Loma Vista
Da var det på tide å rense luften med et nytt album fra legendariske KoЯn. Nymetall-bandet fra Bakersfield i California med sine 14.4 millioner(!) følgere har holdt på i snart tretti år. Etter en lang rekke kryptiske meldinger på diverse medier kunne KoЯn slippe nyheten om at de kommer med sitt fjortende studioalbum denne uken og gir oss en usedvanlig snill (til å være KoЯn) lytteopplevelse. Men fortvil ikke, de har ikke gammelmannsblod i årene helt enda. Denne utgivelsen er kanskje den korteste med kun ni spor, men de er godt gjennomarbeidet og hvert spor tillater seg å leke med oppbygningen. KoЯn følger ingen regler annet enn regelen om at ingen regler skal følges. De innleder med utmerkede “Forgotten” som umiddelbart suger oss inn i KoЯn-universet med deres distinkte riff. Herfra og ut ledes vi ut i en diffus schizofren tilstand som kan sies å prege hele skiva. I følge bandet selv er “Requiem” et resultat av tid og turnepause. De valgte å spille inn lyden analogt og det reflekter et levende og ekte lydbilde. Fieldys (bass) fravær etter annonsert avbrekk gjør dessverre at deres soniske synergi låter noe fattigere og flatere enn da han leverte 100%, noe som gjør at albumet mangler den dype, pulserende bassundertonen de også er kjent for. Man kan undres om de har hatt tid til å høre på gamle inspirasjonskilder. I “Forgotten”, «Hopeless And Beaten» og «Worst On Its Way» kan man nesten se og lukte Alice in Chains gjennom spøkelsesaktige lag-på-lag vokalharmonier, og i første singel “Start The Healing” kalles det på Chester Benningtons vokalspråk så han nærmest trer ut av høytaleren. For min del var også Mike Patton innom. Når jeg i tillegg vet at de turnerte med AIC i 2019 og at Bennington var nær venn av vokalist Jonathan Davis faller det hele ganske naturlig sammen. Helt opplagt har KoЯn definitvt sitt eget sound og er større enn de fleste band tilsammen, men mer eller mindre utilsiktet formidles det også et lite “homeage” til gamle helter og venner her. «Lost In the Grandure» står igjen som den mest ektefølte hos undertegnende. «Penance to Sorrow» slår meg som noe monoton, men så setter de heldigvis fyr på cellene igjen med eksplosive «My Confession», før de avslutter med «Worst On Its Way» som minner mer om det gamle raseriet med tungetale og frigjørende forbannelse. Så fikk vi pôge litt likevel.
KoЯns medlemmer har med årene gått igjennom flere graverende tap av nære venner og familie, og deres terapi foregår i studio. Mye har skjedd siden selvtitulerte «KoЯn» (1994), «Life Is Peachy» (1996) og «Follow The Leader» (1998) hvor vi fikk servert noe helt nytt i sjangeren ‘særdeles forstyrret, skrudd og vred nymetall’. Bandmedlemmene ser ut til å ha helet det verste naget, men er dette til vår fordel? Med denne skiva viser de i alle fall tidvis en litt ny og mer reparert side. Albumet låter mer melodiøst enn de forrige og det byr på få overraskelsesmomenter. Jeg har selv vært endel av massene på Roskilde og bevitnet hva denne gjengen er kapable til og forventet kanskje litt mye. Den edgy, ungdommelige råskapen er blitt noe tammere og lydbildet preges litt av planlagt produksjon. Likevel er det alltid obskønt deilig å høre på KoЯn, og selv om det kan høre sånn ut skuffer de ikke med denne heller. Trenger du å bløtlegge hodet i iskaldt vann kan du fint blæste «Requiem» gjennom high-end´n og smøre nervene med rakkatakka denne gangen og, bare uten å sprenge bassen.
4/6| Linda Cecylia Taanevig
Utgivelsesdato 04.februar 2022