Edge Circle Productions
Hva har så den magiske trioen fra Bergen klart å dra opp fra tryllehatten på sitt tredje album? Kaniner eller fete riff? Heldigvis det sistnevnte og mer til. Trioen fortsetter i samme gate som før med ganske så uimotståelige låter lettere inspirert av gamle storheter som Thin Lizzy, Whitesnake, Deep Purple osv. Men det er viktig å påpeke at bandets låter står fjellstøtt på egne ben. På bandets tredje album lefles det også med litt Black Sabbath-inspirerte riff som på skiva siste spor «Doomsday I’m In Love», men det er først og fremst lyden av Thin Lizzy vi fortsatt hører mest og tydeligst. Albumet er likevel svært variert og åpningslåta «(This is not) Your First Rodeo» høres ut som en hybrid av Motörhead og Thin Lizzy. Skivas beste spor er derimot den uimotståelige party-rock låta «To the Limit», men la oss ikke glemme den noe tyngre «Watchman’s Requiem». Vi får også servert en lekkerbisken i «Daggers Dance», en låt som skiller seg noe ut med sitt utpregende 80-talls inspirerte sound og minner om en krysning av Dokken, Europe og ikke minst Whitesnake (1987) med John Sykes sine legendariske overtoner og umiskjennelige Gibson-sound. Joda, her er det mye som sparker bra fra seg og albumet er tvers igjennom gull. Synd og skam at bandet ikke er mer kjent enn de er her til lands for dette slår det meste ned i støvlene. Trylleformelen med en god dose klassisk rock og litt 80-talls inspirert melodiøs har rock virker nok en gang og det er bare å ta av seg hatten for trekløveret fra Bergen nok en gang. Og for deg som ikke har noen som helst kjennskap til bandet er det bare å ta affære og sjekke de ut sporenstreks!
5.5/6 | Pål J.Silihagen
Utgivelsesdato 26.juni 2020