Det er kanskje ikke alle av dere som kjenner igjen navnet Mark Evans, men om den platesamlinga di er verdt fem flate øre, så har du hørt ham spille. For på de mest klassiske AC/DC-skivene fra 70-tallet, «T.N.T.», «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» og selveste «Let There Be Rock», så hører du bassen hans ved siden av Angus & Malcolm Youngs gitarer og Bon Scotts vokal. Da Mark var i sommer var i Oslo med en annen australsk institusjon, Rose Tattoo, lot vi selvsagt ikke sjansen gå fra oss til en prat om… tja, hovedsakelig gammal AC.
Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Anne-Marie Forker
Vi treffer Mark Evans på backstagen på Rockefeller en time før Rose Tattoo skal ha lydprøver for kveldens konsert.
– Hei, Mark, har du vært ute og tittet på Oslo sentrum i dag?
– Ja, jeg kom akkurat tilbake fra en sen lunsj med en god venn av meg som bor i Trondheim, han er filmprodusent. Det er faktisk min svigersønn.
– Aha, så dette er absolutt ikke ditt første besøk i Norge?
– Nei, jeg har vært her mange ganger. Det er en litt uvanlig historie, men han var gift med min datter Kristin, og de bodde sammen i Amsterdam, men i 2007 ble hun drept i en bilulykke. Men jeg har likevel holdt kontakt med ham, han er jo familie, så det er alltid godt å komme til Norge og treffe ham.
– Men i kveld er kanskje første gang du spiller konsert i Norge?
– Ja, det kan godt hende. Om jeg ikke spilte her med AC/DC?
– Nei, så vidt jeg har funnet ut, var ikke de her før i 1980, og da var ikke du med lenger. (Mark Evans fikk sparken fra AC/DC i april 1977.)
– Vi var i hvert fall i Skandinavia ganske tidlig, vi spilte i både Sverige og Danmark i 1976, vet jeg. I folkeparker i Sverige, hvor folk satt og grillet mens vi spilte. Veldig uvanlig. Vi hadde en slags utvekslingsavtale med musikkforeningene i Sverige og Australia. ABBA dro til Australia og spilte fire konserter, og til gjengjeld fikk et australsk band – oss – fire konserter i Sverige.
– Og det måtte være band på A med fire bokstaver?
– Haha, ja det har du rett i, det har ikke slått meg før!
– Du har spilt med Rose Tattoo i fem år nå…
– Fem år i oktober, ja!
– Har det vært noe snakk om å spille inn ny musikk, eller er dere et rent liveband nå?
– Vi ble jo torpedert av covid, så vi benyttet dødtiden til å spille inn førsteskiva på nytt. Men ja, Angry har nye låter på gang.
– Betyr det at vi kan forvente oss en ny Rose Tattoo-skive i 2023?
– Det hadde vært bra å fått ut noe nytt, ja, men jeg kan ikke love noe.
– Det må være rart å bli med i et band som har eksistert i førti år, men du har alltid vært fan av Rose Tattoo, ikke sant?
– Absolutt, jeg så de helt i begynnelsen, da Ian Rilen spilte bass med dem. Bon Scott var stor fan, så jeg ble med ham og så dem. Det var mens vi spilte inn «Let There Be Rock», så da må det ha vært tidlig i 1977. Og jeg har vært fan siden. Mitt favorittband i Australia.
– Du nevner i boka di («Dirty Deeds: My Life Inside/Outside Of AC/DC») at du var på nippet til å bli med i Rose Tattoo på tidlig 80-tall også?
– Ja, ved flere anledninger har diverse medlemmer av bandet nevnt at jeg burde slå meg sammen med dem, men det var aldri noe konkret tilbud på bordet. Jeg har alltid vært opptatt med andre ting. Men ja, jeg har i alle år hatt gode venner i dette bandet. Spesielt Mick Cocks (gitaristen som døde i 2009) var en nær venn av meg. Samme med de tidligere bassistene Ian Riley og Geordie – han har jeg kjent siden han spilte med Angry Anderson og Phil Rudd i Buster Brown, før Phil begynte i AC/DC.
– Så dere i AC/DC på Rose Tattoo som konkurrenter, den rivaliserende gjengen, eller var dere kompiser og støttet hverandre?
– Nei da, vi var alle på samme side, det var ingen rivalisering mellom oss. God stemning, gjensidig respekt mellom gode kompiser. De jobbet også med (AC/DCs produsenter) George Young og Harry Vanda på den tida. Og Phil Rudd var jo god venn med Angry og Geordie. Og Bon og Angry var gode kompiser, Bon pleide å hoppe opp på scenen og ta en låt med Rose Tattoo når han var på noen av deres konserter.
– Og dessuten var de basert i Sydney mens dere var i London, så dere kjempet ikke akkurat om det samme markedet og gikk i veien for hverandre.
– Ja, det er et godt poeng! Og det var flere koblinger mellom AC/DC og Rose Tattoo. Da jeg kom tilbake til Australia dannet jeg et band med deres fremtidige gitarist Robin Riley, som også var på Alberts, AC/DCs plateselskap.
– Hvordan ble du egentlig med i AC/DC?
– Ganske tilfeldig. Det var i mars 1975. På den lokale puben min traff jeg Steve, en kar jeg pleide å spille fotball med og som var roadie for AC/DC. Og han nevner at de ser etter bassist, og at det ville være midt i blinken for meg, for de spiller masse Elvis og The Rolling Stones-låter. Han fortalte at de hadde akkurat gitt ut en skive, «High Voltage», og at gitaristene Angus og Malcolm Young var lillebrødrene til George Young. Da ble jeg interessert, for jeg var massiv fan av The Easybeats, som George hadde spilt i. (Australias største band på 60-tallet, mest kjent for hiten «Friday On My Mind», som både David Bowie og Gary Moore har spilt inn cover av.) Han ga meg adressen til deres hovedkvarter i East St Kilda, hvor bandet både bodde og øvde, så jeg stakk innom der en lørdags ettermiddag til de for å introdusere meg. Der var det en snerten dame som åpnet, og som viste seg å være dama til Angus. Hun sa at de var ikke hjemme, de hadde en matinekonsert, men at de kom snart tilbake, så jeg måtte bare vente der så lenge. Og en time senere kom de inn døra – Angus, Malcolm og Phil Rudd.
– Kjente du Phil fra før?
– Nei, jeg ble litt overrasket over å se ham, for jeg visste godt hvem han var, selv om jeg ikke kjente ham. Men jeg hadde jo sett Buster Brown, og det gjorde meg enda mer interessert i å bli med i dette bandet. På dette tidspunktet var de en kvartett, med Malcolm på bass og Angus som eneste gitarist. Så vi snakket litt sammen om hva slags musikk vi likte, og de ble litt mer interesserte da de skjønte at vi hadde mange felles inspirasjonskilder.
– Som for eksempel?
– Jeg tror det som fikk Malcolm til å bli fatte interesse, var da jeg nevnte at min favorittbassist var Gerry McAvoy som spilte med Rory Gallagher. Han spilte bunnsolid og enkelt, ikke noe fiksfakserier, og det var også min ambisjon i et band. De ga meg i alle fall et eksemplar av skiva si, og ga meg beskjed om å lære låtene der, noe jeg gikk hjem og gjorde samme kveld.
– Men du var ikke altfor imponert over «High Voltage»-skiva?
– Den var veldig annerledes enn forventet. Den oppfatningen jeg hadde fått av gutta, samsvarte ikke med det jeg hørte på skiva. Jeg likte noen av låtene. Men jeg fikk for eksempel ikke grepet på «Love Song». Den ga ikke mening.
– Ble den låten noen gang spilt live?
– Jada, stadig vekk i den første tiden. Den ble jo utgitt på singelplate. Men vi var ganske heldige – «Love Song» var A-siden på singelen, for de ville jo ha en hit og bli spilt på radio, men på B-siden var «Baby Please Don’t Go». Og radiostasjonene likte B-sida bedre, så de spilte den på radio i stedet. Puh! Ellers ville det blitt et jævla mareritt.
– Du var vel fortsatt tenåring på dette tidspunktet?
– Ja, jeg hadde akkurat fylt 19. Og Angus var ett år eldre enn meg. Så ja, jeg var yngstemann i bandet.
– I den første tiden hadde AC/DC et litt glam-aktig utseende, med fargerike satinskjorter og høyhælte boots…
– Ja, men det varte ikke lenge. Jeg nektet å bruke slike klær.
– Hvor i all verden kom den inspirasjonen fra?
– Malcolm Young var en massiv Marc Bolan-fan, så det var der han hentet all glamrock-dritten fra. Eneste gangen jeg så ham litt imponert, var da vi spilte samme TV-show som Marc Bolan et par år senere.
– Men hvordan gikk så første øving med bandet?
– Joda, jeg kom tilbake til avtalt tid neste dag, og de var dødsslitne etter å ha spilt til langt på natt. Spesielt Angus så herja ut, jeg trodde han var skikkelig fyllesyk, men trodde han fleipa da han sa at han ikke drakk. Så det var mange kopper te og skravling før vi kom i gang. Og det var der jeg fant ut at Bon Scott var vokalisten i bandet, da de nevnte at ‘Bon er ikke her i dag’. Det første som slo meg var intensiteten på gitarene – de var drithøye og bare borret seg gjennom skallen din! Og det låt mye mer aggressivt enn skiva – en forklaring var selvsagt at Phil spilte ikke på skiva, han hadde blitt med i bandet bare noen uker tidligere. Malcolm hadde full styring på hvilke låter vi spilte, og var dirigenten som startet og stoppet alt. Det ble også nevnt at hvis jeg ble med i bandet, så måtte jeg selvsagt slutte i jobben min, noe annet var uaktuelt.
– Fikk du tilbud den dagen?
– Nei. Jeg ble invitert til å komme på konserten deres på et av mine stamsteder påfølgende tirsdag og kanskje spille på en låt. Da en av roadiene deres kjørte meg hjem etterpå, sa han at det virket som om de likte meg, og ga meg noen tips. Han sa at jeg måtte huske at 1) Det er Malcolms band, og 2) Innen ett år skal vi være i England. For min del kunne han like gjerne sagt at innen ett år skal vi være på Jupiter, det var helt usannsynlig i mine ører. Og jeg fikk rett, bandet var ikke i England ett år senere – men ett år og åtte dager senere.
– Hehe. Og hvordan gikk konserten?
– Tirsdag kom jeg på konserten, og de gjorde først ett sett med Malcolm på bass, på mitt bassanlegg, og så gjorde jeg andre sett med låtene fra skiva – og det satt som ei kule med en gang. Vi avslutta med den samme låten som vi alltid avsluttet samtlige konserter i min AC/DC-periode med, «Baby Please Don’t Go».
– Og hvordan var ditt første møte med Bon Scott? Du kjente til han fra før også, fra hans popstjernedager?
– Ja, han var lokalkjendis etter sin tid i The Valentines som hadde noen mindre hits. Jeg var på en konsert i 1969, og der spilte blant andre The Valentines. Et cheesy popband med oransje dresser og slengbukser, hvor Bon var en av sangerne. Jeg la merke til at når han ikke sang, sto han på siden av scenen og drakk Johnnie Walker rett av flaska. Det gjorde stort inntrykk på den 13-årige meg! Men jeg hadde aldri snakket med ham før den dagen da vi gjorde den første konserten. Da jeg ankom lokalet dreiv bandet og rigget opp på scenen, og Bon sto ved bardisken med et strykejern og strøk de røde overallsbuksene han skulle bruke på scenen.
– Når fikk du bekreftelsen på at du faktisk var den nye bassisten i AC/DC?
– Det var vel den kvelden. Jeg var blitt invitert dit like mye for at bandets manager Michael Browning kunne få tatt en titt på meg og godkjenne meg. Etter konserten tok Malcolm meg med bort til ham og sa ‘Dette er han fyren jeg nevnte’. Og Michael så på meg, nikket til Malcolm og snudde seg bort. Og Malcolm nikket til meg. Og dermed var jeg inne. Ikke noen introduksjoner, eller håndtrykk eller ‘Velkommen om bord’. Bare et kort nikk. Jeg tror Michael ville se hvordan jeg passet inn i bandet visuelt – høydemessig. Jeg er jo ingen høyreist mann, som du ser, circa 1,67, men i AC/DC var jeg en gigant. Jeg tårnet over spesielt Angus og Malcolm, men også Phil og Bon var lavere enn meg. To dager etterpå fikk jeg min offisielle konsertdebut da vi spilte på et hotell i utkanten av Melbourne, The Waltzing Mathilda. Da spilte vi alle låtene fra skiva pluss noen coverlåter som «Jailhouse Rock» og «Jumping Jack Flash». Jeg husker at Bon prøvde å gi meg litt moralsk støtte underveis, mens han ikke sang kom han dansende bort til meg, klappet meg på skuldra og sa «Går det bra, Mike?». Det tok litt tid før han lærte seg at jeg het Mark og ikke Mike.
– Du fikk TV-debuten din den første uka di i bandet også.
– Ja, lørdagen – altså en uke etter at jeg hadde møtt dem første gang, skulle de spille på «Countdown», et populært musikkshow som ble sendt over hele Australia, og innspilt foran et stort publikum i studio. Vi spilte der mange ganger, men denne ble jo spesiell, ikke bare for at det var min debut, men for Bons påfunn. Vi skulle fremføre «Baby Please Don’t Go» som ble spilt mye på radio da, og i det vi får beskjed om at kamera går, folk klapper og vi går på scenen og drar i gang låten, oppdager vi at Bon ikke er der. Vi ser oss rundt mens vi spiller introen, nervøse som faen, men så dukker han opp, utkledd som skolepike, med kjole, parykk med fletter og en diger oppblåsbar hammer, av en eller annen grunn. Det ligger på youtube, bare se hvordan vi sliter med å holde oss alvorlige! Men tross skolepikekostymet kjørte Bon sitt vanlige show, han var fortsatt Bon og fyra opp en sigarett underveis og tøysa rundt med Angus.
– Var ikke drag litt fy-fy på 70-tallet? Bowie fikk jo bråk for coveret til «The Man Who Sold The World», blant annet…?
– Ja, og Australia har kanskje en enda mer macho kultur enn Storbritannia. Men vi ga også mer faen. Det var kanskje mer oppsiktsvekkende fordi rocken var ganske pompøs og selvhøytidelig på den tiden, med band som Queen og Yes – der var det ikke mye selvironi på det tidspunktet. Og her kom et forsoffent australsk band med en krakilsk skolegutt på gitar og en vokalist utkledd som rampete skolepike. Men det er absolutt en TV-debut jeg er stolt over!
– Hvor viktig var George Young for AC/DC? Han var ikke bare produsent og storebror.
– George Young lærte meg å spille bass. Han tok meg under sine vinger i studio – jeg hadde aldri vært i et studio før jeg kom dit for å spille inn «T.N.T.»-skiva. I studio hadde jeg med George å gjøre, jeg hadde med Malcolm å gjøre, og jeg hadde med Bon å gjøre. Malcolm er … Det er pussig, men jeg omtaler fortsatt de tre i nåtid, som om de fortsatt er i live. Jeg aner ikke hvorfor, jeg gjør ikke det med noen andre som har dødd. Men Malcolm er en glimrende bassist, George er en glimrende bassist, og de lærte meg alt om basspill og hvordan man jobber i studio. Det ville ikke ha vært et AC/DC uten Malcolm, og det ville ikke ha vært et AC/DC uten George. Husk at Angus og Malcolm vokste opp med en storebror som spilte i et verdensberømt band, så deres ambisjoner var helt annerledes enn andre band, som kanskje ser for seg å øve i et halvårs tid, så prøve å få noen spillejobber på puben og kanskje gi ut en singel. Nei, de skulle sette sammen et band, og hadde jo allerede et plateselskap i familien, og så kom Michael Browning inn og fikk struktur på det hele.
– Fikk du friheten til å lage dine egne basslinjer, eller fikk du strikt beskjed om å spille slik og slik?
– Mens de skrev låtene, var det George på bass, og han var jo dritflink, så jeg kopierte stort sett bare det jeg hadde hørt han gjøre da det var min tur å spille inn bassen. Jeg så jo opp til George, og hadde ikke noe stort ønske om å spille på en annerledes måte enn det jeg hørte at han gjorde.
– Selv om du spiller på tre av de mest klassiske AC/DC-skivene, så var du bare i bandet i drøyt to år. Hva var det som førte til din avgang i 1977?
– Jeg kom litt på kant med Angus og Malcolm. Litt teit småkrangling om bagateller, noen sleivete kommentarer fra meg som irriterte dem. Og har du først tråkket over grensen med de gutta der, skal det litt til å komme inn i varmen igjen.
– Hvordan foregikk exiten?
– Vi hadde jo bodd i London det siste året, i Bayswater, og hatt det som base. I april 1977 turnerte vi i Europa som forband til Black Sabbath, et av mine gamle favorittband. Vi kom slitne tilbake til London i slutten av april for å forberede oss til vår første USA-turne. En kveld jeg var ute på byen, med den vanlige runden rundt Soho, endte jeg opp på The Speakeasy Club. På den andre siden av baren så jeg til min store overraskelse Angus og Malcolm i dyp samtale med manager Michael. Jeg skjønte ingenting – Angus, på en bar?? Jeg prøvde vinke, men de så meg ikke. Ikke før Michael var gått, da fikk de øye på meg og skyndte seg ut. Neste morgen fortalte Phil, som jeg delte leilighet med, at det var et bandmøte hos Angus og Malcolm, som bodde litt lengre opp i gata. Phil sa ikke ett ord mens vi gikk dit – ikke jeg heller, for jeg hadde en fryktelig dårlig følelse. Da vi kom dit, var også Bon og Michael allerede der, alle satt i sofaen og så alvorlige ut.
– Hvem førte ordet?
– Michael. Jeg tror ikke Angus, Bon eller Phil sa ett eneste ord. Michael fortalte at dette møtet handlet om meg, og at bandet hadde bestemt seg for å finne en ny bassist, hovedsakelig en som også kunne kore. Verden raste sammen for meg, og jeg kunne ikke komme meg fort nok ut derifra. Michael foreslo at jeg ble med ham til hans kontor for å ordne det praktiske, og underveis dit fortalte han at da Angus og Malcolm hadde bedt om et møte, trodde han at de ville sparke Bon, og ikke meg. Jeg ba de ordne meg en flybillett hjem til Melbourne så fort som mulig, og det skal Malcolm og Phil ha, de tilbød seg å kjøre meg til Heathrow og tok en øl med meg underveis. Jeg tok farvel med Bon hjemme hos ham kvelden i forveien, og han prøvde å være positiv og vinkle det som en mulighet for meg til å gjøre noe nytt. Det var tydelig at både Phil og Bon syntes dette var like kjipt som det jeg syntes.
– Folk tror ofte at sjefene i AC/DC var Bon Scott og Angus Young, siden de dominerte på scenen.
– AC/DC var alltid Malcolms band. Det er det fortsatt den dag i dag – de forvalter arven etter ham nå. Ingen avgjørelser ble tatt uten at Malcolm var involvert, og jeg og Phil ble aldri spurt om hva vi syntes. Det var Malcolm og Angus, og til en viss grad Bon, som hadde noe de skulle ha sagt. På scenen var det Bon som var frontmannen, mens Angus var hans gærne lille kompis på sologitar. Det tok litt tid før Angus ble bandets ansikt utad. Men å ha en frontrekke bestående av Bon og Angus, og en rytmeseksjon med Malcolm og Phil – hvem som helst kunne spilt bass – det var et særdeles solid band med alle forutsetninger for suksess. Men jeg hadde jo aldri drømt om at jeg skulle sitte i Norge nesten 50 år senere og fortsatt prate om dem. Jeg hadde ikke drømt om at jeg skulle være i live i 2022 en gang! Men det sier mye om bandet at de fortsatt holder det gående og selger ut stadioner på timen. Og jeg må si at hvis jeg skulle kåre min favorittskive gjennom tidene, så ville jeg sagt «Tres Hombres» med ZZ Top og «Powerage» med AC/DC – jeg klarer ikke si at den ene er bedre enn den andre.
– Så den skiva de lagde rett etter at du sluttet i bandet er favoritten din?!
– Absolutt! Jeg er muligens litt forutinntatt, men den trippelen som AC/DC leverte med «Let There Be Rock», «Powerage» og «Highway To Hell» har nesten aldri blitt overgått av noe annet band, hvis vi snakker om tre kanonskiver på rad.
– Og den dag i dag er jo 50% av AC/DCs settliste hentet fra den perioden der, slutten av 70-tallet.
– Ja, det sier mye om hvor solid og langvarig bandets fanskare har vært. Og hvor holdbar de var, idéene som Malcolm baserte bandet rundt. Ekte, jordnær rock ’n’ roll. Og alle skivene jeg spilte på og de som kom etterpå, var i all hovedsak bandet som spilte låtene live i studio. Og det imponerende er at om du ser på «T.N.T.», «Dirty Deeds», «Let There Be Rock», «Powerage» og «Highway To Hell», så er de alle innspilt innenfor en fire års periode. Eller de fire første skivene ble innspilt i løpet av 21 måneder. For meg så er «Let There Be Rock» den første ekte AC/DC-skiva. Det var først der bandet høres ut som seg selv. Og et poeng til er at alle de første skivene ble innspilt på to uker. Første uka ble låtene skrevet og grunnsporene med bass, trommer og gitar innspilt, den andre uka spilte vi inn vokal og gitarsoloer. Det var aldri mer enn to gitarer på dem. Derfor sier ofte folk at ‘Det høres ut som om bandet spiller låtene live på skiva’. Vel, gjett hva? Det er bandet som spiller låtene live på skiva! Og det var samme opplegg med Rose Tattoo. Samme studio, samme produsenter, samme innstilling.
– Det sier mye om Young-brødrenes innbitte fokus at det tok kun fem måneder og en uke fra Bon døde 19.februar og til «Back In Black» var i butikkene 25.juli.
– Ja, definitivt. Det å miste Bon var en forferdelig periode.
– Jeg forsto det sånn at du var god venn med ham og beholdt kontakten med ham også etter at du fikk fyken fra AC/DC.
– Ja. Hver gang AC/DC var i Sydney i perioden 1977 til 1980, så pleide Bon å bo hjemme hos meg. Han ville ikke bo på hotell, han ville heller være hos meg. Jeg hadde også god kontakt med Phil i tiden etter bruddet. Han pleide alltid å ringe meg med en gang de kom til byen. Og han tok kontakt med en gang Bon døde.
– Hvordan fikk du høre nyheten om Bon Scotts dødsfall?
– Brian, en venn av meg, som også var manager for Contraband, bandet jeg spilte i da, ringte meg mens jeg var hjemme en kveld og leste en bok. Og han sa bare ‘Hei Mark, jeg er rett nedi gata, tar med en flaske whisky og kommer innom. Regner med at du trenger det’. Jeg tenkte at dette var da pussig, han var da ikke typen til å stikke innom, så jeg spurte hva som foregikk. ‘Har du ikke hørt på nyhetene?’ spør han. Nei, sier jeg. ‘Bon er død.’ Og jeg bare sank sammen på sofaen – samme sofaen som Bon hadde sovet på noen uker tidligere – og kunne ikke tro det var sant. Jeg skrudde på nyhetene og hørte noe om en bil, så jeg trodde først at han hadde blitt drept i en bilulykke. Da Brian kom innom en halvtime senere, ble vi sittende og drikke og prate om Bon. Jeg hadde jo sett ham sanseløs full i baksetet på biler utallige ganger, så jeg kunne ikke fatte hvorfor ingen fikk dratt ham med seg inn i stedet for å bare la ham ligge der i baksetet. AC/DC kom tilbake til Australia, og jeg snakket mye med Phil da. Det var aldri noen snakk om bandets fremtid, men Malcolm hadde vært en tur i Perth og snakket med Bons far, og han hadde insistert på at Bon ville ha ønsket at bandet fortsatte. Og det gjorde dypt inntrykk på Malcolm. Og jeg har inntrykk av at ting stabiliserte seg etter det. Da fikk de et mål, en grunn til å fortsette. Hadde ikke Bons far vært så sjenerøs og forståelsesfull, kunne historiens gang ha endret seg. Og de kom jo fort tilbake med en fantastisk skive.
– Intet mindre enn tidenes mestselgende skive fra et band.
– Kan det gjøres bedre? Neppe. De solgte jo mer enn jævla Beatles! Da gjør man det greit. Jeg har masse gode minner om min tid i AC/DC, selv om jeg ikke har full oversikt over skivene de har gjort siden «Back In Black». Arven som Malcolm etterlot seg, er enorm. Jeg skulle så gjerne sett de på en verdensturné til. De har jo fortsatt Angus, Brian, Phil, Cliff og Stevie – og du kommer ikke nærmere «Back In Black»-besetningen.
– Sist jeg så dem, var med Axl Rose på vokal.
– Ja, jeg syntes Axl gjorde en strålende jobb! Spesielt på Bon Scott-låtene! Og for fansen var jo dette en begivenhet.
– Sett i retrospekt, var Bons dødsfall et fullstendig sjokk, eller var det noe du kunne se komme? Eller burde ha sett?
– Mange sa jo om Bon mens han var i live, at hvis han skulle dø i morgen, så hadde han i det minste levd livet sitt fullt ut. Jeg tror ikke det var en overraskelse for mange, men det var likevel et grusomt sjokk. Man gikk ikke akkurat og ventet på at det skulle skje, men det var ingen overraskelse, for som sagt, han levde livet.
– På dødsattesten sto det at han døde av akutt alkoholforgiftning, men var det hardere stoffer inne i bildet også?
– Ikke som jeg vet, nei. Jeg så aldri noe. Folk i og rundt bandet røyka jo, men i all min tid så jeg aldri noen hardere stoffer. Men unntak av Angus, likte vi alle å drikke, men Young-brødrene var altfor fokusert på musikken til å akseptere at noen i bandet brukte narkotika.
– Det er antagelig derfor de fortsatt holder det gående.
– Jeg vet at det var spekulasjoner om at Bon hadde tatt noen feil veivalg, men gjør vi ikke alle det?
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022