viste frem tegningene sine til en av mine aller største helter. For en fantastisk jobb å ha – å leve av å lage platecoverkunst for dine favorittband!! Den kvelden så vi tre forband i sine svært tidlige faser: Yes, Jethro Tull og Gun. The Who var derimot helt fantastiske – og de er den dag i dag mitt favorittband – de og Pink Floyd. En av kompisene mine fikk tak i en del av Pete Townshend’s knuste gitar da han kastet den ut til publikum etter den sedvanlige maltrakteringen på slutten av konserten! Jeg dro derimot hjem med noe helt annet – en idè, og en handlingsplan om å jobbe med kunst, koste hva det koste ville.
– I hvor stor grad er musikerne personlig involvert i motivet og utformingen av platecoverne sine? Hvem er mest opptatt av det visuelle aspektet av sitt ferdige produkt?
– Fish var, og er fortsatt, den mest involverte av alle mine samarbeidspartnere. Han har en fantastisk teft for det visuelle, og han er en sann fryd å jobbe med siden idèene bare kommer fossende ut av ham. Min jobb er stort sett å være et filter for disse idèene, og å prøve å få flyttet bildene i hans hode over på lerretet istedet. Slik sett var jeg veldig heldig som fant en så entusiastisk partner så tidlig i karrieren. Andre band håndterer dette på forskjellig vis – av og til gir de meg frie tøyler, eller gir meg kun en platetittel, eller en skriftlig oppsummering av hva de ser for seg – det varierer.
– Kommer bandene, eller deres representanter, til deg med ferdige idèer som de ber deg realisere, eller kan de velge fra et bibliotek av ubrukte verker?
– Jeg har egentlig ikke noe portefølje med ubrukt materiale – av og til kan jeg kanskje bruke en bit her og en bit der, men vanligvis må jeg starte fra scratch hver gang.
– Kan bandene bestille nøyaktig det de vil fra deg? Har du noensinne nedlagt veto mot en idè eller takket nei til et ellers godt betalt oppdrag på grunn av de har bedt om noe du syntes var for ekstremt/diskriminerende/voldelig?
– Nei – jeg har aldri fått en så ekstrem bestilling at jeg har vært nødt til å nekte. Et mannfolkblad ba meg en gang på slutten av 70-tallet om å lage noen ganske så dampende bilder – men en fattig kunstner gjør det han må for å tjene noen kroner! Jeg husker de hadde en fyr på redaksjonen som jobbet hele dagen lang med å lime svarte stjerner over de «edlere deler» på bildene – inkludert mine bilder! Det må sies at dette var ganske uskyldige greier sammenlignet med hva du ser i tilsvarende magasiner per idag!
– Hvor lang tid bruker du på å lage et cover som er så detaljert som f.eks. Judas Priests «Nostradamus»?
– Vanskelig å si, for jeg jobbet simultant med det og med «Four Horsemen Of The Apocalypse»-illustrasjonen fra innercoveret i fem eller seks måneder, og med andre prosjekter innimellom.
– Du har nå også din første bok på markedet, «Shadowplay». Hva er dette?
– Du har nå også din første bok på markedet, «Shadowplay». Hva er dette?
– «Shadowplay» er en oppsummering av min karriere, med de beste bildene jeg har lagd opp gjennom tretti år. Ikke bare platecover, men også filmplakater, bokomslag, frimerker osv.
– Og hvor kan man få kjøpt denne boken?
– Den kan du enklest kjøpe direkte fra meg gjennom min hjemmeside.
– Og hvor kan man få kjøpt denne boken?
– Den kan du enklest kjøpe direkte fra meg gjennom min hjemmeside.
– Du har vært mye i Norge de siste årene, med kunstutstillinger på obskure småsteder som Holmsbu, og på utallige Marillion-relaterte konserter. Hva er sammenhengen her?
– To gode norske venner av meg – Andreas og Morten, som jeg kaller ‘The Glimmer Twins’, de er årsaken! Andreas inviterte meg og min kone Julie til å bo på Spa-hotellet i Holmsbu hvor Morten jobber – og hvor Fish og bandet hans skulle bo i forbindelse med Rockefeller-konserten i 2004. Han foreslo at jeg burde ta med meg noen av verkene mine, som vi kanskje kunne selge på Rockefeller og dermed tjene inn utgiftene for turen. Det gjorde vi, og det ble en knallsuksess. Morten inviterte oss til å komme tilbake utpå sommeren samme år for å ha en utstilling på hotellet i Holmsbu, og igjen var det en knallsuksess. Og jeg og familien har etterhvert møtt så mange fantastiske mennesker i Norge at vi bare elsker å komme tilbake.
– Hva er dine neste prosjekter?
– Jeg skal lage et maleri for et Erotica-show på min utgivers galleri i København i september, og et maleri som en Marillionfan har bestilt til seg selv. En Jack Bruce DVD, nok et Highland Glory albumcover – og 16 DVD-cover for Dalai Lama! (Ja – faktisk! Dalai Lama!!)
– Er det noen artister du har spesielt lyst til å jobbe med, som du ikke har jobbet med allerede?
– Jeg elsker Riverside fra Polen – jeg var så heldig å få møte dem i USA for noen uker siden på NEARfest…Mariusz Duda er en fantastisk musiker og låtskriver.
Besøk Mark Wilkinsons hjemmeside her!
– – – – – – – – – – – – – – – – – –
– – – – – – – – – – – – – – – – – –
Noen tanker rundt noen av de mest kjente platecoverne :
Marillion – Script For A Jesters Tear (1983)– Dette coveret var fullstendig Fish’s visjon, han hadde idèen fiks ferdig i hodet helt ned til detaljer som kameleonen på stolen. Jeg hørte ikke et knyst fra resten av bandet! Det vil si, Mick Pointer gjentok stadig hvor mye han hatet Marillion-logoen – og Jo Mirowski (som designet den) prøvde å berolige han med designersprøyt om hvor ‘perfekt’ logoen var for dem!
Marillion – Misplaced Childhood (1985)– Dette var i utgangspunktet en idè Fish kom opp med, men med et mer løselig utkast denne gangen, bare med gutten istedet for narren fra Script – det var opp til meg selv å avgjøre hvordan jeg ville presentere bildene.
Fish – Vigil In A Wilderness Of Mirrors (1990)– Egentlig skulle dette vært coveret på den neste Marillion-skiva etter «Clutching At Straws». Jeg hadde et møte med Fish den dagen da resten av bandet også kom over for å diskutere coveret – men det endte med å bli en teit krangel mellom dem, som etterhvert også førte til splitten med Fish og Marillion. Jeg havnet midt i skuddlinja sammen med John Arnison, manageren deres – som bare satt der helt handlingslammet. Problemene deres kunne ha blitt løst til alles tilfredshet hvis bare manageren deres hadde gjort jobben sin skikkelig, og jeg tror Marillion hadde potensiale til å bli et av verdens største band. Men akk, slik skulle det ikke gå! Idèene som vi hadde diskutert før resten av bandet ankom, ble videreutviklet da det ble klart at dette istedet skulle bli coveret på Fishs første soloskive. Enkelte elementer som ikke ville passet inn innenfor Marillions sfære slo ut i full blomst da begrensningene forsvant, og Fish følte seg mer komfortabel med å gå i en mer politisk og samfunnskritisk retning enn han hittil hadde gjort.
Fish – Return to Childhood (2005)
– Dette maleriet ble bestilt for å promotere turnèen, DVDen og liveskiva i forbindelse med 20-årsjubileet til «Misplaced Childhood». Og for meg var det en ypperlig anledning til å ta et gjensyn med konseptene og figurene fra tyve år tidligere. Robert, som hadde stått modell for the gutten, var trettien år gammel da jeg ba han om å posere for meg igjen. Jeg så for meg barnet fra «Misplaced»-skiva, nå som voksen mann, i det rommet, muligens et loft, som han gjemmer seg vekk i når verden rundt ham blir for intens. Her sitter han alene, og refelkterer over livet sitt, med noen av gjenstandene fra hans barndom strødd rundt ham. En lysstråle penetrerer plutselig mørket i det dystre rommet. For brøkdelen av et sekund, like utenfor synsfeltet hans, virker det som om rommet endrer seg. Gjenferdet av ham selv som ung gutt står ved siden av ham i en fargerik regnbue, og veggene rundt ham går i oppløsning. Narren viser seg en siste gang gjennom et åpent vindu. Hele opplevelsen får alle hans barndomsminner til å velte frem, minner fra tiden da alt virket mulig. Men like brått som det kom, forsvinner det drømmeaktige scenariet, og han sitter atter der ensom.
Fish – A Feast of Consequences (2015)
– Tidsmessig var dette utvilsomt det mest ambisiøse prosjektet jeg noengang hadde prøvd meg på i min karriere frem til dette tidspunktet. Jeg foreslo for Fish at vi lagde en spesialutgave av et cover, med et gjennomsiktig etui rundt. Hver låt skulle ha assosierte illustrasjoner spredt ut over flere sider med tekstene. Skiva skulle opprinnelig hete ‘Perfume River’, som etterhvert i stedet ble åpningssporet på skiva. Her skulle illustrasjonen vise en enslig fisker, som var den opprinnelige ideen for coveret. Alt endret seg da The Highwood Suite ble skrevet. Dette er fem låter om 1. Verdenskrig, som utgjør over halvparten av skiva. Jeg besøkte Somme sammen med en ekspert på denne grusomme krigen, og han tok meg til Highwood. Den er nå avsperret, og i privat eie hos en bankmann. Jeg klatret over piggtråden for å se meg om i denne mørke, hjemsøkte skogen, og håpet at ingen sikkerhetsvakter skulle ta meg på fersken! 
Her kom jeg over et stort tre som så eldgammelt ut, hvor greinene stakk ut på et unaturlig vis, og store deler av røttene var synlige. Dette treet hadde overlevd krigen og det så skikkelig krigsherjet ut også! En udetonert granat satt fast dypt inne i den steinharde, ruglete barken, og deler av granatsplinter andre steder. Jeg tenkte på røtter som strekker seg dypere og dypere ned i jorden, for å få et solid fotfeste så grusomhetene som utspiller rundt det ikke skal få ødelegge det levende treet over bakkenivået. Dette er hva som til slutt ble coveret, treet som symboliserer at uansett hvilke av krigens uhyrligheter som utspiller seg, så står naturen igjen som vinnere til slutt. Livet går videre, men bare hvis vi aldri glemmer grusomhetene som skjedde, ellers kommer vi bare til å gjenta de i fremtiden.
Judas Priest – Ram It Down (1988)– Dette skulle egentlig være en hammer som traff en ambolt – så ble det endret til å være en knyttneve som traff jordkloden, uten at jeg har noen klar formening om hvorfor, eller hvem som kom opp med idèen.
Judas Priest – Painkiller (1990)– Painkiller skulle egentlig være en engel fra helvete som kjørte en diger motorsykkel gjennom helvete – jeg lagde en variant med denne metalliske skapningen med vinger istedet, og de syntes det så tøffere ut. Jeg plusset på monsteret som er en del av sykkelen etter at jeg kom til å tenke på «Bat Out Of Hell» – og også metallhjulene etter at jeg tilfeldigvis så et sirkelsagblad i et butikkvindu på vei til studioet mitt en morgen. Her dukket for første gang opp symbolet som har gått igjen på de fleste skivene deres siden. (Eller andre gang, siden det faktisk henger rundt halsen på engelen på «Sad Wings of Destiny»-coveret fra 1974.)
Judas Priest – Jugulator (1997)– Metall/maskin-monsteret – halshogging, lemlestelse…ondskapen reinkarnert, rett fra helvetes dypeste hull…jeg lagde MANGE utkast før jeg fikk det til å klaffe…det var vanskelig å komme opp med noe nytt innenfor denne sjangeren.
Judas Priest – Demolition (2001 – et cover som de aller færreste ville kjent igjen som et Wilkinson-cover)– Ha! Dette er den nye logoen deres, strippet ned til et minimum. Til tross for det enkle sluttresultatet, måtte jeg lage mange utkast – rundt 30 utrolig nok – for å få dette riktig. Til slutt var det faktisk en klatt med rødmaling på en murvegg som ga den rette inspirasjonen!
Judas Priest – Angel Of Retribution (2005)– Dette var en videreutvikling av Painkiller-figuren – men mer ‘ikonisk!.
Judas Priest – Nostradamus (2008)– Her pøste vi på med mest mulig av middelalderske idèer – vi konstruerte en hel verden for å vise med så mange bilder som mulig hva denne mannens liv dreide seg om. Jeg baserte faktisk ansiktet hans på Anthony Hopkins’ Hannibal Lector – jeg aner ikke hvorfor…øynene hans er så gjennomtrengende – så det inspirerte meg veldig til frontcoveret av Nostradamus.
Judas Priest – Redeemer of Souls (2014)– Her var grunnideen å ta engelfiguren vi hadde brukt tidligere, men ta ham i en annen retning. Bandet ville ha et røft ørkenlandskap, med engelen seende ut som en blanding av Mad Max og The Man With No Name (Clint Eastwoods figur i For En Neve Dollars.) Jeg ga rett og slett cyborgen en lang støvete frakk full av glør og gnister som om han akkurat hadde ankommet fra helvete, og ideen med å la ham sprute lyn fra fingrene kom helt på tampen av prosessen, etter at bildet egentlig var ferdig. Jeg måtte gjøre kroppen hans mindre metallaktig, på samme måte som Angel of Retribution hadde vært, og gikk for et mer organisk/metall utseende. Med en gang de visuelle hovedtrekkene for skikkelsen var klargjort, plasserte jeg ham i ørkenlandskapet, hvor han svidde grunnen han sto på, med enorme sandstormer på himmelen bak ham og skarpe lyn skytende ut av skyen.
Europe – Prisoners in Paradise (1991)– Joey Tempest kom opp med idèen om en eldgammel sivilisasjon – fanget i et ørkenlandskap…kanskje egyptisk, kanskje gresk – tanken bak var å vise at Utopia er ikke så fantastisk likevel. Etter perfeksjonisme kommer galskapen siden det ikke lenger er noe å strekke seg mot. Dette var inspirert av at bandmedlemmene nå var skatteflyktninger – flyktninger fra sitt eget land etter den enorme suksessen de hadde med ‘The Final Countdown’.
Iron Maiden – The Wicker Man (2000)
– Wicker Man…dette er egentlig en lang historie! Men kort fortalt; Derek Riggs jobbet og sleit i månedsvis med denne idèen. Til hans forsvar må jeg si at jeg synes det han kom opp med var helt kult. Men bandet likte ikke hans idèer og de kom på kant med hverandre. (Riggs jobbet ikke med Maiden igjen på over syv år, han syntes de var for krevende.) Så dermed ble jeg kontaktet for å få litt nye impulser og innspill – så kjapt som overhodet mulig siden dette skulle være første singel fra det etterlengtede comebacket til Bruce Dickinson som vokalist! (Gå inn på www.the-masque.com for å se en detaljert serie av skisser for hvordan dette coveret utviklet seg!)
Iron Maiden – Live At Donington (1992)– Dette var egentlig bare en av mange illustrasjoner som jeg lagde hvert år til Monsters Of Rock-festivalen – og dette var året da Iron Maiden var hovedattraksjonen – så jeg ble bedt om å basere årets posterdesign på Eddie. Det endte opp med å bli brukt på liveskiva deres også.
Iron Maiden – Book of Souls (2015)
– Jeg lagde først det brede scenarioet på utbrettscoveret, noe som tok meg evigheter, men alle var ikke 100% fornøyd med Eddies ansikt. Steve Harris ville at jeg skulle gjøre voodoomerkene i ansiktet mer fremtredende, så jeg måtte ty til enkle visuelle effekter for å spikre det før jeg kunne fortsette. Med en gang Steve fikk se forstørrelsen av ansiktet, ville ha heller bruke det som cover, med kun hodet og skuldre på svart bakgrunn, som om han kom ut fra skyggene. Med en gang ansiktet fungerte, kunne jeg slappe litt mer av. Av og til kan man kjøre på en en retning og vare superfornøyd med utviklinga, men når du jobber med et band av Iron Maidens størrelse, fosser det på med forslag til endringer og forbedringer i et sett. Det er i høyeste grad et samarbeidsprosjekt, og Maidens manager Rod Smallwood har en helt klar visjon om hvordan sluttresultatet skal se ut, og det samme har Steve. Alle forslag går i potten, så tester man ut og ser hva som funker og hva som ikke gjør det. Jeg kan ikke tillate meg å være for detaljstyrt eller beskyttende ovenfor egne ideer. Det viktigste er at bildet vi sitter igjen med til slutt, men for min del var det en ekstra belastning siden jeg visste at bandets fans hadde store forventninger til dette coveret. Jeg ønsket virkelig å levere noe de ville være fornøyd med, samtidig som det var viktig for meg å gjøre det i min stil, og ikke bare prøve å kopiere den stilen som Derek Riggs hadde på de eldre coverne. Jeg fulgte opp dette platecoveret med et bilde av Eddie som holder et krympet hode, som ble brukt på turneen og på scenen. Dette tok også sin tid å lage, og det krympede hodet ble ironisk nok større og større i det perspektivet, som om Eddie kjører et avkappet hode rett i trynet ditt!
– Jeg lagde først det brede scenarioet på utbrettscoveret, noe som tok meg evigheter, men alle var ikke 100% fornøyd med Eddies ansikt. Steve Harris ville at jeg skulle gjøre voodoomerkene i ansiktet mer fremtredende, så jeg måtte ty til enkle visuelle effekter for å spikre det før jeg kunne fortsette. Med en gang Steve fikk se forstørrelsen av ansiktet, ville ha heller bruke det som cover, med kun hodet og skuldre på svart bakgrunn, som om han kom ut fra skyggene. Med en gang ansiktet fungerte, kunne jeg slappe litt mer av. Av og til kan man kjøre på en en retning og vare superfornøyd med utviklinga, men når du jobber med et band av Iron Maidens størrelse, fosser det på med forslag til endringer og forbedringer i et sett. Det er i høyeste grad et samarbeidsprosjekt, og Maidens manager Rod Smallwood har en helt klar visjon om hvordan sluttresultatet skal se ut, og det samme har Steve. Alle forslag går i potten, så tester man ut og ser hva som funker og hva som ikke gjør det. Jeg kan ikke tillate meg å være for detaljstyrt eller beskyttende ovenfor egne ideer. Det viktigste er at bildet vi sitter igjen med til slutt, men for min del var det en ekstra belastning siden jeg visste at bandets fans hadde store forventninger til dette coveret. Jeg ønsket virkelig å levere noe de ville være fornøyd med, samtidig som det var viktig for meg å gjøre det i min stil, og ikke bare prøve å kopiere den stilen som Derek Riggs hadde på de eldre coverne. Jeg fulgte opp dette platecoveret med et bilde av Eddie som holder et krympet hode, som ble brukt på turneen og på scenen. Dette tok også sin tid å lage, og det krympede hodet ble ironisk nok større og større i det perspektivet, som om Eddie kjører et avkappet hode rett i trynet ditt!
The Darkness – One Way Ticket To Hell…And Back (2005)– En annen kunstner hadde levert flere utkast til dette coveret, men hverken bandet eller plateselskapet var særlig fornøyd med noen av forslagene. Jeg hadde noen måneder tidligere designet endel motiver til promomateriellet for vinterturnèen deres, som de hadde likt veldig godt. Justin Hawkins spilte i et Queen og Marillion tributeband noen år tidligere – i Lowestoft som de kom ifra – og var som følge av det fan av mine arbeider. Han ringte meg helt plutselig en morgen med et bortimot umulig oppdrag. «Hvis du kunne tenke deg å prøve og lage platecoveret for oss, så trenger vi et råutkast i løpet av tre dager – og hvis vi liker det vi ser, så har du tolv dager til å lage coveret ferdig!!!!» Jeg jobbet døgnet rundt for å bli ferdig i tide. De var svært fornøyde med resultatet, og til dags dato er dette den største reklamekampanjen jeg har sett ett av mine bilder bli brukt i – det var på hver eneste reklametavle i London da vi kjørte til utgivelsesfesten – som hadde et fungerende modelltog som du kunne sitte på mens det kjørte i sirkel fra bar til bar!!
Pink Floyd – Syd Barrett story DVD (2004)– Rett og slett et av de mest selvtilfredsstillende prosjekter jeg noensinne har blitt bedt om å jobbe med. Jeg var en massiv Pink Floyd fan da de startet…men da Syd sluttet føltes det som om det hele var over. Han var deres ledestjerne fra starten av, den som startet gnisten som satte fyr på lunta. Som alle vet, gikk de riktignok videre til mye større høyder, men noe mistet de på veien. De ble noe helt annet da Roger Waters og hans angst tok styringa. Til dette portrettet skjøv jeg bevisst ‘Syd the Madcap’ til side og prøvde istedet å gjøre dette maleriet til en hyllest til hans unike talent. Har var på ingen måte bare gallionsfiguren for psychedelia-bølgen som noen hevder, og ikke bare en begavet tekstforfatter, men en revolusjonerende musiker som turde å bruke gitaren som et grenseløst instrument, som utforsket bruken av gitar på en mye mer avant garde måte enn noen andre hadde drømt om på den tiden. Bortsett fra Jimi Hendrix da, men legenden sier at også han studerte Syd svært nøye en kveld da Syd brukte sin ‘glissando’ teknikk under «Interstellar Overdrive», og puttet dette i sitt personlige arsenal av effekter. .
Megadeth – Mary Jane (1988)– Jeg kan ikke huske dette i det hele tattI Og ikke husker jeg hvem som ba meg om å lage det….har jeg lagd dette??? Og ikke fikk jeg en kopi av det ferdige produktet…beklager, all info om dette coveret har totalt forsvunnet i tåka. Sammen med resten av hukommelsen min.
Fra den norske avdelingen:
Highland Glory – From Cradle To The Brave (2003)– Dette er en av mine personlige favoritter. Highland Glory med Jack Roger Olsen i spissen hadde en klar formening om hvordan de ville coveret skulle se ut…og jeg føler jeg lyktes ganske bra med å sette ideen ut i livet. Dette er et av veldig få av mine bilder som jeg ikke ville forandre noe på i ettertid…Highland Glory er riktig trivelige karer forresten.
.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2011
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2011