Nuclear Blast
Jeg må snakke om elefanten i rommet først – det er HYLENDE irriterende at de har byttet ut samtlige “o” med “Ø”. Det har sikkert en betydning jeg ikke har fått med meg eller skjønt, men det ser ufattelig rotete ut når man ser låtoversikten, det er schtØggt, og det gjør skrivingen om titlene ekstra komplisert. Unødvendig, jeg nekter sågar å anerkjenne tituleringene og tillater meg selv heretter å bytte den unødvendige “Ø” tilbake til den rette “o”!
Men, musikken da lurer du kanskje på? Joda, du får klassisk Machine Head i en god dose på tett opptil en times spilletid. Herligheten begynner med den overraskende episke starteren “Slaughter The Martyr” som står for over ti minutter av helheten og består stort sett av en lang oppbygning som klinker ut i en erketypisk MH-låt før den runder av som den startet igjen. Jeg har nevnt ved flere anledninger at man må vite hva man driver med når man skriver rock-/og metallmusikk med den lengden, og Robb Flynn & Co drar denne meget trygt i land. “Choke On The Ashes Of Your Hate” etterfølger med et deilig metallriff som ender opp i thrash/metallcore av ypperste merke, og det samme kan godt sies om “Become The Firestorm” også. Legg på en god del blastbeats i tillegg, og Machine Head er tilbake med et smell.
Jeg har alltid likt bandet, men ble også tidlig oppmerksom på at de ofte lå et par hakk etter sine kolleger – og ofte har hengt seg på trender i stedet for å skape de selv. Og dette gjelder også i disse dager, da metalcoren de stort sett beveger seg i stort sett ble skapt av andre band rundt millenniumskiftet. Men det hindrer ikke Machine Head å være helt i toppen blant disse kvalitetsmessig – for det er de så absolutt, så også med årets skive.
Det finnes et par meningsløse spor her, som “Overdose” – et kort hørespill som omhandler akkurat det det høres ut som. Jeg kan se for meg at herr Flynn antageligvis har mistet noen nære av denne grunnen, men selve hørespillet høres unaturlig og malplassert ut.
Et av høydepunktene på “Of Kingdom And Crown” er den mer melodiøse “My Hands Are Empty” som viser at Robb Flynn har tatt meget store steg som vokalist – noe som kanskje er naturlig etter 30 år i virket. Herlig oppbyggende start som gjentar seg over refrenger, et grep som sjeldent eller aldri slår feil. Jeg er også svak for “Become The Firestorm” med sitt illsinte vers og fengende refreng. Tilbake til å henge litt etter kunne denne nok fint ha passet inn på en Slipknot-skive fra midten av 2000-tallet også. Til tider synes jeg faktisk Flynn høres ut som Corey Taylor også. Sleng litt Iron Maiden og Max Cavalera inn i miksen så lander vi på “Bloodshot”. Ikke en dårlig miks det spørru meg. “Rotten” med sitt heng til klassisk dødsmetall må også her nevnes.
Jeg sliter derimot litt når Machine Head blir litt vel EMO, noe jeg synes spesielt på ”Unhallowed”. Ingenting ellers i veien med sporet, men dette bør være forbeholdt band under 30 IMO. Det hjelper godt når de slår over til thrash ettervhert, skal sies.
Den roligere “Arrows In Words From The Sky” avslutter ballet, og gjør det så med stil. EMO her og, men ikke så til de grader som tidligere på skiva. Står godt i stil til den rolige starten og, så dette har de helt klart tenkt igjennom. Sånt setter man pris på!
Fordelen med Machine Head er at du vet hva du får. Etter å ha prøvd og (stort sett) feilet under store deler av 90-tallet fant de sin form på 2000-tallet og har på mange måter holdt seg til det siden. Og klarer man å se bort ifra at de stort sett rapper det andre har gjort før de, gjør de det allikevel på sin egen måte. Jeg skulle dog ønske at de hadde én ting som bare var deres. Men bevares, er man fan av bandet er det bare å gå til anskaffelse av “Of Kingdom And Crown”. Jeg nekter å tro at man blir skuffet. GØdt mulig de får seg nØen flere fans Øg, men der tviles de lærde.
4,5/6 / Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 26. august 2022