Mark Lanegan slapp i fjor høst «Phantom Radio», en utgivelse som var hans niende solo album. Eller, det kommer an på hvordan du definerer både typen album og typen artist Mark Lanegan er. Han har samarbeidet med så mange, gitt ut så mye forskjellig.
Tekst: Ørjan Wremer
Foto: Tom Arild Hamre
Fra den første skiva til Screaming Trees i 1985, via den ene legendariske skiva til Mad Season, via Gutter Twins med Greg Duli, via Queens Of The Stone Age, via samarbeidet med Isobel Campbell fra Belle & Sebastian. Mengden arbeid og samarbeid er nok til å ta pusten fra enhver som skal skrive en diskografi omhandlende Mark Lanegan. Han er kjent som en sær jævel, the meanest nice guy you’ll ever meet sa Josh Homme. Han har en av de mest gjenkjennelige og særegne stemmene i rock, i samme liga som Leonard Cohen og Tom Waits. Kanskje er han allerede en levende kultlegende. Uansett hva han er, så er han Mark Lanegan, en mann og artist som setter sine egne premisser og gir faen i hva andre mener. I februar spilte han på Rockefeller i Oslo, og etter ukesvis med mas, fikk vi en liten halvtime med en levende legende i en sort skinnsofa fra Ikea på bakrommet i gamle Torggata bad. Etter en høflig unnskyldning for at han må skrive ferdig en sms, gir han et fast håndtrykk og et hint av et høflig smil. Litt som en ukjent katt i et hjørne, du vet ikke helt om den vil klore ut øynene på deg, eller legge seg på malende på ryggen.
– «Phantom Radio» har vært ute i noen måneder nå, og det virker som at de fleste har hengt seg opp i at en gammel rocker bruker moderne teknologi til å lage ny musikk. Hva synes du om at dette har blitt en sak, i stedet for selve musikken?
– I stedet for å koble opp gamle trommemaskiner og andre greier som tar tid, så brukte jeg heller telefonen og appen Funk Box. Appen hadde alt jeg trengte av rytmer og trommelyder, så jeg bruke den som grunnlag for innspilling av låtideer. Noen av ideene ble så bra at vi endte opp med å bruke opptaket fra telefonen til selve skiva. Jeg er veldig happy med hvordan musikken ble, samarbeidet med Duke Garwood på «I Am The Wolf», og jeg er veldig stolt av «Tom Red Heart» som jeg synes ble en strålende låt.
– Hva var hovedinspirasjonen bak musikken på «Phantom Radio»?
– Jeg liker å ta inspirasjon fra mange forskjellige steder, men denne gangen er det kanskje mest tydelig at jeg har hørt mye på musikk fra 80-tallet. Band som Joy Division, Echo And The Bunnymen og The Gun Club. Mye britisk post punk egentlig.
– 23 februar slippes det en remiks av «Phantom Radio» og EPen «No Bells On Sunday», som du har kalt «A Thousand Miles To Midnight». Hva lå bak bestemmelsen til å gjøre en remix av albumet?
– Jeg liker elektronisk musikk, og jeg er stor fan av de artistene som gjorde remixene. Jeg ville gjerne høre hva andre artister kunne gjøre med sangene, og hvordan de så låtene jeg hadde spilt inn kunne gjøres annerledes. Mange av de som remixet sangene er venner eller folk jeg har jobbet med tidligere, noen andre er jeg bare stor fan av som UNKLE, Moby, Soulsavers og Mikey Young for å nevne noen. Skiva er sannsynligvis min favorittskive fra de siste årene. Jeg gjorde det for min del, ikke for alle andres del.
– Hadde du noen innflytelse på hvordan sangene ble remixet?
– Jeg hadde ikke noen innflytelse på hva de gjorde, det ville blitt feil å diktere hvordan andre skulle tolke mine sanger.
– Føler du det er et risikabelt trekk å gi ut en remix, siden ordet remix kanskje ikke låter så bra i ørene til de som er dine fans?
– Jeg gir totalt faen i hva andre mener om dette, jeg gir ut skiva fordi jeg synes det er interessant, noen vil like den, noen vil hate den. Jeg bryr jeg ikke. Jeg begynte med synther og trommemaskiner i 2004, da var det fans av skiva jeg lagde i 1989 som hatet sangene. Hvem bryr seg? Jeg lager musikk for de som blir truffet av akkurat den sangen, ikke for massene. Om du liker en skive, så er det ikke sikkert du liker den andre, jeg gjør det jeg føler for. Jeg lager musikk fordi jeg elsker det, jeg har lagd musikk i 30 år, det er hva som tenner meg. Det første jeg tenker på om morgenen er musikk. Jeg utfordrer meg selv, men jeg gjør det som jeg føler er interessant i øyeblikket. Jeg gjorde «Imitations» fordi jeg ville utfordre meg selv, noen av de sangene er ikke så enkel å synge, nettopp derfor ville jeg gjøre dem. Jeg likte også den typen musikk, og ville høre meg selv gjøre den typen materiale. Det var et vanity prosjekt for meg, som jeg trodde ingen ville høre på, men jeg ble overrasket da folk faktisk kjøpte skiva. Det samme vil sannsynligvis skje med «A Thousand Miles», vi får se…. Jeg prøver bare å tilfredsstille meg selv på en musikalsk måte, jeg er 50 år, og vil gjerne fortsette min egen utvikling. Jeg kommer til å gjøre det jeg vil for å ha det gøy.
– Er det personlig tilfredsstillende å fremdeles få ros for det du gjør som artist etter 30 år?
– Jeg digger at folk liker det jeg gjør. Det er litt rart for meg at flere bryr seg om det jeg gjør nå, enn hva folk gjorde 20 år siden. Det er ikke meningen at det var være slik, at man blir mer vital når man er 50 ennå når man er i 20 årene. Det er en bra ting, jeg liker det. Forhåpentligvis fører dette til at jeg får lagd flere album i fremtiden. Det er hva jeg alltid har håpet på, at nok folk hører på, slik at jeg kan fortsette med å lage musikk.
– Ville 20-åringen Mark Lanegan trodd at han fremdeles ville lage musikk 30 år frem i tid?
– Jeg er fremdeles genuint overrasket over at noen bryr seg med hva jeg lager i det hele tatt, eller det jeg lagde for 20 år siden. Den lille suksessen vi hadde med Screaming Trees var overraskende, vi solgte skiver på baken av andre artister følte jeg. Vi kunne gitt ut de samme skivene i en annen tidsalder, og det hadde ikke gjort noen forskjell på hvor jeg er i dag. Når Screaming Trees ble oppløst, så kunne jeg egentlig fortsette slik jeg hadde med å gi ut soloskiver uten å ha noen særlig form for bagasje.
– Var grunnen til at du begynte med soloskiver at du ikke fikk nok plass til dine låter på albumene til Screaming Trees?
– Jeg skrev ikke så mange låter i Screaming Trees før de to siste «suksessfulle» albumene, om jeg får påpeke (Lanegan ler godt av seg selv). Jeg tuller bare. Jeg ville nok bevise for meg selv og resten av bandet at jeg hadde låtene i meg, og hvis ikke de ville ha dem på album, så ville jeg gi dem ut selv.
– Fra midten av 80-tallet så begynte det en oppblomstring av band i og rundt Seattle. En mengde band som egentlig gikk i strak motsatt vei av all annen musikk som var kommersielt og salgbart på den tiden. Hva skjedde egentlig i Seattle på slutten av 80 tallet?
– I Austin, Minneapolis og Athens var det liknende ting som skjedde. Et par band fra disse byene ble store, slik som REM fra Athens. Kommer ikke på band fra Austin akkurat nå, men True Believers ble ganske suksessfulle. I Seattle ble 3-4 band veldig store over hele verden på en helt annen skala enn alle de andre. Topp 40 skala, det gjorde ting litt rart. Fokuset gikk fra undergrunn til mainstream med Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden, Alice In Chains, dette er fire band fra samme by som hadde topp 5 album i samme periode. Det skjedde ikke i andre byer. Det har ikke skjedd at fire band fra samme by har hatt så stor suksess kommersielt på samme tid, noe som også bidro til at andre band som fremdeles var ansett som undergrunn også solgte bra med skiver, slik som Screaming Trees, Mudhoney, Melvins osv
– Hvis man lager et kart over aktive musikere i Seattle på 80 og 90 tallet så virker det som at de fleste har spilt i band med hverandre på et eller annet tidspunkt. Hva var grunnen til dette?
– Det er en liten by, og en liten stat. Selv om Nirvana begynte i Aberdeen, Screaming Trees i Ellensburg, så var Seattle storbyen. Stedet vi alle dro til for å spille konserter og øve sammen. På et slikt sted, det er det akkurat som i Oslo, alle bandene kjenner hverandre. Bandene er venner, og slik er det i alle byer tror jeg. Vi spilte sammen, mine nærmeste venner spilte i band, og vi lagde musikk sammen fordi det var vennskap, mest ut fra vennskap, ikke ut fra musikalsk synspunkt var hovedgrunnen til at vi hjalp hverandre når vi manglet et bandmedlen eller ville starte noe nytt.
– Tror du at livet ditt ville vært det samme hvis Screaming Trees hadde solgt 20 millioner album i 1992?
– Jeg tror færre ville brydd seg om hva jeg gjør nå om noe slikt hadde skjedd. Ikke sikkert jeg hadde vært i live en gang. Jeg føler at det faktum at Screaming Trees aldri ble store nok, gjorde at jeg kunne gjøre hva jeg ville, lage den musikken jeg ville sammen med de menneskene jeg likte.
– Du har jobbet mye sammen med Alain Johannes de siste årene, dere virker som om dere har en god kjemi dere imellom. Hvordan møtte du Alain?
– Vi møttes i 2000 mener jeg, på en Desert Session innspilling på Rancho De La Luna. Vi ble introdusert gjennom Josh Homme som jeg da hadde spilt med i Screamin Trees og kjent i noen år allerede. Alain Johannes er en nydelig fyr, han har vært viktig for Josh og for meg. Han er et supertalent og multikunstner, han har mange fasetter som har spiller på. Jeg håper vi blir 80 år, og kan lage skiver sammen som gamle gretne gubber. De siste 10 årene med plateinnspillinger har blitt så mye lettere for meg på grunn av Alain, han pusher meg til nye steder hver gang vi gjør noe sammen. Jeg er heldig som har han i livet mitt, og han er en god venn. Vennskap kommer først, musikk kommer som nummer to.
– Vil du gjøre mer sammen med Queens Of The Stone Age?
– Ingen anelse.
– Dette er en ganske lang turne på nesten tre måneder via blant annet Russland. Liker du å turnere?
– Jeg elsker å være på veien. Gjennom årene har jeg alltid likt å reise på turne. Jeg har sikkert sittet i dette rommet 10 ganger opp igjennom årene, jeg liker meg overalt. Det føles godt å komme tilbake til Rockefeller, eller andre steder jeg har vært tidligere, det er en trygghet. Samtidig som at jeg blir ekstra tent når det er nye steder jeg aldri har spilt før. Jeg føler meg ekstra bra når jeg er tilbake på steder jeg vet jeg har gjort det bra. Det er ingenting ved turnering jeg ikke liker.
– Det virker som mange band hater å turnere, at det å stå på en scene foran fans som har betalt penger for å høre favorittbandet sitt er et ork. Hva tror du er årsaken til at mange band ser på turnering som et nødvendig onde?
– Thats because they’re pussies!
– Jeg hører rykter om at bassisten din ble syk i begynnelsen av turnéen?
– Ja, etter den fjerde konserten på denne turnéen ble han innlagt på sykehuset med sprukket blindtarm. Det var ganske alvorlig, han trodde det var en matforgiftning. Han overlevde, og han kommer tilbake. Pr i dag har vi Zander Schloss på bass, som også spiller oppvarming på første halvdel av denne turneen. Han er en stødig kar, og lærte seg sangene i løpet av en kveld. Zander er legendarisk fra Circle Jerks, The Veirdos, Repo Man, Straight To Hell og han spilte i Joe Strummers band i flere år. Skal noe erstatte din faste bassist, så er Zander mannen. Vi gleder oss veldig til å spille her på Rockefeller i kveld, mange gode minner herfra. Alltid bra publikum.
– Jeg gleder meg til å høre de nye låtene live. Takk så mye for at du tok deg tid til å snakke med meg, du får fortsette hva du drev med før jeg satt meg ned sammen med deg.
– Jeg så faktisk på «Birdman». En film om en fyr som blir husket mest for en karakter har var i sin ungdom, og som gjerne vil vise verden rundt at han er mer enn denne figuren. Ganske passende egentlig!
Lanegan ler rått av seg selv, gir et fast håndtrykk, og synker inn i sin egen verden i en slitt sort skinnsofa bak scenen på Rockefeller.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2015