Judas Priest har sluppet to bomber på fansen sin det siste halvåret. Først i desember med å annonsere sin avskjedsturné, og deretter i april med meldingen om at gitarist KK Downing hadde forlatt bandet og ikke blir med på turnèen. Vi tok en telefon til bandets gjenværende gitarist Glenn Tipton for å få litt mer fakta på bordet.
Tekst & foto: Geir Amundsen
– Hva i helvete er det som skjer her, Glenn?
– Hva kan jeg si, vi er fortsatt alle i sjokk her…vi fikk vel den første indikatoren på at alt ikke var som det skulle i fjor høst, da jeg tok kontakt med KK for å møtes og begynne å skrive nye låter. Da fikk jeg beskjed om at han ikke kunne, han hadde skadet håndleddet og var ute av stand til å spille gitar på en stund. Så hørte jeg ikke noe fra ham på lenge. Det varte og rakk, og i desember arrangerte vi en telefonkonferanse med alle bandmedlemmene og manageren vår, hvor det omsider kom frem at han ikke var klar for å fortsette med dette.
– Han sier på sin hjemmeside at han var i konflikt med både management og enkelte bandmedlemmer?
– Det er ukjent for meg, det må du nesten spørre han om. Jeg trodde seriøst at alt var greit, og at vi hadde et felles mål for de neste par årene.
– All fansen deres spekulerer i at her må det ha skjedd noe spesielt, siden han velger å gi seg rett før avskjedsturneen.
– Nei, beklager, eller heldigvis var det ikke noe dramatisk. Motivasjonen hans var bare blåst vekk, såvidt jeg skjønner. Han hadde rett og slett ikke lyst til å bruke hele 2011 og 2012 på Judas Priest. Og det må vi bare respektere, vi kan ikke tvinge folk med oss på en lang verdensturne.
– Så hva var reaksjonen fra dere fire andre?
– Vi prøvde å overtale han, vi ga han tid til å ombestemme seg, men til ingen nytte. Jeg, Rob (Halford, vokal), Ian (Hill, bass) og Scott (Travis, trommer) måtte ta en beinhard avgjørelse på hva konsekvensene av dette skulle bli. Om vi skulle legge ned bandet med øyeblikkelig virkning, eller fullføre den verdensturneen vi allerede hadde annonsert og solgt titusener av billetter til. Og vi var alle enige om det siste. Vi vil ikke skuffe fansen.
– Hadde dere på det tidspunktet allerede bestemt dere for å slutte å turnere?
– Ja, det hadde vi alle blitt enige om før KK kom med sin resignasjon. Det å dra på verdensturne tar så mye tid av livet ditt, og vi har nå gjort dette i rundt førti år. Vi ville ikke overdrive det så mye at vi ble møkka leie og ikke kunne levere 100%, så da trapper vi heller ned. Jeg sier ikke at vi aldri kommer til å spille konserter etter at denne turneen er over, men dette er ihvertfall vår siste verdensturne.
– Det må føles snålt for deg, KK var kanskje den siste jeg ville tippet som avhopper fra Priest. Han har såvidt jeg vet aldri gjort noe annet heller. Ingen soloalbum, sideprosjekter eller gjesteopptredener. Bare Priest.
– Nei, det er sant. Han har alltid vært en superentusiastisk energibunt i henhold til alt som hadde med bandet å gjøre, så det blir veldig pussig å gå på scenen uten han.
– Når var sist gang du spilte en konsert uten han ved din side?
– Det har aldri skjedd siden jeg begynte i bandet.
– Hva skjedde videre? Hvor fant dere KKs erstatter, Richie Faulkner?
– Det gikk to tre måneder etter at KK hadde sagt fra før vi begynte å se oss om etter en erstatter. Vi prøvde først en annen kar, som ikke helt fant seg til rette, men han tipset oss om Richie, som hadde spilt i bandet til Iron Maiden-sjef Steve Harris’ datter, Lauren…
– Stemmer, jeg så Lauren Harris på en liten klubb i Oslo i fjor, og Richie var det bandets sterkeste kort.
– Ja, vi møttes og spilte litt sammen, og han imponerte oss virkelig. Han var allerede massiv Judas Priest-fan og kunne de fleste låtene bortimot perfekt, og dessuten kom han veldig godt overens med oss på det sosiale plan, og det er like viktig som det musikalske når man skal turnere sammen resten av året.
– Og hva skjer så videre etter denne turneen?
– Da skal vi i studio for å lage et nytt album som etter planen skal ut i løpet av 2012. Vi har som sagt ikke planer om å gi oss som band, men vi kommer ikke til å turnere noe mer. Dette er ikke slutten, men et farvel med fansen.
– Er Richie Faulkner nytt medlem i Judas Priest, eller er han bare innleid for denne turneen?
– I utgangspunktet skal han gjøre denne turneen med oss, så får vi se hva fremtiden bringer. Vi legger ikke for bastante planer for fremtiden nå, vi tar det litt som det kommer.
– Ja, hvis dere ikke skal spille mer live, så har dere vel heller strengt tatt ikke bruk for han heller.
– Nei, det kan være at jeg kommer til å gjøre alt av gitarer på den neste skiva. Vi får se.
– Hva kan vi forvente oss av settlisten på den kommende turneen?
– Vi skal prøve å gjøre dette litt spesielt siden det er vår siste turne. Vi kommer til å dra frem en del gamle låter som vi ikke har spilt på lenge, om noengang, som for eksempel «Never Satisfied» fra debuten, «Starbreaker», «Blood Red Skies», og selvsagt alle klassikerne som «Victim Of Changes», «Green Manalishi», «You’ve Got Another Thing Comin» og så videre. Vi snakker om å prøve å gjøre minst en låt fra hver av studioskivene våre.
– Til og med Ripper-skivene???
– Til og med Ripper-skivene har i det minste vært diskutert. De er jo Judas Priest-skiver, og en viktig del av vår historie, og jeg er veldig stolt av de to skivene selv om ikke Rob synger på de. Rob var faktisk klar for å gjøre to låter fra «Jugulator» og «Demolition», men vi har vel fortsatt ikke helt bestemt oss for om vi skal fokusere på vår felles historie, det er tross alt låtene fra skivene med Rob som fansen helst vil høre. Og siden dette er vår siste runde, bør vi kanskje levere mest mulig av det fansen vil ha. Vi får se.
– Dere spiller i Oslo og Bergen i neste måned (14. og 15.juni). Men to av Judas Priests aller første konserter utenfor Storbritannia var også i Norge, i mars 1974. Hva husker du fra den turneen?
– Hahaha, herregud, det glemmer jeg aldri. Vi kjørte rundt i en kassebil i innerste dalstroka på kaldeste vinteren og holdt på å fryse ihjel, det var sikkert -25C.
– Dette var allerede før debuten «Rocka Rolla»?
– Ja, det var vel på den tiden, og naturlig nok hadde ingen i Norge hørt om oss. Vi spilte på et sted som ble kalt Norges Kaldeste Plass…Tynset eller noe sånt? Og vi kom frem til spillestedet hvor det ikke var en kjeft, arrangøren var totalt uforberedt og vi begynte å spille mens det fortsatt ikke var folk i lokalet.
– Tynset? Hvordan i helvete havnet dere på Tynset?
– Takket være en eminent lokal konsertarrangør som lovte oss gull og grønne skoger! Vi spilte en konsert til, jeg husker ikke hva stedet het, men det var også i en landsby langt sør i landet, milevis fra Tynset. (På Hotell Klubben i Tønsberg. Og Søgne i Vest-Agder, sier noen ubekreftede rapporter.) Vi syntes selvsagt at det var stas å få lov til å spille i utlandet, og Skandinavia var jo veldig eksotisk for oss, med blondiner og vikinger! Og den gang var det ikke bare å gå på nett og sjekke nærmere hva slags steder vi hadde blitt booket inn på. Vi sov der det måtte passe seg og hadde knapt penger til noe annet enn bensin. Jeg husker at folk dreiv og drakk hjembrent brennevin – og insisterte på at vi måtte prøve snuff – snustobakk. Ekle saker.
– Hva sto på settlista den gang?
– Husker ikke helt. Låter fra «Rocka Rolla», jeg tror vi hadde «Victim Of Changes» og «The Ripper» ferdige allerede, og noen coverlåter.
– Du verden. Grendehuset på Tynset og et hotell i Tønsberg. Det er ikke akkurat Wembley og Madison Square Garden vi snakker om her.
– Haha, nei, men apropos det så er vi bannlyst på livstid i Madison Square Garden. Vi gjorde en konsert der på 80-tallet hvor publikum gikk helt bananas og reiv av hundrevis av seter. De måtte bytte ut alle setene etterpå, og det kostet visstnok millioner.
– Og det fikk dere skylden for?
– Ja. Jeg og KK var der noen år senere for å se hockey. Vi sneik oss inn med hettegenserne godt over hodet for å ikke bli gjenkjent og pælma ut. Men en av vaktene kom bort til oss, blunka konspiratorisk, sa ‘Takk for de nye setene!‘ og gikk videre. Så det var visst ikke så gæernt likevel, hehe.
– I 2008 la dere ut på «The Nostradamus Tour», og det var snakk om at hele skiva skulle fremføres i sin helhet. I stedet ble det bare en låt eller to, og resten av konsertene var standard Greatest Hits-sett med fokus på «British Steel». Hva skjedde?
– Det var vel egentlig aldri meningen å gjøre hele skiva på den turneen. Planen var å la publikum få noen år på seg til å bli kjent med låtene og konseptet først, og så gå ut og gjøre noen utvalgte konserter i spesielle arenaer, som kunne underbygge det teatralske og klassiske aspektet ved “Nostradamus”-skiva. Med orkester og kor og full pakke, for å virkelig gjøre det til noe spesielt.
– Ja, den er ikke så lettfordøyelig for fansen. Men nå blir neppe dette noe av?
– Tiden vil vise, for øyeblikket har vi kun fokus på den kommende verdensturneen. Hva som skjer etter den, vet vi ikke enda.
– Du har ikke planer om noe nytt soloalbum? Jeg tviler jo sterkt på at Rob Halford og Scott Travis kommer til å trappe helt ned selv om Judas Priest gjør det.
– Det kommer an på, hvis det føles riktig, så kanskje. De to skivene jeg lagde på 90-tallet kom i en periode da det ikke var noe Judas Priest, jeg hadde ikke noe naturlig utløp for min kreativitet og låtskriving, men ikke pokker om jeg ville sette meg hjemme og bare sture av den grunn. Og det var riktig morsomt å jobbe sammen med andre musikere, både noen av mine gamle helter og noen unge lovende karer.
– Begge dine medmusikere på andreskiva “Edge Of The World” er døde nå…
– Jeg er veldig stolt over å ha fått lov til å lage en skive med legender som Cozy Powell og John Entwhistle. Det hadde vært fantastisk å gå ut som et tremannsband og fremført låtene fra den skiva, men sånn gikk det ikke. “Edge Of The World” er forresten ikke mitt soloalbum, det var et band med meg, Cozy og John. “Baptizm Of Fire” derimot er et soloalbum, hvor jeg fikk mulighet til å spille med folk som Billy Sheehan, Don Airey, Robert Trujillo som nå er i Metallica, Neil Murray og Shannon Larkin.
– Når begynte du å spille gitar, og hvilke andre gitarister har inspirert deg opp gjennom tidene?
– Jeg begynte ganske seint, jeg var rundt 18-19 år før jeg kom i gang. Den første jeg ble imponert av, var Rory Gallagher. Jeg var og så han med trioen sin på en liten klubb i Birmingham på 60-tallet, og ble fullstendig slått i bakken. Da ble jeg sugen på å begynne å spille for alvor selv. Og Jimi Hendrix var selvsagt i egen klasse, han snudde hele verden på hodet for gitarister og dannet ny skole.
– Takk for praten, Glenn, vi ses i Norge i midten av juni!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2011