Judas Priest | Redeemer Of Souls

Seks år har det tatt siden «Nostradamus», og i mellomtiden har de brått mistet orginalmedlem KK Downing og gjennomført sin siste verdensturne, men omsider er metallegendene Judas Priest klar med ny skive. Dette er deres syttende studioalbum, eller det tredje etter at Rob Halford kom hjem til moderskipet – eller om du vil; den første skiva med nykomling Richie Faulkner på gitar, en mann som såvidt var født da resten av bandet ga ut «British Steel». Faulkner holder lett og tett følge med Glenn Tipton, og de færreste vil registrere at Downing er borte. Faulkner har utvilsomt løftet det generelle energinivået i bandet et par hakk, og samtlige låter er kreditert Tipton/ Halford/ Faulkner. Rob Halford er snart 63 år gammel, og han kommer nok aldri til å kunne kjøre samme vokalstil som på låter som «Painkiller» og «Victim Of Changes», men det kan man heller ikke forvente lenger. Halford høres fortsatt ut som Halford, men han vet å begrense seg og har mer fokus på det giftige snerret enn på de vinduspulveriserende skrikene. Han takler alderen med atskillig mer verdighet enn de fleste andre vokalister av hans generasjon. Musikalsk er Priest med «Redeemer Of Souls» tilbake til trygg og kjent grunn etter eksperimenteringen med den i overkant ambisiøse «Nostradamus» – det er klassisk heavy metal som bør gå rett hjem hos fansen. «Dragonaut» føyer seg fint inn i rekken av raske og bombastiske Priest-åpningslåter. Tittelsporet er så klassisk, majestetisk Priest som det er mulig å få det, og det kunne ikke vært noen andre bak den tostemte gitarintroen og det glefsende riffet før Halford hogger til med et hylende ‘VALHALLAAAAAARGH!’.

Med over en times spilletid er det ikke alle låter som holder like høy kvalitet – første singel «March Of The Damned» blir litt for formularisert, og høres ut som et band som prøver så hardt de kan å høres ut som Judas Priest. «Crossfire» høres ut som en metalversjon av en gammel Hendrix-låt, og mens nevøen til «Painkiller» – steinharde «Metalizer» – sikkert vil bli manges favoritt, treffer den ikke undertegnede. Det gjør derimot den avsluttende episke balladen «Beginning Of The End», en imponerende låt som kan minne om 70-tallsklassikere som «Dreamer Deceiver» eller «Beyond The Realms Of Death». Tekstmessig er det selvsagt helt latterlig, og samtlige låter havner om død og fordervelse, helvete og flammer. Underveis i denne anmeldelsen var jeg på nippet til å bruke ordet ‘klisjefylt’ om skiva, inntil det demret for meg at det var Judas Priest som skapte og utformet denne musikksjangeren – da må de jaggu få lov til å benytte seg av sine egne triks uten å få kjeft for at tusenvis av andre band i ettertid har fulgt i deres opptråkkede fotspor. Hvis du er fan, så kjøper du selvsagt DeLuxe-utgaven av skiva, med en bonusdisc med fem bonusspor som også holder mål, men som er utelatt fordi de havner litt på siden av de andre. «Snakebite» gynger som AC/DC, mens «Never Forget» er en ektefølt «Takk For Alt» til fansen som har fulgt dem gjennom årene – men kanskje noe av det mest sukkersøte vi noensinne har hørt fra Priest.