Sist gang Lita Ford var i Norge, varmet hun opp for Bon Jovi i Drammenshallen. Sommeren 2013 spilte hun på en låve på Hadeland. Og i mellomtiden har hun lagt opp, flyttet til en øde øy, gjort et horribelt comeback fjorten år senere, mistet kontakten med sønnene sine, men med den nye skiva «Living Like A Runaway» er hun endelig tilbake i det musikalske sporet hvor hun hører hjemme. Vi tok en prat med rockedronninga like før hun gikk på scenen på Jevnaker.
Tekst & livefoto: Geir Amundsen
– God aften, frøken Ford! Har du virkelig ikke vært i Norge det siste kvarte århundret siden du varma opp for Bon Jovi i 1988?
– Åh herregud, er det blitt så lenge siden? Det føles om om det var et par tre år siden…Nei, jeg har ikke vært her siden da.
– Vet du, det første intervjuet jeg gjorde for Norway Rock Magazine var med deg, da du ga ut «Wicked Wonderland» for fire år siden. Men når man hører på den nye «Living Like A Runaway», skulle man jaggu ikke tro det er at samme person som står bak. Eller er det ikke det?
– Nei, det er ikke samme person…
– Så hva fikk deg til å endre stil så radikalt? Og tilbake igjen?
– «Wicked Wonderland» var først og fremst min ex-manns kreasjon, mens «Living Like A Runaway» er helt og holdent mitt album. Han lagde og plukket ut låtene, han hanket inn de musikerne som han ville bruke. Jeg slang inn et par gitarriff og noen melodilinjer, og plutselig var den nye Lita Ford-skiva ferdig – etter hans mening. Men jeg syntes aldri at dette var en Lita Ford-skive, og det sa jeg til ham også. Men han ga den ut på sitt eget plateselskap, mens «Living Like A Runaway» er utgitt på SPV.
– Den ble ikke godt mottatt av hverken fans eller presse heller. Så du kommer med andre ord ikke til å spille mye fra den i kveld?
– Nei! Alle eksemplarene jeg hadde av den skiva, har jeg kastet. Jeg hadde to lagerrom fulle av CDer og plater, og jeg leide en varebil og kjørte alt sammen på søppelhaugen, bokstavelig talt. Jeg anerkjenner ikke den skiva i det hele tatt.
– Men på den nye «Living Like A Runaway» er du tilbake der du hører hjemme. Og om det ikke er den aller beste skiva du har lagd, så er det ihvertfall den mest konsistente.
– Ja, det synes jeg og. Det er ikke bare meg, men jeg synes alle band burde ha mer flyt og helhet i skivene sine. «Living Like A Runaway» kan du høre på i sin helhet, det er ikke en haug sammenraskede låter, eller en eller to bra låter med noe annet rask for å fylle ut en CD. Har du den andre utgaven av «Living Like A Runaway», den med de tre bonussporene?
– Nei, kun den vanlige utgaven med 10-11 låter.
– Ja, jeg skjønner ikke hvorfor de gjorde det, det var plateselskapet som insisterte…
– Og et av de bonussporene er låta du åpner konsertene med for tiden, en coverversjon av Elton Johns «The Bitch Is Back». Valgte du den på grunn av tittelen?
– Alle spurte meg hele tiden ‘Lita, er du tilbake nå? Ikke bare et par låter før du forsvinner i 15 år igjen?’ Og jeg poengterte igjen og igjen at ‘Ja! Jeg er tilbake! The bitch is back!‘ Så da begynte jeg å tenke at kanskje jeg burde covre den – jeg hørte på teksten og jeg snakket med Elton og fikk hans velsignelse, og prøvde å gjøre den til Min Låt. Nå er det mye mer gitar istedet for piano som orginalen har. Og teksten var jo egentlig om Elton…
– Omtaler Elton John seg selv som en bitch???
– Jepp! Eller, jeg skal kanskje ikke uttale meg om det.
– Vi må snakke litt om tittelsporet på den nye skiva også. Veldig selvbiografisk?
– Ja,det er den. Teksten forteller en historie og tar deg med på en reise, som startet i bakgatene i Hollywood og Los Angeles, om å være i The Runaways og reise fra kyst til kyst. Den handler også litt om mine foreldre – min mor, som var italiensk, var min aller største supporter. Hun virkelig støttet meg, og samme med min far. Og den handler om mine fans, som har gitt meg støtte og kraft til å fortsette.
– «Living Like A Runaway»… Sist gang vi snakket sammen, fikk jeg på forhånd streng beskjed om å ikke spørre deg om The Runaways. Men du virker da veldig avslappet i forhold til det nå – du spiller til og med to Runaways-låter på konsertene dine.
– Hva? Hvem var det som sa det til deg?
– Hvis jeg ringte hjem til deg, så var det kanskje din kjære ex-ektemann Jim Gillette.
– Jaha?!? Han ville sikkert bare at vi kun skulle prate om den nye skiva. Nei, jeg har da aldri hatt noen problemer med det. Jeg har ikke spilt Runaways-låter på konsertene fordi folk kommer på Lita Ford-konserter. Men da vi turnerte i Australia nylig, fikk jeg mange forespørsler om å spille et par Runaways-låter. Og jeg fant ut at nå var kanskje tiden inne for å gjøre det, siden jeg aldri har gjort det tidligere. Så de er nesten som nye låter, og de blir tatt entusiastisk imot av publikum, som du nok vil se i kveld.
– Det er jo logisk at du fokuserer på egne låter, de fleste som kommer på dine konserter er først og fremst Lita-fans, ikke Runaways-fans.
– Stemmer!
– Og du har fortsatt ikke sett filmen «The Runaways», med Kirsten Stewart og Dakota Fanning?
– Nei! Jeg har bare sett traileren, og har egentlig ikke så stor interesse av den. Det er mer en film om Cherie Currie og Joan Jett, enn om The Runaways. Men det virker som om de har funnet de helt riktige skuespillerne til å fremstille de.
– Man må spørre. Hvis du fikk en forespørsel om å gjøre en turne og ny skive med et gjenforent Runaways, hadde du takket ja?
– Javisst, uten å nøle. Jeg vet at Cherie også hadde vært klar for det, det er vel heller Joan det står på. Vi har et fint forhold til hverandre nå, vi spiste middag sammen for et par år siden. Og (ex-Runaways-bassist) Vicky Blue regisserte videoen til «Mother» på nye skiva mi.
– I likhet med «Lita»-skiva di fra 1988, har du også på «Living Like A Runaway» spilt inn en låt skrevet av Nikki Sixx fra Mötley Crüe.
– Ja, og det er en virkelig pussig greie. Den låta bare dukket opp på laptopen min, og jeg aner ikke hvor den kom fra. Jeg så bare at ‘Saved To Desktop’ var en låt ved navn «A Song To Slit Your Wrists By» av Nikki Sixx. Og jeg hadde da ikke lastet ned noen Nikki-låter, jeg ante ikke hva dette var! Men da jeg hørte på den, skjønte jeg at den passet inn i konseptet for «Living Like A Runaway»-skiva, med et par justeringer. Så jeg ringte Nikki og spurte hva denne låten var, om det var noe han lagde i forbindelse med boka si, for jeg hadde aldri hørt om den. Og han sier ‘Å den ja, det var noe jeg skreiv til ex-kona mi for 15 år siden.’ Og jeg sier ‘Åh faen! Kan jeg få den?’ ‘Javisst,’ svarer han, ‘gjør hva du vil med den.’ Jeg spurte hva han ville endret på den, og han foreslo å lage et litt Nine Inch Nails-aktig lydbilde på låta. Så det er hva vi har gjort; lagd den litt mer industriell og plusset på en ekstra gitarsolo. Men det er utrolig hvordan jeg fant den, som sendt fra himmelen! Jeg ser for meg Gud sende den min vei og si ‘Her, Lita, spill inn denne låta!’.
– Og Nikki har ikke spilt den inn med noe annet band?
– Jo, han har spilt den inn med et av sideprosjektene sine, et band som het 58. (Som ga ut ett album i 2000.)
– Et annet høydepunkt på den nye skiva di er «Mother». (En låt til hennes to tenåringssønner som Lita ikke har fått ha kontakt med på tre år, takket være ex-mannen som skal ha vendt sønnene fullstendig imot Lita.) Den må ha vært tung å spille inn.
– (Stille.) Ja, du skulle bare visst… Jeg gikk igjennom et sant helvete med skilsmissen min. Det er mye å forklare, og det beste er kanskje at jeg gir deg en link til nettsiden min. Under ‘Causes’ er det en link som heter ‘Parental Alienation’. Og dette har ingenting med foreldrerett eller besøksmuligheter å gjøre. Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg har mistet foreldreretten til sønnene mine, det er ikke det som har skjedd! Så derfor er låta «Mother» en skikkelig tåreperse av en låt – fordi den er sann og ektefølt. Jeg har mistet kontakten med barna mine – faren tok dem.
– Utrolig.
– Ja. Og det syke er at det finnes ingen lov mot dette, noe sted i verden, mot å sette barna dine opp mot den andre forelderen, og fremstille ham eller henne som et uhyre slik at barna ikke vil ha kontakt! Imens tjener advokater og dommere og familieterapeuter seg søkk rike på dette, mens både barna og forelderen lider. Dette må forbys!
– Det er mye gift og eder og galle i de andre tekstene på skiva her. Var det en måte å få ut aggresjonen på?
– Nei, egentlig ikke. Det er bare historier. Sanne, selvopplevde historier. Folk skriver låter om alt mulig, både når de er glade og når de er sinte.
– Ja, men nesten alle de beste skivene lages som en konsekvens av elendighet og lidelse.
– Det har du helt rett i! Men så må man høre på låter som ‘I’m walking on sunshine- whoooooh!’ som bare gir deg brekninger! For all del, jeg liker Katrina & The Waves, men den låta er litt for lystig for meg.
– Fortell oss om det nye livebandet ditt. Det er en gjeng med durkdrevne rever du har med deg nå.
– Ja! Vi har Bobby Rock på trommer…
– Jeg husker han fra Vinnie Vincent Invasion. Er han fortsatt den samme muskelbunten?
– Ja, han er helsefreaken i bandet. Når restan av bandet kommer av scenen og drikker øl og vin og spiser sjokolade, så putter han masse grønne ting i en blender og drikker det rett fra beholderen. Sånn er Bobby, han er helt fantastisk. Så har vi Mitch Perry på gitar, jeg vet ikke om du kjenner til han?
– Jeg har sett ham med McAuley Schenker Group, og han har vel turnert med både John Paynes Asia og med Cher.
– Du har bedre oversikt enn jeg har! Ja, han har spilt på utrolig mye skiver og turneer for ulike band.
– Har du hatt med en ekstra gitarist på turneer tidligere? På skiva spiller du alt selv.
– I begynnelsen var det bare meg, da jeg ga ut «Out For Blood» og «Dancin’ On The Edge» var jeg eneste gitarist på scenen. Men jeg tror det var på «Lita»-turneen at jeg fikk med en ekstra gitarist. Mest fordi det da var enklere for meg å kunne fronte bandet, og ikke bare konsentrere meg om gitarspillet. Du kan si det samme om James Hetfield i Metallica – på skivene spiller han alt av gitarer unntatt soloene, men på konsertene må de være to gitarister for å kunne gjenskape låtene slik de skal låte. Det er vanskelig å spille et riff samtidig som du synger, så det er veldig praktisk å ha med seg hjelp på scenen. Det trengs ikke i studio, for der spiller man først inn gitarene, og så legger man på vokalen senere. Og Mitch og jeg har kjent hverandre siden rundt 1983-84, så han er som en bror for meg. Vi leser hverandre bra på scenen, og spiller bra sammen. Som du vil se i kveld. Og til slutt har vi Marty O’Brien på bass.
– Hva har han gjort tidligere?
– Jeg fant Marty via Tommy Lee. De spiller sammen i Methods Of Mayhem. Han har spilt på tre Ozzfest-festivaler, og ble også anbefalt til meg av John Moyer fra Disturbed, som Marty har vikariert for et par ganger. Han er en skikkelig bassist, han bruker ikke plekter. Og sammen med Bobby Rock utgjør han en sykt bra rytmeseksjon.
– Jeg må spørre deg om «The Bride Wore Black», denne nærmest mytologiske skiva som du visstnok har spilt inn, men ikke utgitt. De uutgitte skivers Atlantis!
– Haha, fantastisk bra terminologi, den må jeg huske!
– Værsågod. Hva kan du fortelle? Eksisterer den? Stemmer det at du skrev den med Tony Iommi?
– Det er en skive som ble skrevet og spilt inn mens jeg var forlovet med Tony Iommi, altså rundt 1985, men han hadde ingenting med den å gjøre – han har ikke skrevet noe, han har ikke produsert den og han spiller ikke på den. Alle spør om det, men han var bare kjæresten min på den tida. Skiva ble aldri gjort ferdig på grunn av et maktskifte i plateselskapet, så den ble skrinlagt. Den nye presidenten var mer fan av country og ante ikke hva de skulle gjøre med skiva mi, så de droppet meg.
– Blir den noensinne utgitt?
– Hmmmm… he he. Vent og se! Noe mer kan jeg ikke si, enda.
– Du har turnert med alt og alle fra Bon Jovi og Def Leppard til Ratt og Queensrÿche. Hvem trivdes du best med, og er det noen av de du helst ikke vil turnere med igjen?
– Nei, det er ingen jeg ikke vil turnere med. Men det er enkelte band som jeg ikke har likt å åpne for, bare fordi de nylig har hatt en låt som har solgt mye, og derfor er hovedattraksjonen. Det kan plage meg. Men ellers har alt vært knall. Jeg elsket Def Leppard, jeg elsket å turnere med Bon Jovi, det var helt topp. Queensrÿche og Geoff Tate også, det å få synge «Close My Eyes Forever» med Geoff Tate hver kveld var utrolig.
– Ja, med Queensrÿche var du ikke forband, men pauseunderholdninga!
– Haha, ja! Jeg var med som ‘Special guest’, og kom på scenen halvveis i deres konsert og gjorde noen låter med Queensrÿche som backingband! Geoff pleide å introdusere meg med å si ‘Dette er min favorittdel av konserten!’ og gikk av scenen. Til slutt kom han på igjen og sang duetten med meg, og så fortsatte Queensrÿche sin konsert.
– Jeg intervjua trommis Scott i forrige uke, sku hilse!
– Ah, kult! Takk takk, hils tilbake.
– Har det blitt enklere å være kvinne innenfor rocken nå, eller er det fortsatt et press på å være kommersiell og lage poplåter?
– Nei, jeg føler ikke noe press på å lage pop lenger. Nå for tiden har jo til og med Black Sabbath fått en topplassering på Billboard-lista, mens de tidligere knapt har vært inne på Topp 10! Den første singelen Ozzy hadde inne på Topp 10 i USA, var «Close My Eyes Forever»! Er ikke det vilt? Etter alle de klassiske Sabbath-skivene, klarte de ikke bli Topp 10, men med den nye skiva går de rett inn på førsteplassen – så hva skulle da være vitsen med å lage poplåter istedet? Tidene har endret seg.
– Ser du noen nye unge kvinnelige artister der ute som vi burde være oppmerksomme på? Noen utfordrere til tittelen The Queen of Rock?
– Nei! Haha! Jeg ser ingen utfordrere, og jeg er ikke klar for å gi ifra meg den tittelen riktig enda.
– Så hva ville du sagt til en 15-åring jente som akkurat har fått seg sin første gitar som hun sitter på soverommet og øver på?
– Åh herregud. Følg ditt hjerte, gjør det du føler er riktig for deg. Og ikke la noen overtale deg til noe annet. Når noen begynner å fortelle deg hva du skal gjøre, hva du skal skrive, føle, si, ha på deg, da er det feil.
– Så hva skjer videre med Lita Ford? Hvor lenge skal du turnere, har du begynt å tenke på en ny skive?
– Ja, jeg har begynt arbeidet med neste skive, jeg tipper den kommer neste høst. Men før den tid kommer det en liveskive. På tampen av fjorårets turne med Def Leppard og Poison, spilte vi på en klubb i Los Angeles. Og opptaket fra den konserten kommer ut i slutten av oktober i år.
– Gud og enhver mann gir ut sin selvbiografi for tida. Jeg skulle gjerne lest din.
– Det jobbes med saken! Jeg håper å ha den klar på nyåret.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2013