Torsdag 24.juni 2021
Oh holy smoke, hvor deilig er det ikke å traske inn på stor grønn plen med en svær scene i enden! Kan nesten ikke huske sist jeg opplevde konsert i friluft, men det må jo være omtrent to år siden sist, som jo føles som en evighet. Jeg minnes at det var «svett, hett og tett» og brennende sol. Slik er det ikke denne overskyede kvelden i Bergen. Når det nå åpnes sakte men sikkert opp for større arrangement, er det her 600 stoler som er sirlig plassert med tilstrekkelig avstand til hverandre, og publikum finner seg godt til rette. Og finnes det da egentlig noen bedre band i Norge til å kickstarte «reisen tilbake til normalen» enn de to som står på kveldens plakat?
Det er ingen stor overraskelse at bergenserne i Audrey Horne får en varm velkomst når de spiller på hjemmebane. Det er heller ikke første gangen de løper rundt på denne scenen, og det vises tydelig gjennom hvordan gjengen med vokalist Torkjell Rød i spissen tar full styring fra åpningslåtene «This Is War» og «Audrevolution». Gitarist Thomas Tofthagen viser med all tydelighet at sin sorte Les Paul også elsker å være ute i det fri, og drar en lang og fin gitarintro før det Ozzy-inspirerte riffet til «Blaze Of Ashes» smelles i gang. Publikum sitter stort sett tilbakelent og koser seg mens bandet drar den ene melodiøse hardrocklåten etter den andre ut av sommerhatten. Låter som «Out Of The City» og «Blackout» er svært så allsangvennlige, og det synges med stor iver fra de ulike kohortene. Mange har savnet slike øyeblikk der hardrock, øl og skråling går opp i en høyere enhet, men det er imidlertid ingen tvil om at publikum blir litt preget av å måtte sitte i ro og være på én og samme plass en hel konsert. Audrey Horne gjør en helhjertet jobb med å få liv og røre og respons blant tilskuerne, og dette lyktes de godt med tatt forholdene i betraktning. Når bassist Espen Lien til slutt får med seg alle oppmøtte til å rope og klappe med på «I got tonight, you got tonight…», så er det bare å slå fast: Fy for satan så deilig det er å være på ordentlig konsert igjen. 5/6
Nylig avdøde Per Inge Torkildsens røst runger utover plenen, og at gjengen fra Rogaland hyller sin sambygding ved å la ham stå for introlåten denne kvelden er både tøft og sympatisk. For at ingen i Bergen skal være i tvil om hvor Kvelertak kommer fra, åpner de showet med nettopp «Rogaland» fra seneste album. Låten er jo egentlig en perfekt presentasjon av bandet, med sine kaskader av gitar og fine blanding av aggressiv og smør-myk vokal. Videre følger «Crack Of Doom» før favoritten «Mjød» tvinger allsangen ut av publikum. Nye «Nekrosoft» og «Discord» øses ut og en ny backdrop kommer til syne, til stor begeistring.
Kombinasjonen av nettopp øs vekslet med intrikat riffing er jo essensen i Kvelertaks låter, som sammen med gode arrangement og streng instrumentpresisjon gjør at bandet har en vinnerformel. I kveld er det første gang jeg ser Ivar Nikolaisen med Kvelertak, og for en herlig opplevelse det er! Om det ikke er sagt før, så gjør jeg det nå: Nikolaisen er i dag Norges beste frontfigur. Det ene er måten han formidler låtene på, som er helt på høyde med de beste metalvokalistene hva skriking angår. Det andre er elementet som ofte mangler hardrock og metal, nemlig det farlige og uforutsigbare. Man er aldri helt sikker på hva Nikolaisen skal gjøre i neste øyeblikk, skal han hoppe ut i publikum, kaste mikrofonstativet av scenen, om han skal synge, skrike eller bare ta seg en røyk på scenekanten? Dette «farlige» tilfører Kvelertak en ny dimensjon som de ikke før har hatt, og som tar dem etter mitt skjønn helt opp i verdenstoppen når det gjelder liveband.
Om vokalisten er en løs kanon på dekk, er resten av bandet solid forankret bak sine instrument, og viser et imponerende samspill når låter som «1985» (med et vink til Def Leppard?), «Blodtørst» og singelen «Bråtebrann» blåses ut på tilhørerne. Kvelertak må også jobbe for å få ut maks respons av det sittende publikum, men blir etterhvert hjulpet av at folk løsner mer på snippen når pilsen har begynt å virke. Når favoritten og den moderne klassikeren «Kvelertak» antyder showet snart er over, har samtlige på plenen kommet seg opp fra stolene sine og brøler med på låten. Kvelertak gir seg bokstavelig talt med flagget til topps, og sørger samtidig for at troen er tilbake, troen på at vi som elsker livemusikk snart kan stå sammen i hundre- og tusentalls og hemningsløst digge våre favorittband. 6/6!
Tekst: Bård Nordvik
Foto: Synne Nilsson