Søndag 09.juni 2019
Den gamle Dire Straits-sjefen Mark Knopfler har blitt en hyppig gjest i Norge, og har tidligere denne helgen spilt i både Ålesund og Bergen før han søndag kveld inntok et utsolgt Oslo Spektrum. Her har han spilt fire ganger tidligere, men det er elleve år siden sist – i mellomtiden har han gjort to konserter på Norwegian Wood-festivalen i Frognerparken, i 2010 og i 2015.
Undertegnede skal innrømme å ha et noget flyktig forhold til Knopflers solokarriere. Jeg elsker de første fire Dire Straits-skivene, og «Making Movies» var så vidt jeg kan huske den første skiva jeg kjøpte for egne penger, men det forholdet gikk ad undas da jeg fikk høre «Walk Of Life» – den helvetes låta som for evig og alltid maner frem bildet av bulgarske danskebåtmusikere i matchende dresser, koreograferte skritt frem og tilbake og vokalisten med mikrofonen mellom pekefinger og tommel. Ergo ble «On Every Street» ignorert og soloskivene klarte aldri å fenge meg, det ble litt for høy P1-faktor. Likevel var det med en viss forventning vi inntok Spektrum for å omsider få høre Knopflers smekre gitartoner fra en scene.
69-åringen fra Newcastle har varslet at dette vil bli hans siste turné, siden måneder på veien begynner å bli for slitsomt for en kar som egentlig ikke trenger pengene – i så fall hadde han nok heller kjørt en siste runde under navnet Dire Straits, men den epoken er tydeligvis et tilbakelagt stadium for Knopfler. Han gadd ikke engang møte opp da Dire Straits ble innlemmet i Rock’n Roll Hall Of Fame i fjor, enda de færreste vil benekte at det var Knopfler som var Dire Straits. Han er derimot svært begeistret for sitt nye 10-mannsband som backer ham på årets turné, som han brukte ganske nøyaktig fem minutter på å introdusere halvveis i giggen. Den mest navngjetne av disse var nok Guy Fletcher, som spilte i Dire Straits fra 1984 av, og har fulgt Knopfler siden. De andre ni var stort sett multi-instrumentalister som ifølge Knopfler behersket totalt 48 ulike instrumenter, mens han selv kun behersket ett.
Bandet entret scenen og startet med «Why Aye Man» (fra «The Ragpicker’s Dream») og «Corned Beef City» (fra «Privateering») med høyst en sparsommelig produksjon – her var det kun lys, og ingen storskjermer eller annet fancy stuff – men ingen forventet vel bomber, røyk, lasere og giljotiner denne kvelden uansett. Lyden var krystallklar og fin, det eneste som druknet litt i instrumentene var Mark Knopflers vokal – men den har jo alltid vært lavmælt og forsiktig, og den har ikke akkurat blitt sterkere med årene. Hans ganske så linjære mumlevokal krever ikke at han hever stemmen en eneste gang, og han beveger seg neppe utenfor én oktav. Men igjen, det var vel ingen kom til Spektrum for å høre Pavarotti-vokal.
Kveldens første ektefølte applaus kom med kveldens første lille hit, «Sailing To Philadelphia» fra hans soloskive fra 1995 med samme navn, og jeg fikk oppleve min aller første fløyte- og saxofonduell i instrumentalpartiet. Vi fikk det første dykket tilbake til Dire Straits-epoken og kveldens eldste låt i «Once Upon A Time In The West» fra 1979, i en kledelig reggae-versjon. Deretter kom det som burde ha vært et høydepunkt, men «Romeo & Juliet» ble spilt litt for sakte, og Knopflers vokal ble altfor mumlende til at det kan kalles noe annet enn skuffende.
En ny dose med 4-5 låter fra solokarrieren, og det skal innrømmes at her begynte undertegnede å kjede seg noe voldsomt. Det låt pent og pyntelig, men det låt også som tannløs heismusikk. «Your Latest Trick» fikk det godt voksne og sittende publikumets oppmerksomhet igjen, og låta kulminerte i saxofoner og trompeter innfiltret i Knopflers delikate gitarspill – mannen er virkelig en av musikkhistoriens mest karakteristiske gitarister, du kjenner igjen gitarlyden hans blant en million andre. Den bossanovajazza «Postcards From Paraguay» ble en tålmodighetsprøve, «On Every Street» var heller ingen höjdare, men det skulle avsluttende «Speedway At Nazareth» overraskende nok vise seg å bli. De mest anarkistiske rebellene i publikum forlot setene sine, stormet fremover og dannet en liten klikk foran scenen, og dette spredte seg raskt til man plutselig hadde en gjeng på 3-400 i front som sto og heiet på Knopflers avsluttende og ekstensive gitarsolo, og resten av salen kom seg omsider også på beina.
Ekstranumrene burde blitt en fest – for Knopfler har jo en gullgruve å ta av. Tidligere på årets turné har han spilt perler som «Telegraph Road» og «Brothers In Arms», og vi hadde spede håp om å kanskje få «Sultans Of Swing» eller «Private Investigations» eller «Tunnel Of Love». Men første ekstranummer ble istedet, logisk nok, «Money For Nothing», i en ganske autentisk versjon kontra skiva, med glimrende koringer fra bandet, og publikum virket svært fornøyde. Avslutningen ble derimot ikke den orgasmen vi hadde håpet på – der Ålesund to dager tidligere fikk den vidunderlige «Brothers In Arms» til dessert, fikk Spektrum i stedet den pene og pyntelige sololåta «Piper To The End» etterfulgt av instrumentalen «Going Home: Theme from Local Hero». Nedtur!!! I det vi gikk lettere indignerte ut av salen og tenkte ‘Heismusikk!’, trøstet vi oss med at vi i det minste slapp å høre faens «Walk Of Life» og den like forjævlige «Twisting By The Pool». Det er da enda noe. 3/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
