Da den amerikanske singer-songwriteren Lissie turnerte Norge i høst, benyttet vi anledningen til å ta en lang og trivelig prat med henne om den nye plata, «Carving Canyons», hennes tilknytning til Norge, Øystein Greni, a-ha, Lenny Kravitz, Tom Petty and The Heartbreakers, musikkpopcorn og musikken som er hennes måte å gjøre smerte vakkert på!
Tekst: Heidi E Bolle
Foto: Anne-Marie Forker
– Du begynner å bli en ekte Norgesvenn nå. Hvor mange ganger har du vært her?
– Så mange ganger at jeg sikkert har mistet tellingen. Jeg startet å komme hit i 2010 da mitt første album «Catching A Tiger» kom ut. Det gjorde det ganske bra her og jeg endte opp med å jobbe og bli kjent med noen veldig bra folk her, både i plateselskapet og i Stageway som promoterer og booker meg, og som lot meg komme tilbake år etter år. Jeg tuller med mine norske venner og sier at jeg sikkert har vært i flere deler av landet enn de fleste nordmenn.
– Har du et favorittsted eller by her?
– Vel, det er knyttet til minner. Slottsfjellfestivalen i 2010 var ganske magisk. Det var så gøy og et så stort øyeblikk for oss som band. Jeg fikk møte Øystein Greni og teamet jeg jobbet med den gangen. Det var på en måte et første stort, spennende og vilt møte. En veldig morsom kveld som også som ble litt «crazy». Vi dro ut og holdt det gående hele natta. Det var et stort øyeblikk, men å spille i Operahuset i Oslo var en ære. Det var også en kul opplevelse å reise til Svalbard. Det er egentlig vanskelig å velge et sted.
– Du har skandinaviske aner, har du ikke?
– Jo, min mor er 100 % Svensk, for hennes mors og fars oldeforeldre var alle fra Sverige. Min bestemor på farssiden var fra Nord-Sverige. Men så tok jeg en sånn DNA-test og den viste at jeg tilsynelatende er 25 % Norsk og 50 % svensk.
– Oi, så du er norsk og er tilbake i moderlandet du da? Det kan jo forklare at du stadig trekkes hit
– Ja, jeg vet, haha. Jeg måtte jo bare ha noe norsk i meg! selv om jeg er mest svensk med en ganske stor andel finsk som jeg ikke visste. Det går sikkert langt tilbake i tid og må dreie seg om noe reising eller noe, men ja, jeg har definitivt skandinavisk aner og oppvekst. Vi var alltid veldig stolte av våre svensk-amerikanske tradisjoner.
– Snakker du norsk? Jeg har hørt deg covre Jokke og Valentinerne «Sola skinner» på nesten flytende og ganske imponerende norsk.
– Haha. Jeg er glad jeg klarte å lure deg. Jeg hadde spurt en venn av meg som faktisk er svensk, vi hadde skrevet ut låten fonetisk, og jeg bare memorerte lydene uten å vite hva jeg faktisk sang. Jeg lærte meg jo hva det betød for folk forklarte det, men ikke hvilke ord som betød hva. Men, jeg har lært meg en del norsk siden, spesielt i 2018/2019. Jeg kan si noen ting, men jeg stoppet å øve og ikke har vært her så mye, så har jeg har mista det. Haha. Men noen ganger skjønner jeg det folk sier.
– Kommer du fra en musikalsk familie?
– Min bestefar på farssiden sang alltid, han var korlærer, musikklærer og en internasjonal barbershop-kvartett-mester. Han opptrådte alltid, sang og var veldig inn i musikken, så jeg var mye i teateret og sånt med ham, men min mor, far og søsken kan alle synge ganske bra, mine brødre kan spille piano på gehør selv om de egentlig aldri spiller. Så ja, det er en musikalsk famille selv om jeg er den eneste som har gjort det til en levevei.
– Når begynte du med musikk?
– Da jeg var ganske liten begynte jeg å se bestefaren min i musikaler og i lokale teatre. Både min søster og jeg ble inspirert til å drive med dans, teater og sang klasser der vi satt opp ulike show og jeg elsket det fra jeg var fire, fem år gammel. Jeg sang alltid uansett og fant opp sanger, jeg fortsatte med det, gjorde mye musikkteater og på videregående begynte jeg å spille gitar og skrive sanger fordi jeg følte meg drevet til det, for musikk var min måte å utrykke meg og fortelle min historie på. Å synge var veldig beroligende, det føltes alltid bra å opptre og å utrykke seg.
– I dag ga du ut ditt femte album «Carving Canyons». Påvirket Covid-isolasjonen noen av sangene på albumet?
– Før Covid var jeg ikke sikker på hva jeg ville si, Jeg visste at jeg ville lage et nytt album, men var ikke inspirert og hadde ikke klart for meg hva jeg ville at albumet skulle handle om.
– Så hva inspirerte deg?
– Covid kom, partneren min slo opp med meg på en plutselig og sjokkerende måte. Vi hadde bodd sammen i Virginia i de første månedene av pandemien. Vi slo opp, så jeg dro tilbake til Iowa der jeg bor, der huset mitt er. Jeg bare: ‘Uhhhh, jeg kan ikke dra noen plass, jeg kan ikke se noen, jeg kan ikke turnere, jeg kan ikke bevege meg eller reise. Vel, da må jeg bare håndtere og prosessere noe dritt jeg aldri har tatt tak i før, som sikkert mange andre måtte gjøre også.’ Jeg måtte takle noen dype og harde sannheter om meg selv. Isolasjonen, det å ikke kunne klemme eller dra hjem til noen. Det var sprøtt, haha. Det var ganske utfordrende, og hadde ikke pandemien skjedd hadde jeg ikke hatt tid til å tenke eller hvile, og uten hendelsene de siste to årene hadde ikke dette albumet blitt som det ble.
– Stemmer det at du ble oppdaget på MySpace av selveste Lenny Kravitz?
– Det er noe sannhet i det, men litt overdrevet. Da jeg bodde i Los Angeles og hadde min MySpace-profil hadde jeg allerede blitt signert hos Maverick Records av supermanager Guy Oseary, og han var kompis med Lenny Kravitz. Lenny Kravitz skulle ut på turne og Guy ville hjelpe meg med karrieren, så jeg tror at han viste Lenny mine MySpace-sanger, prøvde å selge meg inn til Lenny og fortalte ham at jeg burde bli med ham på turne. Lenny syns det var kult, og sånn fikk jeg åpne for Lenny Kravitz i 2008.
– Hvordan var det?
– Det var veldig kult, men alle tror at jeg hang med Lenny Kravitz hele tiden, men jeg møtte han kort to ganger. Jeg ville komme til lokalet og han hadde lydsjekk. Så hadde jeg lydsjekk og så åpnet dørene seg for publikum. Hans påkledningsrom var langt unna mitt. Uansett var det en fantastisk opplevelse og jeg lærte hvor hardt det var å ha show. Jeg trodde det kom til å være som en fest, haha. Det var det ikke! Det var hardt arbeid.
– Hadde du det sånn med Tom Petty and The Heartbreakers også?
-Å herregud ja! Det var en radiostasjon innsamling for KCSN i California, de ønsket å samle inn penger for å booste signalet sitt. Radioprogrammereren kjente masse folk og hadde vært i industrien lenge, så han klarte å få med Tom Petty and The Heartbreakers og The Wallflowers til å spille for 500 stk og jeg fikk åpne for begge. Som var så sprøtt og fantastisk. Så stort. Men jeg fikk ikke møte Tom Petty heller, men fikk møte Mike Campbell, gitaristen. Han var veldig hyggelig da. Petty bare kom og dro igjen.
– Sangene dine blir spilt på TV-serier som «House», «The OC», «Twin Peaks» og du har spilt en rolle som en singer/songwriter der du spiller rollefiguren Lissie Poole. Hvor mye av den ekte Lissie puttet du inn i rollen?
– Da jeg bodde i Ojai California så bodde Peter Farrelly, direktøren og skaper av Loudermilk (en av Farrelly brødrene som skapte bla «Dum & Dummere» og «Alle Elsker Mary») i en liten by og jeg endte opp med å bli venner med hans kone og han. Så etter at jeg hadde flyttet tilbake til Iowa i 2019 så ringte Peter meg, som jeg ikke hadde snakket med på årevis og sa at han hadde skrevet en rolle for meg i TV-serien. Jeg svarte at jeg ikke var noen skuespiller og jeg tror ikke jeg kommer til å være noe bra. Men han skrev rollen til meg og jeg ble veldig smigret så jeg måtte si ja selv om jeg var livredd. Men han betrygget meg med at det ville gå kjempebra, at han ville hjelpe meg og at jeg ville se flott ut. Jeg stoler på han og syns det var en stor ære å bli spurt.
– Fortell om samarbeidet ditt med Øystein Greni. Du nevnte han tidligere. Har du noen nye planer med han eller BigBang?
-Og det minner meg på at jeg burde si fra til han at jeg er her. Jeg vet ikke om han er i byen engang. Om han er det burde han komme på konserten på søndag. Men, jeg elsker Øystein og syns at BigBang er utrolig bra. Jeg tok en kjapp øl med ham i juni da jeg var her sist, så vi holder kontakten.
-I 2017 gjorde du en MTV Unplugged konsert på Giske med a-ha, hvor du sang duett med Morten Harket på «I´ve Been Losing You». Hvordan skjedde det?
– Vel, sikkert fordi jeg har vært her så mye siden 2010 og hadde vært på Ocean Sound i Giske og hadde opptrådt rundt der i løpet av årene. Jeg husker ikke helt hvordan det skjedde, men noen jeg har jobbet med har anbefalt meg for å gjøre en duett. Fordi det var mange andre som sang med de og da jeg ble spurt var jeg henrykt og sa bare ‘Selvfølgelig – det vil jeg veldig gjerne. Det vil være fantastisk og en stor ære.’ Så jeg har fått gjøre mye kult! Jeg fikk møte gutta, det gikk fort, vi øvde kjapt og boom. Det skjedde, og det var flott å få lov å være med på det.
– Hvordan er skriveprosessen din?
– Jeg skriver mye med andre fordi om jeg er for meg selv, så skriver jeg ikke. Da vasker jeg eller bare utsetter det. I november 2020 dro jeg til Nashville i tre uker. Jeg har mange venner der som skriver sanger. Så jeg skriver sanger med andre mennesker. Det er min historie, med mange av mine ord. De har ideer. Jeg elsker å skrive med andre og pleier å dra til Nashville eller LA vanligvis når jeg er klar for å jobbe med musikk, skrive eller spille inn.
– Når du skriver, hva kommer først? Teksten eller melodien?
– Det er aldri det samme egentlig. Noen ganger er jeg i hagen og begynner å synge noe, eller så kommer teksten og melodien samtidig. Så tar jeg det opp på et lydopptak og kommer tilbake til det senere. Når jeg samskriver så er det ofte å bare spille musikk og synge en vilkårlig melodi og tulleord og så å sette de sammen som et puslespill. For meg er det ikke kun en måte.
– Har du mange ideer og biter lagret?
– Jeg har så mange biter lagret som jeg ikke har gjort noe med. Og om jeg noensinne mister taleopptakeren min vil jeg glemme alt jeg noensinne har tenkt. Før husket jeg ting, nå glemmer jeg alt. Så det er jo det som er synd med det, jeg har så mange flotte grunnidéer, men jeg klarer ikke å ta innover meg alle tusenvis av ideer jeg har hatt liggende et sted som jeg ikke har klart å gjøre noe med. Så vi får se, kanskje.
– Skriver du når du har det vanskelig, og blir du inspirert av å ha kjærlighetssorg?
– Dette er tingen. Jeg vet ikke om man må lide for å lage kunst. Men jeg hørte noe i dag da jeg lyttet på en podkast med Brené Brown. Jeg husker ikke helt hvordan hun sa det, men livet har mye smerte i seg og det er nesten som om kunst er å gjøre smerte vakkert.
– Det var en fin beskrivelse!
– Ja, og så enkelt og sant. Det beveger deg. Det finnes jo ganger jeg skriver når jeg er nysgjerrig, men jeg føler normalt at jeg må lage en sang når jeg er opprørt på en eller annen måte. Jeg har ikke lyst til å lide for kunsten min, og tror at nå som jeg har blitt eldre så lider jeg ikke så mye som før fordi jeg har lært bedre mestringsferdigheter, men kunst er å gjøre smerte vakkert!
– Det nye albumet ditt består av mange vakre harmonier og flere stemmer på de fleste sangene. Dette virker nytt. Før var det mest deg, om jeg ikke tar feil?
– Ja, det stemmer. Men ikke på alle uheldigvis. Tidligere har jeg sunget mest selv og stått for koringene og harmoniene. Dette albumet er skrevet sammen med mange kvinner, hovedsakelig venninner fra Nashville. Jeg ville at de som hadde bidratt med å skrive sangene skulle synge på låtene, så jeg spurte, uten press selvfølgelig, haha. ‘Vil du synge koringene?’ Så jeg dro til Nashville i juni 2021, og fikk med meg en håndfull personer jeg har skrevet med som var villige til å komme i studio og legge på harmonier på noen av sangene. Noen av sangene hører man det bedre på enn på andre. Men resultatet ble ordentlig bra, og det var skikkelig kult å ha med forskjellige stemmer og mer tekstur.
– På «Yellow Roses» har du samarbeidet med Natalie Hemby.
– Ja, vi skrev den sammen. Hun tok virkelig styringen på låten og kom og sang harmonier. Hun er jo en legende som er bare fantastisk.
– Du blir ofte sammenlignet med rockeikonet Stevie Nicks. Kjenner du deg igjen I denne beskrivelsen?
– Det med Stevie Nicks og Fleetwood Mac hører jeg mer og mer. Selvfølgelig tar jeg det som et enormt kompliment. Jeg tror ikke det er bevisst og jeg hørte heller ikke mye på Stevie Nicks, men derimot mye på Sheryl Crow, som var min store inspirasjon på 90-tallet da jeg begynte å spille gitar. Jeg forstår jo hva folk sikter til, men jeg vil ikke at folk skal tro at jeg prøver å høres ut som noen andre enn meg selv.
– «Night Moves» på den nye plata gir i hvertfall meg Fleetwood Mac-vibber.
– Vel, hun er den kuleste dronninga. Alle bøyer seg jo for Stevie. Jeg er enig, jeg elsker alt ved henne, spesielt låtskrivingen hennes og stemmen hennes, som er fantastisk. Det er ikke bevisst at den skal ligne, men kanskje noe har sneket seg inn underbevisst.
– Om du hadde carte blanche og kunne velge hvilken artist du skulle samarbeide med, hvem ville det ha vært?
– Da må jeg si Gorillaz. Jeg elsker Gorillaz mer enn Blur, Jeg syns Damon Albarn er en utrolig kul artist. Han er verdig allsidig og gjør alltid noe forskjellig. Han har også en fantastisk stemme. Han virker bare som en så interessant artist. Jeg kjenner ikke til hele hans repertoar, men jeg har alltid tenkt at det ville vært kult å synge med han i en eller annen sammenheng. Den andre jeg ville samarbeidet med er Jeff Lynne. Han er en god låtskriver, og han jobbet mye med Tom Petty og George Harrison, så derfor Jeff Lynne.
– Hvor tro mot livet ditt er sangene dine?
– 100%, vennene mine tuller med at jeg ikke har noe filter. Jeg har en intern monolog med tanker som jeg konstant deler. Det er som om jeg ikke helt vet om jeg er normal, haha. Jeg er veldig åpen, og jeg er veldig nysgjerrig. Hver sang jeg skriver, skriver jeg fordi jeg må. Dette er det jeg føler, dette er det jeg lærer.
– Hvordan har du vokst som artist siden du startet?
– Jeg vil si at jeg har blitt mer selvsikker, Jeg har blitt mer balansert i livet, så jeg ikke legger så mye vekt på hvordan folk responderer på musikken min som jeg pleide å gjøre. Vet jo ikke om det er 100 % sant, men det er sånn jeg føler det. Når man blir eldre så legger man ikke så vekt på de små tingene. Jeg er meg. Ta det eller la det være.
– Du driver din egen ‘musikk-popcornfabrikk’? Hva skjedde der?
– Min gode venninne Diane Whealy, som er en så imponerende person driver noe som kalles Seed Savers der de gror og samler inn arvegodsfrø så de ikke blir utryddet og sender de til Svalbard. Vi ble venner og jeg syns hun var den kuleste personen i verden. Hun likte musikken min og pga Covid kunne vi jo ikke gå noen plass, så vi bestemte oss for å starte en popcornfabrikk. Familienavnet hennes er Ott. Så vi lagde Ott`s Pop og Indie Pop, fordi jeg er en Indie Pop musiker. Hver smak er inspirert av en slags popmusikk. Så vi har Cheesy Pop, Dream Pop, Synth Pop, Folk Pop. I det siste har jeg også lagd Lissie Pop. Vi har en butikk i byen vår.
– Og Lissie Pop?
– Jeg jukset litt fordi jeg er for travel. Jeg kan jo ikke lage popcorn når jeg er borte, så jeg blandet folk Pop og Cheese Pop som er lagd av ostemais og er klassisk amerikansk. Jeg vet at dere ikke har popcorn som vi har det. Jeg lagde en vits av det og sa at jeg var litt «folky og litt Cheesy» og blandet smakene. Det er Lissie Pop. Kanskje jeg gjør en popup i Oslo med popcornet mitt.
– Du lager musikk, skriver låter, drar på turneer, driver popcornfabrikk, opptrer på tv og driver gård. Hvordan finner du tid til å klare alt sammen, og hva ofrer du for å oppnå det?
– Før pandemien hadde jeg ikke så mye å gjøre med gården og popcornet, men nå når jeg jobber med musikken og reiser, spesielt i sommer merket jeg at jeg prøvde å gjøre åtte ting på en gang og ikke helt klarte å gjøre noen av de spesielt bra, haha. Hver dag tenkte jeg ‘Herregud hva skal jeg gjøre, jeg må gå og lage popcorn, hvorfor gjorde jeg dette?’ Nå fokuserer jeg bare på denne plata. Men jeg tror jeg har ofret mye lenge som hjem og forhold. Men nå har jeg vært sammen med noen i 14 måneder og det har vært flott, den beste noensinne faktisk. Det føles sunt. Vi er oss selv og har opplevd mye på hver vår kant. Vi støtter og forstår hverandre. Det føles godt.
– Er han musiker også?
– Nei, han er lege. Han har barn og var gift for lenge siden. Det er flott å kunne møte noen på dette stadiet av livet. Han er fantastisk, og jeg tror ikke vi ville ha møtt hverandre og vært i stand til å bli kjent med hverandre om jeg promoterte et album. Så det blir interessant å se, jeg tror jeg ofret masse for musikken min, og jeg er glad jeg gjorde det, men det blir interessant å se fremover om jeg finner en bedre balanse.
– Noen planer om et sjette album?
– Albumet kom jo akkurat ut i dag og folk begynner allerede å spørre om hva jeg skal gjøre videre! Jeg vet faktisk ikke. Jeg kunne tenke meg å samarbeide mer med kvinnene jeg skrev med på denne plata, Sarah Buxton and Kate York. Vi har snakket om at vi burde gjøre en trio eller noe, men jeg sier ikke at det er sikkert skjer, men ideen om å samarbeide eller ta del i noe der jeg kan synge og skrive og bidra på et eller annet prosjekt kunne vært kult. Jeg vet ikke ennå. Men samarbeid høres gøy ut.
– Hva er ditt største musikalske øyeblikk?
– Det her høres sikkert sprøtt ut, men det var da jeg var «Annie» da jeg var ni. Det var enormt for meg og endret kursen i livet mitt. Jeg gjorde 80 show, det var et middagsteater og jeg måtte gå glipp av skolen. Jeg tror at det var noe med å være Annie på den tiden i livet mitt som fikk meg til å innse at jeg elsket dette og ville gjøre dette bestandig.
– Du har oppnådd mye musikalsk siden du startet. Har du noen nye mål fremover?
– Jeg vet ikke helt. Jeg vil se hva dette albumet bringer og revurdere livet mitt, haha!
– Noe mer du vil si til leserne?
– Jeg er veldig stolt av dette albumet. Jeg syns det er mye dybde i det og mye ærlig deling. Jeg føler meg alltid som en «goofball», fordi jeg som alltid er tilbake i Norge, men jeg elsker å komme hit og har alltid muligheter her. Når jeg kommer hit, elsker jeg det. Jeg er bare nysgjerrig på å se i de kommende dagene og ukene hvordan folk reagerer på albumet. Det skal bli kjempegøy å spille med bandet igjen og å begynne og turnere igjen i Storbritannia og statene.
– Du skal ha fem konserter her og reise videre til England?
– Ja, men i England skal jeg promotere plata mi i platebutikker og utover høsten og vinteren skal jeg turnere i USA. I februar skal jeg turnere i England i tre uker. Så det kommer til å være en travel tid fremover og det blir spennende å se hvordan folket responderer på albumet. Jeg føler at jeg er ute og tester vannet igjen, og jeg håper musikken vil gå hjem hos mange mennesker.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022
