Kategorier
Skiver

Lalu | Paint The Sky

Noen ganger setter man på ei plate for første gang, uten å vite hva man begir seg ut på, for så å sitte og glise bortimot uten stans i 63 minutter. Det var tilfellet da jeg satte på Lalus tredje album «Paint The Sky».

Frontiers

Noen ganger setter man på ei plate for første gang, uten å vite hva man begir seg ut på, for så å sitte og glise bortimot uten stans i 63 minutter. Det var tilfellet da jeg satte på Lalus tredje album «Paint The Sky». Bak artistnavnet finner vi franskmannen Vivien Lalu, sønn av Noelle og Michel Lalu, som var aktive progmusikere på 70-tallet i bandet Polène. Det er kanskje en overdrivelse å påstå at man ikke vet hva man begir seg ut på når navn som Damien Wilson står på plakaten, men Lalu som sådan var et ubeskrevet blad fram til nå. La oss bare si at jeg har en katalog på to album å sjekke ut etter denne anmeldelsen er unnagjort.

Det første som slo meg, er at elementer på denne skiva minner sterkt om Saga, noe som aldri kan påstås å være feil på noe som helst slags vis. Musikken er kreativ, instrumenteringa helt i toppsjiktet, og vi får et knippe gjestemusikere som treffer blink, les bare her: Jordan Rudess (Dream Theater), Jens Johansson (Yngwie Malmsteen, Stratovarius), Steve Walsh (Kansas) og Simon Phillips (Toto, Judas Priest, The Who).

På tittelkuttet, «Paint The Sky» stikker Lalu i retning Neal Morse Band og Transatlantic, noe som for svært mange vitner for kvalitet. En herlig frampå groove og et riff som sparker balle drar gliset enda litt lenger ut mot kinnbeinene. Låta kommer også som bonusspor sist på skiva, da med Simon Phillips på trommer og Tony Franklin på bass, i en instrumentalversjon. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for Phillips´ trommelyd, en detalj som løfter låta til nye høyder også her. Det låter stort, svært og åpent, i motsetning til Jelly Cardarelli som spiller på resten av plata, som har en mye mer kontrollert trommelyd. Cardarelli er også et ubeskrevet blad enn så lenge, men det navnet glemmes ikke så lett etter innsatsen han gjør gjennom hele skiva, sett bort fra nevnte bonusspor. Spesielt introen på «The Chosen Ones» sendte meg i fliringa, for den var virkelig av det imponerende slaget. Kreativ, interessant og aldeles glimrende gjennomført. Rudess gjør også en solo i beste Rudess-stil på denne, man behøvde ikke lese pakningsvedlegget for å forstå det.

Har du plass til litt mer prog i livet ditt, anbefaler jeg på det sterkeste at Lalu får ta sin fortjente plass i kartoteket ditt!

5/6 | Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 21.januar 2022