Kirkelig Kulturverksted
Ni år etter geniale ”Infinite Gratitude” suser Reiersruds stjernelag fra kammermusikkens til symfoniens sfære. Det stiltranscendentale etos henger ved, men det er åpenbart en anseligere oppgave å komponere for band og Kringkastingsorkester enn for strykesekstett og rockeensemble. Mannskapet har ingenlunde mistet egenart, samspilt eleganse, intim nerve elle dynamikk på ferden. Knut Reiersrud Band er en estetisk entitet med såpass karakter i tenkning, tone og uttrykk at de sorterer blant få norske musikerlag med voldsom gjenkjennelseskraft, uansett om de måtte gi seg Schubert eller Dvorák i vold. Kvintettens versatilitet, særdrag og virtuositet begrenser seg ikke til koryfé Reiersrud, men inkluderer i høyreste grad også orgelfantom David Wallrumrød, bassist Nikolai Hængsle, andregitarist Bjørn Holm og trommeslager Andreas Bye. Når nevnte musikere leser gitte verker fra den klassiske musikkens kanon med selvfabrikkerte briller eleveres det samlete utkommet til noe enestående nytt – verken ”Infinite Gratitude” eller ”A New World” påminner andre fonogrammer.
Mesterverket fra 2012 loset respektfullt andresatsene fra henholdsvis Schuberts strykekvintett i C-dur og Brahms strykesekstett i B til uforutsette innmarker, i tre respektive sporinndelinger. Om bandet brygger på en fetisj for andresatser skal forbli usagt, men når de nu oppfører, eksplorerer og komponerer rundt andresatsene fra verdens nest beste symfoni – Dvoráks niende – og Beethovens syvende, så droppes den kapittelkløyvde tanke til fordel for to ekstensive spor på til sammen førtito minutter, hvori den konservative lytter stedvis vil provoseres. Materialet utviser dog ærbødighet for originalpartiturene, i den grad at jeg har vansker for å anerkjenne stemoderlig kritikk av prosjektet som blasfemisk eller radikalt. ”A New World” er derimot dristig, spennende, musikkfornyende og sporadisk så vakker at man smiler i egne tårestrimer. Albumets kunstneriske ærend ligger eksplisitt i stykkenes tittelblad – ”Conversation With Dvorák” og ”Conversation With Beethoven”…
”Largo”-satsen fra Dvoráks ”New World”-symfoni er i utgangspunktet verkets minst eksplosive tilslag, men man erkjenner kjapt hvorfor Reiersrud velger denne. Åpningsmotivet, som ender i underfundig majestetisk E-dur, presenteres først av lapsteel-gitar og hammondorgel, dernest av orkesteret. I det følgende tiltrer den lekreste og mest forsonende samhandling av amerikansk folkemusikk og klassisk musikk der tenkes kan (betimelig nok, siden symfonien er direkte influert av Dvoráks USA-opphold i 1890-årene), oppflammet av ferske kompositoriske linjer fra Reiersrud hånd. I oppkjøring til og under det nydelige moll-omslaget erstattes skånsom lapsteel-gitar med elektrisk Gibson, og ved tolvminuttersmerket bygger rockebandet fra absolutt pianissimo til eksalterte progrock-høyder, kronet av gnistrende, melodisk improvisasjon fra Reiersrud og Wallumrød; sistnevntes skyndsomme jazzakkordrekke pulveriserer meg fullstendig – det samme gjør de sømløse, dynamiske omslagene.
Og kan du tro det, men ”Conversation With Beethoven” fremstår enda rikere, trolig fordi stykket deponerer større rom for bandets egenkomponerte stoff. ”Allegretto” fra Beethovens syvende symfoni er ikke bare av det vakreste skrevet på jord, men satsen egner seg – som så mye annet tyskeren skrev – i rockens formspråk (noe blant andre Deep Purple ga hint om i 1968). Reiersrud-kvintetten og Kringkastingsorkesteret nekter seg ingenting i denne, og legger ut på musikkhedonistisk seierstokt, med smått eksperimentell, jazz-temperert intonasjon av klaviatur, gitar, bass og slagverk, dernest en akustisk og etterhånden elektrisk-harmonisert gitarfigur som klargjør podiet for orkesterets tilsynekomst – i balansert union med bandet. Hele innspillingen sitrer, men det kirkemusikalske og hammondorgel-dominerte partiet, som holder smak av klassisk Merit Hemningson, og dessuten returnerer mot slutten i latinamerikansk patina – inklusive resonatorgitar – svarer trolig for undertegnedes platefavorittøyeblikk.
”A New World” favner klassisk symfoni, multiple folkemusikktradisjoner, jazz, blues og dramatisk rock, uten så mye som et sekund å låte tilkjempet, teknokratisk eller elitistisk synsende. Skal du unne deg én norsk plate i 2021, gå for denne.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 14.mai 2021