Fredag 13.desember 2019
Jeg ankommer Røverstaden såpass sent at jeg kun rekker to låter med tyske Unlight. For meg er dette et ukjent band, selv om de har holdt på siden 1997 og gitt ut sju album. Låtene jeg får med meg er midtempo black metal. Jeg registrer at de liksminkede tyskerne har god lyd, og ikke gjør seg bort på noen som helst måte. Likevel er ikke dette noe jeg kommer til å sjekke ut nærmere. 3/6
Det er ikke lange pausene mellom bandene heldigvis, og så fort Unlight er ferdig fyres det opp røkelse og bæres inn stearinlys. Her snakker vi noen flere enn de fire adventslysene folk flest stående i stua i disse førjulstider. Muligens noe større lysestaker også. Det spares ikke på røyk når Attic er i gang og det går stort sett i rødt lys fra taket og stearinlysene på scenen og det hele gir en perfekt stemning. Også her er lyden god. Musikken er mer heavy metal enn de andre bandene denne kvelden og det i seg selv bidrar til en god og variert pakke. Meister Cagliostros King Diamond-aktige vokal er såpass på kanten at det fort kan bli grusomt om dette skjærer seg live. Det låter stort sett greit foran scenen der jeg står, selv om det er noe ubalanse i prestasjonene her og der. Derimot hører jeg at lenger bak i salen låter dette bra. Jeg har veldig sans for Attic på plate og gledet meg til denne konserten, som er mitt første livemøte med dem. Og det innfridde virkelig. Nå har ikke jeg alle bandets låttitler i hodet, men jeg mener bestemt vi fikk tre låter fra hver av bandets to plater. De to siste, «Evil Inheritance» og «The Headless Horseman» er i hvert fall hentet fra debuten «The Invocation». 5/6
Når Attic pakker sammen fylles lokalet av det jeg kaller krigsmusikk. Musikk fra 30-40-tallet med litt lyder av krig, marsjer og taler. DJ Unborn slapp billig unna denne kvelden, da pauseunderholdningen styres fra lydmannen. Marduk vet i hvert fall å sette folk i riktig stemning. Og her er jeg spent, for dette går såpass unna at man er dønn avhengig av god lyd for å høre nyansene i musikken. Svenskene setter standarden ved å starte med «Panzer Division Marduk» og «Baptism By Fire» (for en umenneskelig måte å behandle en trommis på). Trommene er rimelig ihjeltrigga, men det hjelper i hvert fall på at man hører de nevnte nyansene. Lyden må sies å være bra nok, siden man er i stand til å høre detaljene. Bassen er tidvis veldig høy, noe som kommer og går, som i sin tur gjør det vanskelig å høre gitardetaljene til Morgan Håkansson. Tredje låt ut er «Werewolf» fra siste skiva «Viktoria». Kanskje litt rart at de kun spiller to låter fra denne (Equestrian Bloodlust er den andre), men med fjorten skiver, hvorav ti er representert i settets tretten låter, så må det vel kuttes hardt når man legger ut på tur. Og jeg skjønner man ikke orker å spille lenger enn en time i det tempoet der. Herregud for et maskineri. Jeg er i hvert fall glad jeg fikk «Burn My Coffin» og «Wolves» fra «Those Of The Unlight», som er en plate jeg alltid har satt svært høyt. Og jeg kunne godt tenkt meg en til utover «The Blond Beast» fra «Frontschwein». Marduk er svært proffe og det er lite å si på prestasjonene. Når i tillegg lyden fungerer blir dette en veldig fet aften. Og jeg fikk følelsen av at de drøyt tre hundrede oppmøtte gikk ut med samme inntrykk. Forresten, jeg trodde merchsalg var en god måte å tjene penger på. Når skal merchselgere lære seg å legge ut på turne med en kurant betalingsløsning? Cash og ikke veksel er vel ikke den enkleste måten å bli kvitt ting på i 2019. 5/6
Tekst: Ronny Østli
Foto: Geir Kihle Hanssen