Mascot
Los Angeles har fostret flere store artister enn de fleste andre byer gjennom historien, og denne debuten bør sende Levara til himmels, for makan til debut er det lenge siden jeg har hørt. Sterke låter, flinke musikere, en vokalist som virkelig leverer og framifrå produksjon.
Levara startet opp som ZFG (Zero Fucks Given), men endret navn til Levara da debutskiva ble innspilt, og bassist Sam Porcaro forlot skuta i 2020. Han bidrar dog på plata, noe vi kommer tilbake til. De ble signert til Mascot records, som også huser blant andre gitarist Trev Lukathers far Steve Lukather, og nå er altså debutskiva klar.
Det åpner friskt, med «Heaven Knows», og et tøft gitarriff fra Lukather, men vi oppdager allerede her hvilken vokalist bandet har i Jules Galli. Herrefred for en stemme det bor i den karen! Han har rullet opp som en favoritt siden jeg hørte de første to singlene «Automatic» og «Chameleon» i 2020, og spesielt etter jeg fikk skiva for gjennomlytting i mars. Trommis Josh Devine leverer også varene, men det er ingen tendenser i overspilling på noe som helst nivå her. Alt er for låta, noe som gjelder hele bandet. Og la oss nå ta for oss låta som startet det hele for Levara; «Automatic». Da jeg intervjuet Lukather fortalte han meg at dette er låta som startet det hele for dem, og at hele plata er tuftet på hvordan den ble laget. Den kommer allerede som andrespor, og det første som slo meg da jeg hørte den, er hvor vanvittig bra bassen låter. Både fremførelsen fra Porcaros side, men også lyden, for den er virkelig fremtredende bra! Produksjonen er strålende, og oppbygginga av låta likeså.
Lukathers gitarbidrag er noe uortodoks, spesielt med tanke på hvilke gener han bærer, for gitarsoloene hans er ikke tradisjonelle soli, men tonaliteten er bygd rundt lydene han velger, noe som gir musikken et løft. Det samme gjelder hvordan han utforsker mulighetene i musikken fremfor å velge enkle akkorder eller riffing. Han har aldri hatt en gitartime hos sin far, men har like fullt arvet evnen til å tenke utenfor boksen, og heller krydre låta istedet for å fylle den med riff og vreng, noe som er spesielt fremtredende på «On For The Night». Også her låter bassen aldeles fortryllende.
Trommis Devine får slått seg litt løs på «Allow», der han legger en loop på rammene som mange hadde lagd på en trommemaskin istedet, men her er musikken i førersetet, og alt spilles. Kudos, og pluss i margen, gutter! Og her kommer en irettesettelse på meg selv; Lukather leverer en mer tradisjonell solo på denne låta, men holder seg ikke helt innafor boksen her heller. Men for en nese for melodi han har! «Twenty likes!», som ungdommen sier.
Plata som helhet er strålende, men singelen «Chameleon» seilte raskt opp som favoritten. Et fantastisk stykke musikk er den låta. Refrenget er hypnotiserende og fester seg som fluepapir, noe ihvertfall jeg setter stor pris på.
Bandet har gjort en liten genistrek for den forekommende turnéen, når enn dét måtte bli. Alle låtene har høy allsangfaktor, noe de har fremhevet ved å legge massive kor i bakgrunnen. Det aner meg at dette kan bli storsvært når vi endelig kan oppleve musikk live igjen.
Levaras debutalbum har seilet opp til å bli min store favoritt så langt i år, og jeg vil bli særdeles overrasket om ikke denne ligger på min topp tre når vi oppsummerer 2021 i desember. Det er dritskummelt å bruke opp sekseren allerede i mai, men denne plata MÅ du ha! Hører du??
(Intervju med Trev Lukather i nyeste nummer av Norway Rock Magazine, som du skaffer deg snøggt og stutt for en førtilapp på denne linken!)
6/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 14.mai 2021